Vår mann i Latin-Amerika

Året var 1968, eller var det 1969? Kjartan Fløgstad husker ikke helt, men han glemmer aldri synet som møtte ham da stykkgodsbåten M/S «Cabos San Roque» nærmet seg det latinske kontinentet.

Fløgstad sør for Rio Grande

Opp fra synsranden steg en lysende by som på samme tid var barokk og moderne. Byen var Bahia i Brasil, en av de eldste på hele kontinentet.

Kjartan Fløgstad var en ung sjømann fra Sauda, og et par år seinere, i 1970, mønstret han av fra en annen stykkgodsbåt, M/S «Belgrano». Havna var Montevideo i Argentina. Fløgstad reiste videre, opp Rio de la Plata til Buenos Aires. En ung dikter og sjømann, belest og intellektuelt hungrig, i fotsporene til diktere fra Claes Gill og Jacob Sande til Jorge Louis Borges og Witold Gombrowicz, den polske eksilforfatteren. Fløgstad ble boende i byen i flere måneder.

{ndash}Det var da jeg for alvor lærte meg spansk, forteller han.

- Mens du levde av å være bartender, proffbokser, gambler og liknende? Er det ikke det man bør gjøre når man hopper av i tropene?

- Det gjorde i hvert fall ikke jeg. Jeg hadde noen sparepenger som jeg levde av. Jeg ble først og fremst fyr og flamme over den latinamerikanske litteraturen, den mest nyskapende i verden. Jeg leste for første gang fantastiske bøker som Gabriel García Márquez' «Hundre års ensomhet», og Julio Cortazars «Paradis».

- Også i «Eld og vatn» skriver du mye om eksilet som «modernitetens grunnvilkår». Hva legger du i det?

- Litteraturteoretikeren Georg Lukács kaller romankunsten for «transcendental hjemløshet». Kanskje denne typen hjemløshet preger all moderne kunst.

- Det høres komplisert ut?

- For meg er det egentlig ikke så vidløftig. Det dreier seg kort og godt om å bli kastet ut i noe helt annet enn du er vant til. Du blir konfrontert med det usikre i tilværelsen. Du blir utfordret på helt nye måter.

- Har det noe med utrygghet og fare å gjøre?

- Jeg har vært i alle latinamerikanske land unntatt Equador og har nesten aldri opplevd noen farlige situasjoner. Det har mer med stemningen å gjøre. Og med et slags fellesskap. Buenos Aires er den største innvandrerbyen jeg kjenner, ved siden av São Paulo og New York. Det er som om alle kom i går. Alle er like fremmede. Og alle har et søskenbarn på Gjøvik.

- Var det fristende å bli i Argentina?

- Jeg tenkte på et tidspunkt på å bli Buenos Aires-væring. Men med åra er jeg blitt mer ydmyk for muligheten til å skifte land eller kultur. Når du eller jeg kommer sør for Drøbak, er vi kulturelt sett lutheranere fra Norge. Jeg opplever likevel Buenos Aires som min andre hjemby. Både litteraturen og den sosiale virkeligheten jeg møtte der i 1970, gjorde et helt spesielt inntrykk. Oppholdet i byen ble nok bestemmende for alt jeg har skrevet siden.

I tillegg til Kjartan Fløgstad har noen tusen sjømenn mønstret av eller stukket fra båtene sine i diverse latinamerikanske havner. Disse har det ikke vært så lett å få oversikt over. Noen ble på kontinentet hele livet; andre dro kanskje hjem igjen. Enkelte gikk sporløst til grunne. Derimot har Fløgstad funnet spor etter påfallende mange kreative sjeler av forskjellig slag.

- Mange av de nordmennene jeg skriver om, har hatt en tilknytning til kunstnerisk virksomhet, noe som understreker dette med kunst og eksil. De har sikkert hatt en indre drivkraft fra før av, men den kan ha blitt stimulert og utfordret i møtet med det overveldende kontinentet. Den første jeg har funnet, var en kunstmaler som tok navnet Juan Bautista Daniel. Han kom til den vesle utposten som var Buenos Aires i 1604. Jo mer jeg fant ut om ham, jo sterkere rykket det i romanfoten.

{ndash}Du skriver også inngående om kunstmaleren Alfred, etter hvert Alfredo, Andersen?

- Andersen opererte som pioner i delstaten Paraná i Brasil. Han hadde slått igjennom i Norge før han havnet i Sør-Brasil, der han ble en sentral regional maler. Han har fått en hel malerskole oppkalt etter seg. Han er en av de få klare suksesshistoriene jeg har funnet. Han fant en måte å overleve på, i motsetning til mange andre og mer tragiske skjebner.

- Hva med den skriveføre og vakre Norah Lange, som du betegner som «frigjort, intelligent, morsom»?

- Hun var en av flere meget vakre døtre av den norske offiseren Gunnar Lange, som giftet seg med Berta Erfjord i Buenos Aires i 1890. Norah Lange ble faktisk en viktig argentinsk forfatter. I omgangskretsen til disse døtrene finner du også Jorge Louis Borges, som ble inspirert av den norske familien til å bli opptatt av norrøn litteratur. Han har en rekke henvisninger til norske navn i bøkene sine. Det fins en spennende figur i en av novellene hans, en historie med tittelen «Tlön, Uqbar, Orbis, Tertius». Den handler om å lage et leksikon over en verden som ikke eksisterer. En sentral person i dette arbeidet heter Gunnar Erfjord.

- Du traff også den høyst autentiske figuren Kjell Laugerud García, som var general og president i Guatemala fra 1974 til 1978?

- Jeg fikk møte ham i den norske ambassaden i Guatemala, en mann med mørke briller og grånende hår. Han liknet litt på Horst Tappert alias Derrick.

- Hadde han noen forståelse for at han hadde stått i spissen for et regime som brukte terror og tortur som politiske maktmidler?

- Han sto fullt og helt inne for alt militærregimet hadde utført. Det han beklaget mest, var at ingen land hadde gitt sterkere støtte til Guatemalas opposisjonelle og kommunister enn Norge.

- Har du noen favoritt blant alle de fargesterke og eventyrlige skjebnene du skildrer i «Eld og vatn»?

- Egentlig ikke. Det må i så fall bli Gunnar Erfjord, Borges-figuren som lager leksikon over en oppdiktet verden. Han vil bli stående.

SPOR ETTER NORDMENN: Kjartan Fløgstad ved siden av Knut Hamsun, foreviget av Alfredo Andersen i Kristiansand i 1981, to år før Andersen gikk i land i Brasil, trolig som følge av et forlis ved innseilingen til byen Paranagua. Bildet som ble gitt i gave til Nasjonalgalleriet i 1935 av H.S. Sigmond i Rio de Janeiro, er velvilligst hentet fram fra museet fra museets magasin.