USIKKERT FORSVAR: Dersom Trump blir president er det ikke lenger automatikk i at USAs militære skal forsvare en angrepet alliert, skriver Bård Standal. Foto: John Moore / AFP / NTB Scanpix
USIKKERT FORSVAR: Dersom Trump blir president er det ikke lenger automatikk i at USAs militære skal forsvare en angrepet alliert, skriver Bård Standal. Foto: John Moore / AFP / NTB ScanpixVis mer

Trumps farlige spill

Trumps sleivsnakk kan starte tredje verdenskrig.

Meninger

12. Januar 1950.

Det er allerede fire år siden Winston Churchill profetisk advarte om at «[f]rom Stettin in the Baltic to Trieste in the Adriatic an iron curtain has descended across the Continent».

Skitne kriger. Regelrette statskupp. Valfgusk. Nådeløs bruk av den statsmakt de noen få ganger kom til gjennom tilnærmet demokratiske valg (valg som da ikke ble gjentatt).

Slik la sovjetkommunistene under seg landområde etter landområde. Millioner av uskyldige tyskspråklige sivile ble systematisk voldtatt og fikk sine hjem brent til grunnen i en dramatisk folkefordrivelse fra Polen. Våpen ble sendt sjøveien til Hellas med det formål å bevæpne Sovjetlojale ekstremister slik at de kunne tvinge befolkningen til å la dem «vinne» valget under trussel av at et annet resultat ville medføre borgerkrig. Da trusselen ikke førte frem var borgerkrigen et faktum.

I land etter land var gleden etter nazistenes fall erstattet av en frykt for kommunistiske diktatur som i verste fall kunne være nesten like ille. I dag vet vi at de var mye, mye verre. Der historikerne holder Hitler ansvarlig for 17 millioner døde holdes Stalin (23) og Mao Zedong (78) ansvarlig for å passert den ufattelige rekorden 100 millioner. I tillegg kommer alle andre kommunistiske regimer med eksempelvis Pol Pot på 1,7 og Kim Il Sung på 1,6 millioner. (Til sammenligning holdes den Chilenske diktator Augosto Pinochet, kommunistenes fremste relativisator, («Se, alle andre var jo like ille - ikke skyld på oss!») ansvarlig for et sted mellom 1200 og 3200 dødsfall; ikke akkurat samme liga.)

Det finnes ikke et sosialistisk regime i verden som ikke har endt med fattigdom, fornedrelse og massemord. Det som skjer i Venezuela i akkurat disse dager er dessverre, og forstemmende nok, et tegn på at det heller aldri vil bli det. Allerede har militæret skutt mot desperate mødre som demonstrerer i gatene for å unngå at deres barn sulter i hjel.

I fire år etter Churchills tale hadde den vestlige verden famlet med svaret. Hvordan møte en aktør som ikke viste noen respekt for internasjonal rett, men tok seg til rette med rå makt hvorenn den kom?

Det var tydelig at man her sto ansikt til ansikt med en aktør hvor dialog om felles vinning ikke fungerte. Motparten definerte verden i tap/vinn. Hva enn jeg gir til deg gir jeg fra meg. Lar jeg Hellas bestemme sin egen skjebne vil det medføre at de velger en demokratisk Regjering i stedet for en kommunistisk. Da er Hellas tapt for Moskva og vunnet for USA.

Ansvaret for å møte denne dramatiske situasjonen la historien på en mann. Dean G. Acheson. Den tolvte januar 1950 holdt Acheson talen som skulle beskrive vestens svar på det Sting 35 år etterpå skulle kalle for the rethorical speeches of the Soviets. Med unntak av da Nikita Khrusjtsjov i 1956 i en tale til vestlige ambasadører i Warsava sa «Мы вас похороним» ( som ca kan uttales «My vas pokhoronim») er det vanskelig å tenke på en tale som utilsiktet har skaffet verden så mye unødvendig lidelse.

Khrusjtsjovs feil var å ikke forutse hvordan hans utsagn ville bli oversatt og tolket. Direkte oversatt sa han at «vi skal begrave dere». Det Khrusjtsjov forsøkte å si var at det kommunistiske system var et bedre og mer robust system enn kapitalismen og at når det kapitalistiske system var dødt og begravet ville kommunismen fortsatt blomstre.

På russisk skal uttrykket forstå som en spådom om at vi vil leve lengre enn dere - det er vi som kommer til å bære deres kister til graven. For vestlige diplomater med manglende russisk kulturforståelse og kun Khrusjtsjovs personlige tolk Viktor Sukhodrev som meningsbærer ble talen tolket som noe nærheten av en umiddelbar krigserklæring og trussel om atomragnarokk. Ambassadørene fra 12 NATO-land samt Israel forlot møtet i protest og alarmen gikk i alle vestlige hovedsteder. Det er vanskelig å se bort fra denne litt uheldige setningen når man skal forklare de neste 40 år med opprusting og kald krig.

For Acheson, seks år tidligere, lå problemet øyensynlig mer i manglende geografikunnskaper.

I 1921 publiserte den franske matematikeren Emile Borel flere artikler om hvordan spill fungerer. Han brukte poker som eksempel og forsøkte å forklare hvordan man best kunne forutse hvordan motspilleren ville agere og når han bløffet. Borel var sikker å at man kunne bruke det man lærte fra poker for å forutse hvordan motparten ville oppføre seg i militær konflikt og i forretninger. Syv år senere i 1928 publiserte John Von Neumann sin første artikkel om det samme. Urettferdig nok er det Neumann historikerne gir æren for å ha funnet opp det vi i dag kaller for spillteori.

Boken Theory of Games and Economic Behavior Neumann publiserte sammen med den Østerrikske økonomen Oskar Morgenstern påvirket ikke bare økonomi som fag, men også alle andre samfunnsvitenskapelige disipliner.

Neumann ble tilknyttet det amerikanske atomprogrammet i 1943. Der brukte han innsiktene fra spillteori for å utpeke Hiroshima og Nagasaki (Kyoto slapp så vidt unna) som de to mål det var mest sannsynlig at ville overbevise japanerne om å legge ned våpnene og til å beregne en flyrute for bombeflyene på vei mot Japan som ville minimere deres sjanse for å blir skutt ned. Gjennom hele etterkrigstiden brukte Neumann spillteori for å modellere hva Sovjets neste trekk ville være slik at amerikanske beslutningstagere kunne treffe de valg som ga størst gevinst med den laveste mulige risiko for væpnet konflikt.

På tross av jobben var Neumann ikke helt uten humor. Etter å ha overbevist militæret om at kun en trussel om total utslettelse om bruk skulle skje ville avskrekke Sovjet fra å bruke atomvåpen fikk han dem også med på å kalle doktrinen for Mutual Assured Destruction. På den måten sikret han at galskapen i det forkortelsesglade militæret for all tid ville gå under sitt rette navn; The MAD policy.

Neumann forsto den kalde krigen som et nullsumspill med to aktører og potensielt katastrofalt utfall. I et slikt spill er det veldig viktig å tydelig signalisere hvilke grenser man har og hva de betyr. Man må gi og ta med tydelige bevegelser. Om du tar A eller B skyter jeg. Om du tar C og D gjør jeg ingenting. Er du da rasjonell tar du C og D og ikke A og B. Ingen skudd blir avfyrt og begge parter får litt. Er jeg irrasjonell og sier at jeg skyter i alle tilfeller blir det krig fordi du blir presset helt opp til veggen og ikke har noe å tape. Er jeg dårlig med min signalisering og gir inntrykk av at jeg ikke vil skyte i noen av tilfellene blir det krig fordi du prøver å ta både A, B, C og D og presser meg opp i et hjørne. Er vi begge ute etter A gjentas spillet i mange varianter for å til slutt komme frem til et kompromiss.

I et spill med så høye innsatser er signaliseringens troverdighet av avgjørende betydning. En misforståelse kan - slik det nesten skjedde i forbindelse med NATOs øvelse Able Archer i 1983 og slik det nesten skjedde da James Blunt(!!!) reddet oss fra konflikt i Pristina - medføre en utslettende total krig.

Et populært eksempel for å vise dette er kyllingspillet. To biler kjører rett mot hverandre i høy hastighet. Den som først svinger unna taper gevinsten. Men om ingen svinger dør begge i en voldsom kollisjon - eller i et atomragnarok som ville blitt resultatet om ikke Sovjet hadde bøyde unna først under Cubakrisen . I kyllingspillet er det ikke uvanlig at en deltager med fanfare og veldig synlig kommer traskende med en skiftenøkkel og fjerner bilens ratt. Motparten vet nå at han er den eneste som _kan_ svinge unna og kommer til å gjøre det.

En slik tydelig signalisering var det Acheson skulle gjøre. Vestens manglende svar hadde fått kommunistdiktaturene til å føle at de kunne ta både A og B og C i de fire årene som hadde gått fra Churchills tale. Bare 17 prosent oppslutning for kommunistene i Ungarn ved valget i 1945 hadde ikke fått Sovjet fra å avsette den demokratisk valgte Regjeringen og erklære den Ungarske folkerepublikk. I Polen ble kommunistenes motkandidater systematisk skutt og resultatene massivt forfalsket. Over hele verden foregikk det en skitten krig med sikte på Sovjetisk kontroll. Neste konfrontasjonslinje ville bli Asia og spillet måtte settes.

Acheson valgte å sette en strek i sanden. En rød linje. Det Acheson kalte for et «defensive perimeter».

På den ene siden av perimeteret lå de land som utgjorde reelle strategiske interesser for USA. På denne siden av denne linjen ville man kunne nyte godt av USAs forsvarsgarantier og et angrep på denne siden av linjen ville bli sett på som et angrep på USA. Automatisk. Acheson hadde tatt med seg skiftenøkkelen og veldig offentlig og veldig tydelig skrudd av rattet.

På den andre siden av Achesons «defensive perimeter» var rattet fortsatt påskrudd. Som Acheson selv sa det:

«So far as the military security of other areas in the Pacific is concerned, it must be clear that no person can guarantee these areas against military attack. […] What we conclude, I believe, is that there is a new day which has dawned in Asia. It is a day in which the Asian peoples are on their own, and know it, and intend to continue on their own.»

Acheson tegnet sitt perimeter ved å trekke en linje mellom de baser amerikanerne allerede hadde i den tro at det holdt. Hans startet med Japan, snakket om Fillipinene og Ryukus. Og så ble det stilt. Kartkunnskapene var åpenbart dårligere enn de spillteoretiske kunnskapene.

Forbi alt det politiske bla-bla man vil finne i alle slike taler kunne motparten lese:

"This defensive perimeter runs along the Aleutians to Japan and then goes to the Ryukyus. […] The defensive perimeter runs from Ryukyus to the Philippine Islands. […]So far as the military security of other areas in the Pacific is concerned, it must be clear that no person can guarantee these areas against military attack."

Achesons røde linje hadde uteglemt Korea. Ved et angrep på Korea var rattet fortsatt på og det lå en mulighet for territoriell gevinst. Krigsforberedelsene satte i gang umiddellbart Mindre enn seks måneder senere rullet hele det Nord-Koreanske krigsmaskineri over grensen. En krig som neppe hadde funnet sted om Acheson hadde forberedt sin tale litt bedre ble konsekvensen.

Krigen skulle vare i tre år en måned og to dager. Seoul skiftet hender fire ganger i denne perioden. Kina og USA havnet på randen av kjernefysisk konflikt. Til sammen var to og en halv million mennesker enten drept eller skadet før krigshandlingene opphørte. For Sør-Korea hvor vi har eksakte tall vet vi at 373 599 mennesker ble drept. Altså tre hundre og syttitretusen fem hundre og nitti ni.

I vår del av verden kan vi takke NATO for at vi slapp tilsvarende grusomheter. I fellesskap skrudde vestmaktene av rattet og samlet seg om at et angrep på en er et angrep på alle. Gjennom denne felles garantien visste motparten hvor grensen gikk og alle slapp angrep med unntak ev en småtest her og der for å se om vi fortsatt mente alvor. Det gjorde vi og verden er et veldig mye bedre sted fordi vi gjorde det.

Vi gjorde det, men gjør det kanskje ikke lengre. I New York Times for noen dager siden kom Donald Trump - mannen som på tross av en håpløs valgkamporganisasjon og et horribelt budskap leder et grasrotopprør i den amerikanske middelklassen så sterkt at det kan true med å velte Hillary Clintons presidentplaner - med sine kanskje mest skremmende uttalelser så langt.

Dersom Trump blir president er det ikke lenger automatikk i at USAs militære skal forsvare en angrepet alliert. Det vil kun skje om den allierte har tatt sin del av forsvarsregningen - «fulfilled their obligations to us». Det kan jo høres ut som et rimelig krav. USA tar en uproporsjonal andel av verdens forsvarskostnader og om du ikke har betalt forsikringspremien når dine hus og hoteller brenner kan du heller ikke forvente erstatning.

Problemet er at Trump ikke formulerer det som en etterfølgende og ikke forutgående vurdering:

"Mr. Trump said that if Russia attacked them, he would decide whether to come to their aid only after reviewing if those nations have “fulfilled their obligations to us.""

Som Acheson gjorde i 1950 satte Trump akkurat på rattet igjen. Muligheten for å svinge unna konflikt ved å konkludere med at land X har ikke gjort nok etter at landet er utsatt for fiendtlig aggresjon er på bordet om han vinner.

Akkurat som i 1950 har vi også i dag et ekspansivt Russland i øst som tester hvilke muligheter landet har globalt. Det drives en skitten krig i Ukraina. Georgia ble bombet sønder og sammen i 2008. Ved begge disse anledninger har Russland definert det som sin rolle å forsvare russiske minoriteter (uansett hvor de måtte være) mot det de karakteriserer som overgrep (eksempelvis åpne og demokratiske valg).

I de Baltiske land - land som forsvant fra russisk hegemoni i den oppløsningen av Sovjet Putin har kalt for en «geopolitisk katastrofe» har alle betydelige russiske minoriteter. I Latvia er denne minoriteten 27 prosent (34 prosent er russisktalende - men ikke alle de er russere). Den er 24 prosent i Estland og seks prosent i Litauen.

Disse minoritetene har vesentlig dårligere levekeår enn majoritetsbefolkningen. Når Estland er det eneste landet som regelmessig slår Norge og Sverige i den tvilsomme konkurransen om flest overdosedødsfall i året er det i stor grad fordi den russiske minoriteten kollektivt ruser seg på Fentanyl som de får billig fra Russisk side av grensa. (Når Norge uten en slik marginalisert minoritet troner sammen med Estland på toppen der skyldes det - som påpekt i denne avisens lederspalte - en katastrofal nasjonal ruspolitikk hvor forbundet for høy moral får styre nasjonal politikk fremfor fagkunnskap, men det er en annen diskusjon.)

I Latvia ble partiet som «representerer» den russiske minoriteten «Harmoni» landets største parti med 23 prosent oppslutning ved parlamentsvalget i 2014. Latvias Russiske Union vant en av Latvias åtte plasser ved valget til EU-parlamentet samme år. I Estland fikk Senterpartiet som «representerer» den russiske minoriteten der samme oppslutning (23.3 prosent) og ble nest størst ved valget i 2015 etter å ha vunnet nesten 80 prosent oppslutning i den russiske minoritet. I begge land var de to partier like uaktuelle for regjeringsmakt som Fremskrittspartiet en gang var og som Sverigedemokratene fortsatt er her nordpå.

Den russiske minoriteten er utålmodig og ville åpenbart foretrukket om deres land var en del av Russland. I 2011 samlet Latviske russere nok underskrifter til å tvinge frem en folkeavstemming om russisk som offisielt språk (en avstemming de tapte med stemmetall som mistenkelig ligner på landets etniske sammensetning). Allerede har russiske stemmer tatt til ordet for at selvstyre må gis til områder med russisketnisk flertall.

Det klages allerede i russisk media over hvor dårlig minoriteten blir behandlet. Dette er første kapittel i den Hakkespettboken Putin brukte i Georgia og i Ukraina. Først spres historier i media om hvor ille russerne behandles. I denne stemples majoritetsbefolkningen som nazister og det som verre er. Det neste er at klagingen ble fulgt opp med «væpnet motstandskamp» for russisk selvstyre. En motstandskamp preget av at «opprørerne» har vært overraskende velutstyrt og trent til å stort sett være uutdannede bønder uten avtjent militærtjeneste. Så kommer det større våpen inn. Så grønne menn uten bekreftet nasjonalitet. Til slutt avholdes folkeavstemming i det område som reelt er under russisk kontroll. I stemmeurner man ikke kan kontrollere, uten internasjonale observatører men godt bevoktet av de grønne menn og et selvutnevnt lokalt styre ender folkeavstemmingene overraskende med 96 prosent ja til union med Russland. Og folkets vilje må man jo respektere. I alle fall når resultatet var så klart og tydelig.

Det er veldig vanskelig å trekke grensen og intervernere i en slik situasjon. Når passeres krigsgrensen? Første gang Russland sender våpen til opprørerne? Selv om de benekter det og sier at de kun sender inn mat? Første gang Russerne sender en umerket soldat over grensen? Også når russerne svarer at han var på permisjon og vil bli stilt for (en helt uavhengig altså, Putin lover kors på halsen ti kniver i hjertet) riksrett når han kommer hjem? Når det velter uniformerte russiske soldater over grensa? Men de kom jo først etter en folkeavstemming arrangert av områdets valgte guvernør hvor nesten alle stemte for.

Frem til nå har de baltiske land ikke opplevd at russerne har forsøkt å gå videre til kapittel to. De har riktignok både kidnappet grensefunksjonærer og brukt sin omfattende hackerkunnskap til å i praksis stenge ned hele Estland i 2007. Men de har ikke beveget seg over grensen der hvor noen av landene har hatt behov for bistand. Grunnen til det er at vi har skrudd av rattet. Russerne vet at NATO vil stille opp og avstår derfor fra eskalering.

Åttende november i år kan altså den garantien gå ut på dato. En eskalering etter Trumps tilstredelse vil da medføre at USAs president skal foreta en vurdering av om det er regningssvarende å hjelpe (sannsynligvis først) Latvia. Når er det det? Hvor langt kan Russland gå? Kan de sponse litt terror? Gi litt våpen? Kan de klare å i alle fall gjøre halve landet til en ingennmannslandsbuffersone mot NATO om ikke reelt ta kontrollen? Det ville vært en stor sikkerhetspolitisk gevinst for Russland.

Fra nå til den nye presidenten trår til tyvende januar, og garantien - om det skulle bli Trump - kanskje ikke lengre gjelder har de hatt akkurat seks måneder til å tenke på de problemstillingene.

Akkurat som i 1950.

I hope the Russians love their Children too.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook