TERNINGKAST TO: «En gatekatt ved navn Bob» er en kraftløs feelgoodfilm basert på britiske overklasseforestillinger om fattigdom, skriver Dagbladets anmelder. 
TERNINGKAST TO: «En gatekatt ved navn Bob» er en kraftløs feelgoodfilm basert på britiske overklasseforestillinger om fattigdom, skriver Dagbladets anmelder. Vis mer

Anmeldelse: «En gatekatt ved navn Bob»

Uengasjerende feelgood med et uspiselig budskap

«En gatekatt ved navn Bob» er spesialdesignet for å lette den britiske middelklassens samvittighet.

FILM: Det pågår en storstilt nedbygging av velferdsstaten i Storbritannia, og den voksende krisen i helsevesenet og den voldsomme oppblomstringen av matsentraler er bare de mest iøynefallende resultatene av denne bevisste dreiningen i retning av et samfunn med mer ulikhet og mindre demokrati. Neste uke er det norgespremiere på «Jeg, Daniel Blake», Ken Loachs Gullpalme-vinnende angrep på dette nye Storbritannia som er i ferd med å vokse fram. Inntil da kan norske kinogjengere kose seg med «En gatekatt ved navn Bob», som byr på en betraktelig mer feelgoodpreget skildring av fattigdom og hjemløshet.

« En gatekatt ved navn Bob »

2
Firbeint feelgoodfattigdom.

Kategori

Drama

Regi

Roger Spottiswoode

Skuespillere

Luke Treadaway, Ruta Gedmintas, Joanne Froggatt, Anthony Head m.fl.

Premieredato

13. januar 2017

Aldersgrense

9 år

Orginaltittel

« A Street Cat Named Bob »

Biografisk
Filmen er basert på den bestselgende boka ved samme navn, som gatemusikanten James Bowen skrev om sine egne opplevelser som hjemløs i London. Det er umulig å klandre Bowen for å bruke sine erfaringer til å skape seg et bedre liv, men det at suksessen er ham vel unt, betyr ikke at «En gatekatt ved navn Bob» er en god film. Snarere tvert imot.

I hendene på regissør Roger Spottiswoode («Tomorrow Never Dies») har historien om hvordan James kommer seg bort fra gata takket være katten Bob, blitt en munter fabel basert på britiske overklasseforestillinger om fattigdom: Her er de fattige modellpene eksentrikere som dilter etter magiske dyr som leder alle som er villige til å ta seg sammen fram til rikdom og berømmelse, mens betydningen av offentlige sosiale tiltak konsekvent tones ned.

Mirakel
Ser man bort fra de politiske og moralske innvendingene, er «En gatekatt ved navn Bob» en kraftløs og klisjpreget feelgoodfilm som aldri makter å vekke andre følelser enn avsmak og irritasjon.

Kledd opp i hullete klær og fett hår lirer Luke Treadaway av seg kassegitarhits som høres ut som de kommer direkte fra papirkurven til Noel Gallagher, og på skulderen hans spiller Bob seg selv. Tilstedeværelsen av katten som la grunnlaget for det kommersielle eventyret er et tydelig signal til innbyggere i Theresa Mays Storbritannia om at de ikke trenger å bekymre seg for noen ting som helst. For når alt kommer til alt er det firbeinte mirakler – og ikke sosiale sikkerhetsnett – som redder mennesker ut av fattigdom.