Universitetets framtid

Appell holdt i Universitetets Aula,

26.1.2005

JEG SKAL HILSE fra Jacob Aall. Han ville nok gjerne ha vært her idag. Men det var umulig for ham - han døde i 1844. Jacob Aall hadde allerede i 1812, året etter opprettelsen av Det kgl. Frederiks Universitet, tilkjennegitt sitt syn på Universitetet som en nøkkelinstitusjon i landets modernisering: Med sine normer og verdier skulle det nye universitet «tæmme Egennytten» og «ukultiveret Rigdom» og slik være «det virksomste Værn imod Følgerne af Tidernes Forvirring». Kjernen i dette nye universitet, formet etter mønster av Humboldt-universitetet i Berlin, lå i idéene om akademisk frihet og om enhet forskning-undervisning. Nå var det ikke slik at vårt første universitet ble født som et fullbårent, liberalt universitet. Universitetet var gjennom 1800-tallet mer enn noe annet en advokat- og presteskole, selv om det huset fremragende professorer. To av dem - juristen A.M. Schweigaard og historikeren P.A. Munch - står på sokkel fremfor Aulaen. Her inne i Aulaen, ved podiets høyre side, står bysten av en tredje professor, geologen Waldemar Brøgger, for det var Brøgger som fikk reist Aulaen i 1911. Men Brøgger kunne like gjerne ha stått på sokkel utenfor mellom de to andre. Iallfall er jeg viss på at professor Brøgger ville ha vært blant dagens appellanter om han hadde kunnet stige ut av i sin marmor.

UNIVERSITETSSTRIDEN var på Brøggers tid, altså omkring 1905, til forveksling lik dagens. Sterke grupper hadde tatt til orde for en «Moderniseren af Universitetet»: Universitetet skulle markedsliberaliseres og politisk overstyres på én og samme tid. Universitetet skulle frigjøres fra «det fordærvelige Selvstyre» for en billig penge ved å la studentene betale for forelesningene og la billigere dosenter konkurrere med de faste professorer. Dessuten skulle flertallet i Universitetets styrende organer komme utenfra, fra «Samfundet», som en sa den gang som nå. Det var mot slike forslag professor Brøgger rykket ut. Det kgl. Frederiks skulle være noe mer enn en høyere embetsskole - det var rett og slett, fremholdt Brøgger, «den eneste anstalt, der har betingelserne for mer alsidig at holde vort videnskabelige liv paa høide med tidens krav». Universitetet kunne kun oppfylle sitt samfunnsansvar om det hadde en annen frihet enn andre offentlige institusjoner. Opposisjonen vant frem. Samme år som landet ved unionsoppløsningen fikk sin reviderte konstitusjon, fikk Universitetet en ny konstitusjon, som institusjonaliserte prinsippet om den akademiske frihet i form av akademisk selvforvaltning og for første gang med en valgt rektor i spissen for Det akademiske kollegium. Universitetet skulle være en offentlig samfunnsinstitusjon på armlengdes avstand fra de politiske myndigheter og fra markedets krav. Denne kjerne i vårt universitetsarrangement er ingen foreldet fortidsrest fra embetsmannsstaten. Noen later som om Mjøs-opposisjonen har berodd på en nostalgisk «tilbake til Humboldt», uten forståelse for reformbehov. Det er en professoral misforståelse, også det. Mjøs hadde rett, hevder en, at det var «nødvendig med en arbeidsdeling mellom de ulike universitetene og høyskolene» (Thomas Hylland Eriksen, Dagbladet, 26.1.) Dette var ikke Mjøs\' poeng, men Mjøs-kritikernes. Mjøs hadde et slapt begrep om universitet uten sans for den nødvendige institusjonelle arbeidsdeling og for universitetets konstitusjonelle egenart. Selve universitetskonstitusjonen hadde gjennom 1900-tallets mange revisjoner og reformer vist seg som usedvanlig sunn inntil dr. Mjøs slapp til.

DEN POLITISKE FRIHET og forskningens frihet er i vår historie gjensidig forbundet. Det parallelle gjennombrudd i det norske system - Universitetet i 1811 og 1814-revolusjonen, samt de to konstitusjonelle reformer i 1905 - gir en sjeldent markant aksentuering av denne indre sammenheng. Politikkens og forskningens normsystemer forutsetter og forsterker hverandre. Som liberale institusjoner er såvel forskning som demokrati knyttet til den kritiske rasjonalitet og det åpne system. Ingen gruppe eller klasse skal ha privilegert adgang til forskningens eller demokratiets hus. I det ene tilfelle anses det som gyldig som holder ifølge kritisk og åpen analyse, uansett opphavsperson, i det annet det som flertallet og dets representanter bestemmer etter kritisk og åpen diskusjon. Til grunn for demokratiet ligger bestemte normer som gjør demokratiet til demokrati. Til grunn for forskningen ligger noen fundamentale normer som gjør forskning til forskning, uansett om det er teologi, også det, fysikk, medisin eller sosiologi.

Forskningen er intersubjektiv, for den gjør krav på almen gyldighet. Forskningen er uavhengig, for den skal ikke tjene særinteresser. Forskningen er argumentativ, for den oppdrar til systematisk skepsis mot fundamentalister av enhver avstøpning. Forskningen er kollektiv, for dens resultater tilhører alle og enhver. Forskning som demokrati forutsetter autonomi, og forvaltningen av denne autonomi forutsetter i begge tilfeller institusjonell autonomi. Et universitet har flere funksjoner, men det som gjør universitetet til universitet er at det i sin kjerne er et forskningsuniversitet. Universitetet er forskningens hovedhus.

ALTERNATIVET TIL DET forskningsbaserte universitet er det en pedagogikkprofessor ved vårt universitet har kalt «service-universitetet», et BI-fisert universitet som omdannet til en kunnskapsbedrift lever av å fange opp markedets signaler. Service-universitetets ideolog - la hans navn være unevnt - ser for seg en gradvis omforming av det klassiske universitet til service-universitet: «I en stadig økende grad vil administrasjonen bestemme hvilke ressurser professorene skal disponere. En ny modell avtegner seg: det komplette service-universitet. Her vil administrasjon og ledelse ha full kontroll over lærerstabens totale arbeidskraft, inklusiv deres forskningsvirksomhet.» (Ved HF på Blindern vil en vel kalle service-universitetet for et «Rogan-universitet».) Service-universitetet beror rett og slett på at en gjør en forretningsidé av det en tradisjonelt har ment var et hovedproblem, nemlig at de økonomiske nyttekriterier blir de styrende kriterier i forskningen.

De seinere års Mjøs-reformisme er i service-universitetets ånd. Det er kun to trekk som bekymrer pedagogikkprofessoren: Det er den offentlige kapitalrikdom, som ikke i tilstrekkelig grad tvinger til finansiell privatisering. Og det er det klassiske liberale universitets sterke stilling i befolkningen. Universitetets demokratiske forankring kan ikke bare sinke service-universitetets fremvekst - det kan rett og slett «motvirke det», frykter service-ideologen. Ja, la oss håpe det. Pedagogens bekymring er for oss andre et håp. Overflods-Norge trenger forskningsforankrede universitet, ikke minst det. For de skal være - slik lyder Jacob Aalls aktuelle formaning - «det virksomste Værn imod Følgerne af Tidernes Forvirring».