Uten filter

Ungdomstida kan være rå og brutal, men også varm og vakker.

FILM: Det er ti år siden jeg var seksten, en periode jeg levde så å si uten filter til virkeligheten. Alle inntrykk gikk rett inn, og avstanden mellom yr glede og bunnløs fortvilelse var forsvinnende kort.

Følelser?

I «Ungdommens råskap» har dokumentarfilmskaper Margreth Olin fulgt tiendeklassinger fra Hauketo skole i perioden opp mot eksamen, og en av sekvensene beskriver følelsen av å være seksten med hjerteskjærende nøyaktighet. «Hva kjennetegner at man er i puberteten?» spør læreren. «At man får følelser?» er svaret fra en av elevene.

«Ungdommens råskap» er en dogmedokumentar og følger dermed Lars von Triers strenge bud om fravær av filmatiske virkemidler. Når vi får se hvordan ungdommen sliter i forholdet til medelever og lærere, er det via håndholdt kamera og aggressiv klipping. Filmingen er like rå og usminket som omgangstonen menneskene imellom.

Det er sårt å se hvordan ungdommene hele tida forsøker å manipulere hverandre, samtidig som de prøver å utarbeide sine egne personligheter. Oppe i det hele blottstilles lærernes hjelpeløshet overfor problemer de ikke forstår.

Samtidig er det utrolig befriende å se på personene i filmen når de tør å slippe seg løs og vise glede. Det er kanskje da filmen er på sitt aller sterkeste.

Innviklet

At «Ungdommens råskap» er filmet på dogmevis, er likevel ikke uproblematisk. Når den eneste formen for redigering er film og klipp, blir det innviklet og slitsomt å få grep om handlingen. Ingen av personene introduseres ved navn, og i begynnelsen er det vanskelig å skjønne hvem som er hvem, og hvilke relasjoner de har til hverandre.

Dokumentaren beskriver at det ikke er noen lek å være seksten, men den stiller også et politisk spørsmål: «Hva kan du, jeg og skolevesenet gjøre for å gjøre livet lettere for dagens ungdom?»

Første steg kan være å se denne filmen.