Utsøkt prosa fra poeten Tønseth

Hilmar Iversen er skrevet inn i litteraturhistorien med et stort utropstegn. Vel, med et litt forsiktig utropstegn.

Tredje bok i Jan Jakob Tønseths romantrilogi om den forknytte himmelstormeren foreligger nå under tittelen «Resignasjon og portvin». Tittelen forteller helt presist hva Spania-veteranen og ekskommunisten driver med på slutten av 50-tallet.

Hilmar Iversen har skuddsår på både sjel og kropp etter innsatsen som frivillig på republikanernes side under den spanske borgerkrigen («Hilmar Iversens ensomhet», 1992).

Nesten tjue år seinere blir kamerat Iversen ekskludert fra NKP på mistanke om å ha underslått 45 øre, under en lokal variant av utrenskningene i Moskva og Praha («Et vennskap», 1997).

Hagesaks

Men det er ingen slagen mann vi gjenser i årets bok. Riktignok får Hilmar regelmessige og voldsomme anfall som bare kan kureres med et stort glass portvin; men han er bortimot lykkelig som nygift med Signe - søsteren til hans avdøde venn Oskar Paulsen - og nyutflyttet til Fredrikstad med hage og tilgang til Karl Evangs Populært Tidsskrift for Seksuell Oplysning.

Hilmar avreagerer med hagesaks hver søndag under «Høgmessa» fra kl. 10.55 til 12.20. Med reiseradioen på campingbordet svinger han saksa «slik Tjostolf, fosterfar til Hallgjerd Høskullsdatter, svingte øksen».

Etterpå nyter han sin kaffe og waleskringle i fluktstolen, til tross for at han neppe har klart å forarge en eneste kirkegjenger.

Hilmar Iversen, som overlevde slaget ved Jarama i 1937, tror han er udødelig. Men nå lar Tønseth vår helt gjennomgå et kirurgisk inngrep som kurerer ham for de demoniske anfallene. Han befris for en 7,62 mm gjenglemt mauserkule like ved milten, noe til venstre for sjelen, ifølge kirurgen som viser seg å være en bror i ånden, også han Spania-veteran. Hilmar er roet ned; den Buster Keaton-aktige romanfiguren har stadig komikkens skjær over seg, men de tragiske elementene blir mer utviskete. Men ikke helt.

Ett hode

Når Tønseths nye roman ikke blir like avsindig morsom som de to foregående, er det fordi jeg-personen er blitt temmet av både kvinner, ripsdyrking og sosialdemokratiske vinder i tida.

Resignasjonens stillstand preger hans tilværelse, der både uro og urett lettere lar seg dempe av Emil Boysons poesi, av Schuberts Lieder, av smugleste greske tragedier, av torskemiddager og av - ja, portvin.

Midtveis i den korte romanen bryter Tønseth av og gir ordet til Hilmars nevø, som skildrer en familiemiddag der onkel Hilmar blir overstadig begeistret over et torskehode: «Det som er så forbasket, det er at torsken bare har ett hode.»

Romanen er like vakker som de to foregående. Den er stilsikkert holdt i et gammelmodig språk som kler den litt selvhøytidelige og forsiktige jeg-personen; Jan Jakob Tønseth skriver jo prosa med poetens utsøkte språkbevissthet. Om man ikke klasker seg på knærne av latterhyl over Hilmar Iversens fomling denne gangen, blir man like fullt grepet av en ubendig trang til å dunke ham i ryggen der han mot slutten av boka går langs den triste Glomma og trøster seg med en Teddy: Hold ut, Hilmar! Du kan jo ikke dø midt i femte akt!