Tro, håp og - tilgivelse

Vellykket og utfordrende oppfølger.

FILM: «Hawaii, Oslo» fikk yatzy i seksere da den kom for fire år siden. Det ikke fritt for at det knytter seg en og annen forventning til siste film i regissør Erik Poppes «Oslo-trilogi». Forventninger som innfris. «De usynlige» er dristigere og går dypere enn både «Schpaa» og «Hawaii, Oslo». Og den utfordrer på en måte som er sjelden å oppleve i nyere, norsk film.

«De usynlige» avsluttet filmfestivalen i Haugesund i går. Regissør Erik Poppe og manusforfatter Harald Rosenløw Eeg har uttalt at det lages for få filmer som henvender seg til et voksent publikum i Norge. Problemstillingene som tas opp nå treffer kanskje bedre hos folk som er kommet midtveis i livet. Skjønt hvem vet, historien er dramatisk fortalt og godt nok turnert til å fenge store grupper, ute og hjemme, uansett alder.

Barnedrap

Jan Thomas, nydelig og behersket spilt av Pål Sverre Valheim Hagen, kommer ut av fengsel etter å ha sonet en dom for drapet på en liten gutt. Alle fortjener en ny sjanse og drapsmannen får jobb som organist i den lokale menigheten. Her innleder han et forhold til den kvinnelige presten, som også er alenemor (Ellen Dorrit Petersen). Så en dag dukker en skoleklasse opp i kirken, og lærerinnen synes det er noe ubehagelig kjent med den unge, nye organisten.

Som sist er grunntemaet nestekjærlighet, noe som Poppe/Eeg hardnakket påstår stadig finnes - også i moderne, urbane miljøer. For å bevise sin påstand velger duoen å tøye strikken til det ytterste. Går det an å tilgi at noen tar fra deg det kjæreste du har? Og kan en drapsmann med samvittighet noen gang forsone seg med det han har gjort?

Livredd

Det handler om tro og tvil. Mens presten er overbevist om at forsoning er mulig, tviler Jan Thomas. Likevel oppsøker han samme miljø han kom fra. Har han et ønske om å bli gjenkjent, å bli avslørt, å bli tilgitt? Det kan absolutt se sånn ut, i og med at eneste forsøk på anonymisering, er å fjerne Jan fra fornavnet sitt. Han ønsker tilgivelse, men er livredd for hva utfallet av hans eventuelle forsøk vil bli.

En kan innvende at det grenser mot overtydelighet at tvileren i dette universet lyder navnet Thomas. Det rykker også litt i logikkgenet når liket av den lille gutten aldri blir funnet. Det er tross alt i Akerselva, ikke på det store osean, han forsvinner. Valget av Simon & Garfunkel-klassikeren «Bridge Over Troubled Water» i en av filmens nøkkelscener, blir kanskje også i tydeligste laget. Når det er sagt, er dette en scene til å få gåsehud av.

Manuset åpner for å sympatisere både med offer og gjerningsmann, fortellerståsted skifter stadig og det hoppes ubesværlig fram og tilbake i tid. Det tilfører spenning, først og fremst på et indre plan. Overflaten kan føles kjølig, men man deler hele tida karakterenes følelse av å sitte på en vulkan. Man vet at utbruddet kommer, bare ikke når. Regien er streng og betraktende, men inviterer samtidig til forståelse og innsikt i en tematikk som er ekstremt kompleks.

Poppe får også maksimalt ut av sine skuespillere. Pål Sverre Valheim Hagen er et spennende bekjentskap, og det samme må absolutt sies om danske Trine Dyrholm i rollen som drapsofferets mor.

Provoserer

Den siste tida er det fra flere hold blitt etterlyst norsk film som engasjerer og provoserer. «De usynlige» gjør nettopp det. Den satser høyt ved å ta opp et kontroversielt tema og langt på vei tvinge publikum til å ta stilling. Til å tenke sjøl. Og det - er aldri en dum ting.

«De usynlige» avsluttet Haugesundfestivalen i går og har ordinær kinopremiere den 26. september.