MÅNEDENS POET: Marte Wolden lar seg både inspirere av hverdagen og «det rare». FOTO: PRIVAT
MÅNEDENS POET: Marte Wolden lar seg både inspirere av hverdagen og «det rare». FOTO: PRIVATVis mer

Vannlekkasje utløste vinnerdikt

Marte Wolden gjør hverdagen til et sirkus.

|||(Dagbladet.no): Marte Wolden ble veldig overrasket da hun så seg selv blant finalistene for september 2009. Da hun i tillegg fikk høre at hun var månedens poet, ble hun rett og slett satt ut.
 
- Jeg får skrevet så lite for tida, så det kjennes som et fint spark, sier hun.

- Vi likte diktet ditt kjempegodt. Det er sjelden man leser en prosaisk, hverdagslig situasjon beskrevet så godt, treffende, morsomt og røntgenaktig. Hvor kommer diktet fra? Hverdagen?

- Diktet er i utgangspunktet inspirert av en vannlekkasje der jeg jobber. Og springer videre ut fra den merkelig følelsen man kan få når man er sliten etter en litt hektisk og vrien dag på jobb, og setter seg ned og ser seg rundt — og alt liksom får et nytt lys, nye konstruksjoner, nye funksjoner.

Skeivt lys
Da Marte Wolden ble månedens poet sist, i mai 2008, sa hun at det var mennesker som inspirerte henne mest, og noe hun døpte «det rare». Slik er det fremdeles:

- Dette «rare» både fenger og inspirerer meg og gjør meg nysgjerrig på tingenes tilstand.

- Dette minner om Brechts tanke om fremmedgjøring av det vante. På mange måter gjør du det med dette kontordiktet ditt. Ved å sette et litt skeivt lys på kontorhverdagen, får du den til å framstå fremmed og rar. Hvordan kan vi få øye på det rare i den vanlige hverdagen?

- Jeg tror vi får øye på dette når vi tvinger oss til pusterom og "tømmer" hodet for alt dette andre mer selvfølgelige og opplagte rundt oss. Det kan være gjenstander, det kan være mennesker, noe som blir sagt eller gjort, eller det kan være slitne bygninger og en vanndam på golvet. Det er alltid noe å bli inspirert av.  

Rydder tid
Det er nettopp en hektisk hverdag som gjør at Wolden skriver lite for tida.

- Det er så mye annet som drar i meg. Men jeg er innom Diktkammeret og leser og legger igjen noen kommentarer nå og da. Da ser jeg at det absolutt er liv der — og mye fint å lese. Denne månedens utvalgte beviser at det er mange dyktige skrivere på Diktkammeret. Jeg liker at flere tekstene beveger seg på noen grenser for hva vi forbinder med dikt.

- Når på  døgnet blir du helst inspirert til å skrive, og når finner du ro til å gjøre det?

- Inspirasjonen kommer til alle døgnets tider, men jeg må fortsatt rydde meg tid til å skrive. Ofte er det tidlige morgener på fridager som fungerer best for min del, før familie og hverdagens gleder og krav innhenter fokuset mitt. Jeg tror jeg har skrevet ganske mange dikt før klokka 9? Det har jeg ikke tenkt over før du spurte om det nå.
 
Drømmen er å få skrevet på fulltid noen måneder.

- Men da må jeg finne enden på regnbuen først, avslutter hun.
 

Juryens kommentar:
 
Inn i magien

Eit dikt frå eit miljø som det ikkje har vore dikta all verda om — sidan salige Bernard Soares formulerte sine heilt spesielle observasjonar frå eit handelskontor i Lisboa i Uroens bok. Interiørkildringa i Kontordager fanga juryen si merksemd fordi den snur eit tradisjonelt sett ofte keisamt og vanlegvis relativt lettleseleg arbeidslandskap om til noko som både blir lystig, mystisk og absurd. Me vert frå starten av fanga inn av ein syngjande og lett tone. Her er mange gjenkjennelege samtidselement, men samstundes vert det ganske snart gåtefullt kva som eigentleg går føre seg, og kva slags vilt kontor det er snakk om. Med "Läkerol og lyse dager" kjem dette rommet til oss som noko konkret og nært, men det "fulle kjøret" i første linja stimulerer også til ein sterk mistanke om at "vere glad"-leiken kan vera i sving her. Etter å ha halde fram med menneskelege framlegg og mailboksen sin effektive teknologi, kjem denne lett anstrengte optimismen igjen til syne i tommelen som er retta eplekjekt oppover.

Men så: Brått jagar ein av dei tilsette farlege og eksotiske dyr i gangen, og det er lekkasjar frå høgda over! Ein krokodille som et av linoleumen? Dette dreier seg på ingen måte lenger om pastillar eller kvardagskost! Og ein byrjar mest å lura på om denne K tilfeldigvis skulle heite Josef til fornamn?

Her er manifestert ei evne til slike små vriar i språket i dette diktet som underleggjer det vanlegaste kring oss. Men brått akselerer desse vriane til karusellar og spiralar som får noko av det mest kvardagslege av alt til å framstå  som eit sirkus og ein dyrepark og ein eventyrsong. Og til slutt verkar det som teknologien tek på ein science-fiction-aktig måte tek til å gå for eigen maskin.  

Med alle dei utvalde dikta denne månaden, og ved dette diktet spesielt, har me i juryen lyst å feira språket sin evne til å flytte verda omkring oss inn i ein annan og magisk dimensjon. Og samstundes få oss til å lura på om det er slik livet eigentleg er?

For juryen

Helge Torvund

Juryen besto denne gangen også av Kristian Rishøi og Maria Børja.

Send inn egne dikt i Diktkammeret!