OMSTRIDT:  - Det er mange som frykter at sluttresultatet av avtalen blir et «kappløp mot bunnen», der den laveste standarden blir den gjeldende på begge sider, skriver Gunnesdal. Bildet viser tyske demonstranter mot TTIP, foran en TV-skjerm med Tysklands utenriksminister, Frank-Walter Steinmeier. Foto: NTB Scanpix
OMSTRIDT: - Det er mange som frykter at sluttresultatet av avtalen blir et «kappløp mot bunnen», der den laveste standarden blir den gjeldende på begge sider, skriver Gunnesdal. Bildet viser tyske demonstranter mot TTIP, foran en TV-skjerm med Tysklands utenriksminister, Frank-Walter Steinmeier. Foto: NTB ScanpixVis mer

USA og EU i kappløp mot bunnen

Bak lukkede dører forhandler EU og USA om det som kan komme til å bli tidenes største handels- og investerings- avtale. Lekkasjene fra forhandlingene lover ikke godt for demokratiet.

Meninger

EU og USA har nettopp avsluttet femte runde med forhandlinger om den gigantiske handels- og investeringsavtalen Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP). Forhandlingene skal etter planen være ferdige ved utgangen av 2015. De er strengt hemmelige, men ut fra lekkede dokumenter, og uttalelser fra forhandlerne skjønner man at avtalen handler om langt mer enn det man vanligvis forbinder med en handelsavtale. Dersom EU og USA blir enige, håper de at avtaleteksten skal bli «en global norm på områder der internasjonale forhandlinger så langt har kommet til kort.»

Det ambisiøse målet er å «harmonisere» nær sagt alle bestemmelser som kan være til hinder for handel mellom EU og USA. I denne forhandlingen er derfor ingen handelshindring hellig. Amerikanerne presser blant annet på for at EU skal godta import av klorvasket kylling og svinekjøtt alet opp med veksthormoner. De ønsker også at EU fjerner sine regler for import og merking av genmodifisert mat. Europeerne på sin side ønsker å få reversert en rekke av reformene som har blitt innført mot Wall Street og den amerikanske finansnæringen i kjølvannet av finanskrisen. Derfor er det mange som frykter at sluttresultatet blir et «kappløp mot bunnen», der den laveste standarden blir den gjeldende på begge sider.

Kritikerne av avtalen har særlig rettet blikket mot avtalens forslag om å gi multinasjonale selskaper med base i EU eller USA rett til å saksøke stater som vedtar politiske tiltak som kan føre til tap av fremtidig profitt. Påstanden er at multinasjonale selskaper trenger beskyttelse fra politiske inngrep for å være villige til å ta risikoen det er å investere i utlandet. Eventuelle tvister bør ikke avgjøres i nasjonale domstoler, hevdes det, fordi de kan være for statsvennlige eller mangle uavhengighet. Globalt har det blitt inngått mange slike avtaler mellom enkeltland de siste 50 årene, såkalte bilaterale investeringsavtaler.

Å åpne døra på vidt gap for flere slike investor-stat søksmål burde være uaktuell politikk, fordi de opererer i et parallelt juridisk system utenfor demokratisk kontroll. Dommerne her består av et lite knippe godt betalte jurister. Uavhengigheten strekker seg ikke lenger enn at disse juristene gjerne kan veksle mellom å representere et multinasjonalt selskap i én sak, og være dommer i en annen. De siste ti årene har antallet slike investor-stat søksmål skutt i været, viser tall fra UNCTAD. Trenden er også at selskapene vinner fram i en stadig høyere andel av sakene som anlegges. Erstatningssummene statene blir dømt til å betale blir beskrevet som tilfeldige og ikke minst høye, og sakene kan bli svært kostbare for vertslandene.

Et selskap som saksøker kan bare kreve kompensasjon, det kan ikke få omgjort selve lovgivningen den misliker. Eksemplene på saker der investorer har krevd erstatning, gir likevel en pekepinn om hvilke samfunnsområder som det kan bli vanskelig, og ikke minst dyrt, å regulere dersom avtalen blir et faktum. Det franske selskapet Veolia har saksøkt Egypt for å ha hevet minstelønnen. Svenske Vattenfall har saksøkt Tyskland etter avgjørelsen om å fase ut landets atomkraftverk etter Fukushima-ulykken i Japan. Tobakksgiganten Phillip Morris har saksøkt Uruguay og Australia for å ha innført strengere advarsler på røykpakkene. TTIP-avtalen legger med andre ord opp til en dramatisk maktforskyvning i retning av de store multinasjonale selskapene. Bare trusselen om å gå til søksmål kan være nok til å hindre at politiske vedtak ender med å se dagens lys.

Ifølge EU-kommisjonen vil avtalen skape flere millioner arbeidsplasser og legge grunnlaget for ny økonomisk vekst i et Europa i stagnasjon. Handelen på tvers av Atlanterhavet vil ifølge anslagene øke betydelig, og både europeiske og amerikanske husholdninger vil få mer i lommeboka. Det hadde vært bra for Norge, som er avhengig av å eksportere til EU-land. Men disse anslagene har vist seg å være svært upålitelige, og har blitt utsatt for mye kritikk. Regnestykkene som skal forsvare avtalen ser utelukkende på de mulige gevinstene, men overser fullstendig kostnadene ved for eksempel arbeidsløshet.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Næringslivet har, i motsetning til resten av samfunnet, hatt rikelig med tilgang til forhandlingsdokumentene, og har fått satt sitt tydelige preg på avtalen. Og gjennom sine tallrike lobbyister har storselskapene fått gehør for at de skal inkluderes i et såkalt «råd for reguleringssamarbeid». Det vil gi næringsinteresser rollen som bremsekloss for nye reguleringer, og pådriver for ytterligere avregulering. Taperen er demokratiet.

Motstanden mot avtalen vokser raskt på begge sider av Atlanterhavet, både fra fagforbund, og fra miljø- og forbrukerorganisasjoner. Dess mer som blir kjent, dess tydeligere blir bildet av at dette handler om å flytte makt fra folkevalgte organer og inn i styrerommene i multinasjonale selskaper. Innholdet som foreløpig er kjent i TTIP-avtalen er såpass urovekkende at alle norske partier burde være imot.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook