Underfundig og lavmælt på vidda

Dramakomedie om barrierer og overlevelse.

Med en poetisk

blanding av alvor og komikk er «Gjøken» en lysende våropplevelse i kinomørket.

FILM: Aleksandr Rogosjkin tar oss inn i et for de fleste ukjent terreng både fysisk og mentalt. Hans eventyr er lagt til høsten 1944 og grenseområdene mellom Russland og Finland, der russerne er i ferd med å beseire fienden.

Men han viser ingen blodige slag. I stedet lar han en finsk og en russisk soldat havne sammen hos en enslig samekvinne.

Engstelige

Veiko (Ville Haapasalo) bryter seg løs fra lenkene tyskerne har lagt ham i ute på vidda og havner tilfeldig hos Anni (Anni-Kristiina Juuso). Kartusov (Viktor Bysjkov) er utstøtt av sine egne og blir beskutt, men reddes av henne. Soldatene er engstelige for hverandre og betatt av Anni. Hun har levd alene i fire år, har evnen til å lege og er slett ikke uinteressert i menn. Alle snakker de forskjellige språk.

Underfundig

Rogosjkin tar seg god tid til å presentere sine figurer og åpner dem for oss litt etter litt. Han lar mye av komikken ligge i språkforvirringen og byr på underfundig, lavmælt humor. Samtidig rulles tre verdener opp i et miljø av vakker, ubarmhjertig natur, slik de tre må prøve å overleve under strabasiøse omstendigheter og med sterke følelser på lur under overflaten. Til sammen skaper det stillfarende dramatikk, framstilt levende og sjarmerende av skuespillerne.

Mest av alt handler «Gjøken» om nødvendigheten av forståelse, toleranse og medmenneskelighet på tvers av grenser - evner og innsikt som kan vise seg på ymse vis, også gjennom mystikk i regissørens verden.

Og om det står om livet, er hans tone håpefull og løftende.