UJEVN: Jo Sannem har skrevet en ujevn debut, men noen av novellene er skremmende gode.
Foto Hans Arne Vedlog
UJEVN: Jo Sannem har skrevet en ujevn debut, men noen av novellene er skremmende gode. Foto Hans Arne VedlogVis mer

Udetonerte bomber

Sannem gjør det trivielle eksepsjonelt, og det eksepsjonelle trivielt

Noen av novellene i denne ujevne debuten er skremmende gode.

Tittelnovellen i Sannems debut «De vanlige» har en snedig vri. Den åpner med en scene om en reisende kvinne som treffer en søkende mann, og der klisjèene topper hverandre i overuttalt følsomhet.

Jeg tenker stønn - typisk halvamatør debut. Men idet jeg nesten gir opp, overrasker Sannem med en dobbeltrefleksjon over denne amatørmessige følsomheten. Den handler nettopp om et par som på sin hjelpeløse måte prøver å lage en «følsom» film med seg selv i hovedrollene. Formulert med en tørrvittig humor og et underliggende alvor som preger noen av disse novellene.

Overraskende vri
Det er flere overraskelser i denne debuten. «Ytre rom» handler om den vellykkede middelaldrende finansmannen Andreas, som bor med ung kone og barnekull nummer to. Han er lei, og innleder et forhold til sekretæren.

Også her spiller Sannem på litterære klisjeer. Også her har han en overraskende vri som snur om på tematikken. Også her dreier det seg om rollespill som tilslutt blir virkelig.  

Creepy noveller
 «Hun skulle stukket en nål gjennom det tynne øyelokket, gjennom øyeeplet og babyhjernen til den kakket mot baksiden av skallen». Slik tenker den unge moren i «La ingenting være tilbake». Hun dagdrømmer blant annet om Michael Jackson, og tilslutt glipper virkeligheten for henne. Det gjør den også for den unge frustrerte mannen som dagdrømmer om å gå inn i klasserommet og plaffe ned hele klassen.     

Disse mer creepy novellene er paradoksalt nok mer opplagte enn dem som handler om «de vanlige»: Om hverdagsmennesker der Sannem skrur til det trivielle. Der har Sannem det som kalles klo.