Vant med fascinerende Petterøe's-mann

Kristines (20) skildring overbeviste juryen.

||| — Aj, aj, aj, dette kom veldig uventa, men du verden for en ære! Tusen takk!

Kristine Oseth Gustavsen (20) er mildt sagt overrasket over at hun er kåret til månedens poet for april. Det skjer med det fine diktet hennes Mysteriemannen, som for juryen raget akkurat litt høyere enn de andre finalistene.

— Jeg har aldri helt vært med på noe lignende, så jeg er ikke så sikker på hvor mye jeg skal si om saker og ting, skriver hun da vi spør hvem hun er.

— Hvor lenge har du deltatt i Diktkammeret? Er det første gang du blir månedens poet?

— Jeg har altså vært her siden august i fjor, da jeg var for stor for Skolekammeret. Da hadde jeg vært på Skolekammeret siden ... tja, 2007 eller 2008 en gang, kanskje? Jeg har vært nominert der et par—tre ganger, men altså aldri fått hedersprisen, så dette var jo litt ekstra gøy.

Petterøe's-mann
Aprilpoeten kommer fra Lier, men bor for tida i Sandefjord.

— I november i fjor ga jeg faktisk ut debutromanen min på nyoppstarta Panthera Publishing, og det er i det hele tatt noveller og romaner jeg har fokusert mest på. Dikt har liksom vært ei slags hobbygreia ved siden av, i og med at jeg aldri har sett på meg sjøl som god nok til å få noe av det publisert, så jeg skal innrømme at jeg fikk litt tilbake trua på poesien nå.

— Så moro! Og diktet, hvordan ble det til, og hvem er denne mysteriemannen for deg? Jeg ser for meg en slags Marlboro man med mange hemmeligheter, i all sin ensomme sårbarhet, eller sårbare ensomhet, men det kan være jeg er langt ute på prærien ...

— Diktet, ja ... Du har veldig rett i beskrivelsen din, faktisk så rett at jeg nesten blei litt rørt over hvor godt beskrivelsen din passa inspirasjonskilden min — bortsett fra at så vidt jeg veit, røyker han Petterøe's og ikke Marlboro. Jeg skreiv diktet i full fart, og utgaven jeg posta på Diktkammeret, er førsteutkastet, men så er egentlig ikke nettopp dét noe unikt for Mysteriemannen heller. Jeg har nemlig en slags filosofi om at dikt skal komme spontant, og hvis jeg begynner å pusse og pirke for mye på det i ettertid, blir mange av tankene og stemningene jeg fikk fram i akkurat det inspirerte øyeblikket borte. Det er ganske enkelt ei skildring av en fascinerende fyr jeg kjenner, og på mange måter ikke kjenner.

— Og hvem er dette jeg-et i diktet?

— Det er meg! En distré tulling som han — mysteriemannen — ikke fullt og helt skjønner at han kaaaanskje muuuuligens så smått er i ferd med å slippe inn i livet sitt.

Skriver Kristine, og sender oss et bilde som hun «er klar over at det er pinlig fjortisaktig i forhold til de drømmende, filosofiske blikka de andre pleier å ha på sine bilder»:

MÅNEDENS POET: Kristine Oseth Gustavsen (20) skrev om en fascinerende fyr hun kjenner — og ble månedens poet for april. Foto: PRIVAT Vis mer

— Men skitt au, sier hun.

Og juryen takker for et herlig dikt, befriende tanker, og et nydelig bilde. God mysterievår!


Dirrende beundring
Å få plukke opp frå april sin rikdom av dikt, eit lite dikt som Mysteriemannen, som hadde 20 lesarar og ingen kommentarar då det vart lagt ut, gir Månadens dikt noko av nett dette som me i juryen ønskjer. Å få løfta fram dikt som fortener meir merksemd enn dei alt har fått.

Med ein konsonantmumlande mystisk tittel som er ein kriminalroman verdig, set dette diktet seg sjølv i gang. Eit lite dikt som verken i veremåte eller språkføring skrik etter merksemd. Men som inneheld nett denne stille opninga mot store og spennande rom som poesien er der for å minna oss om.

Eit portrettdikt er det, men ein les ikkje lenge før ein merker at den observerande, den forteljande røysta, vert portrettert like mykje som sjølve Mysteriemannen. Og slik er det vel som oftast? Gjennom bileta som er utvalde her, skjer det ei komprimering og utstrekning, frå den konkrete hattebremmen og pusten, til løyndommar og galaksar. Nokre vil kanskje finna ei dirrande erotisk beundring her?

Andre vil kanskje oppleva at diktet målar fram ein person som veit noko me ikkje veit. Dei to siste linjene inneheld eit merkeleg paradoks. Men eit paradoks som òg kjennest merkeleg kjent ut. Er det ikkje slik, at når me ein augeblink er uoppmerksame, og andre er det òg, når me smugkikkar utan å vilja det — då!, ja, då oppdagar me noko ved tilværet som er skjult og som bare kjem til oss som signal frå mysteriet? Og så slutter diktet der. Når det heile skal ta til?

For juryen,
Helge Torvund

Juryen består av Helge Torvund, Kristian Rishøi og Maria Børja.

Send inn dikt:
I Skolekammeret - for skoleelever, med Kristian Rishøi som diktlærer
I Diktkammeret - for alle, uansett alder, med Helge Torvund som diktlærer