Ikke lenger fredsnasjon: Motstandere av Muammar Kadhafi har arrestert en person de mistenker å være leiesoldat fra Tsjad. Jeg skammer meg over at mitt Norge, som ett av bare seks NATO-land, kastet seg på en diffus FN-resolusjon og nå aktivt deltar i Libyas borgerkrig, skriver Gert Nygårdshaug. Foto: AP / SCANPIX
Ikke lenger fredsnasjon: Motstandere av Muammar Kadhafi har arrestert en person de mistenker å være leiesoldat fra Tsjad. Jeg skammer meg over at mitt Norge, som ett av bare seks NATO-land, kastet seg på en diffus FN-resolusjon og nå aktivt deltar i Libyas borgerkrig, skriver Gert Nygårdshaug. Foto: AP / SCANPIXVis mer

Vår makt - uten ære

Jeg ser ingen grunn til å heise flagg på 17. mai i år.

Jeg er trist denne våren og jeg føler skam. Jeg finner liten hygge i fuglesangen i hagen, i rådyrmulen som snuser mot kjøkkenvinduet, i de stolte, fargerike fasanene som tripper rundt husveggene. Årsaken til mitt tungsinn og min skam ligger ikke i nærmiljøet, men har sitt utspring i følgende faktum: At Norge, mitt land, som ett av bare seks NATO-land kastet seg på en på flere punkter diffus FN-resolusjon og som nå aktivt deltar i Libyas borgerkrig. Der de 22 andre NATO-landene avsto fra umiddelbar deltagelse. Om vår ære og vår makt - for å bruke Nordahl Griegs ord - skal bety at vi i fremtiden skal fremvise Norge som et av de mest aggressive NATO-landene som ivrer etter å krige i land fjernt fra våre grenser, da vekker fuglesang om våren, 17. mai og barnetog ikke lenger noen glede hos meg.

Jens, Kristin, Jonas og Grete F, dere har sikkert sett fjernsynsbildene der Kadhafi-motstanderne viser frem døde, sorte soldater fra nabolandene. Leiesoldater. Her er en liten historie som dere kan tenke på i kveldene fremover før dere sovner, eller om dere er på sykkeltur i Nordmarka:

For noen år siden fikk flere fattige landsbyer under Tibestifjellene i det afrikanske landet Tsjad storfint besøk. De fillete, arbeidsløse unge mennene flokket seg rundt de besøkende som kom fra nabolandet Libya. De var flott kledd, i staselige militæruniformer, og de stilte følgende spørsmål: Fantes det noen staute, modige unge menn der som ønsket å tjene penger for å hjelpe sine nødstilte familier? Av dem var det mange. Mødrene gråt av lykke da sønnene underskrev papirene som ville skaffe penger og mat til å forsørge småsøsken og eldre familiemedlemmer i fremtiden.

De unge mennene - de fattige landsbyenes håp - dro og ble borte. De dro til Libya og ble innrullert i den libyiske hær. De fikk uniformer og de var stolte. Hver måned kunne de sende penger hjem til sine kjære i de tørkerammede landsbyene i Tsjad. Disse unge mennene - sorte soldater i den libyiske hær - har ikke vi her i Norge noe annet navn for enn «leiesoldater». En lite ærefull betegnelse. De slåss for en forhatt diktator. Men for mødrene hjemme i Tsjad er de helter fordi de bringer penger og mat til sultne munner i de tørkerammede landsbyene.

Nå er mange av disse unge mennene, leiesoldatene, døde. De er «tatt ut» som det heter i vår nye, kyniske militærterminologi, der heller ikke ordet «krig» brukes. Når våre norske F-16-piloter - også helter i manges øyne - vender tilbake til sin base på Kreta kan de fortelle: «Oppdraget var vellykket; i dag ble 5 stridsvogner og 4 artilleristillinger tatt ut». I et mindre kynisk, men mer sannferdig språk betyr dette kort og godt at på den libyiske slagmarken har våre jagerfly-piloter nå etterlatt seg et titalls forkullede lik. Men Norge deltar altså ikke i en krig.

Mødrene i de fattige landsbyene under Tibestifjellene gråter, nå ikke av glede, men av sorg. Deres kjære kommer aldri tilbake. Våre jagerflygere hører ikke denne gråten og kjenner ikke lukten av utbrente lik. Når de vender hjem til Norge blir de temmelig sikkert hedret for sin innsats. Og våre statsledere vil kanskje holde en tale.

Og nå, når dere har hørt denne historien - som bare er en liten del av virkeligheten - har jeg rett til å stille følgende spørsmål til dere, Jens, Jonas, Grete og Kristin: Hva skal denne talen skal inneholde? Vil dere fortelle våre jagerflygere om de fattige landsbyene i Tsjad, om sønnene som aldri kom hjem, om de gråtende mødrene? Tør dere nevne antallet utbrente lik som ligger igjen i den nord-afrikanske ørkenen og anslå hvor mange som skyldes norske bomber? Vil dere forklare at soldater i Afrika også er mennesker, på lik linje med våre egne, norske soldater som faller, eller blir «tatt ut», på slagmarken i Afghanistan - i det som altså heller ikke er en krig - og som blir sendt hjem til Norge i kister svøpt i vårt flagg? Men at soldatene fra Tsjad aldri kommer hjem til sine utpinte landsbyer, og slett ikke svøpt i noe flagg? Vil dere nevne dette?

På bakgrunn av Norges forvandling fra å være en fredsnasjon - med vekt på dialog og forsoning i internasjonale konflikter - til å bli en aggressiv aktør i kriger på andre kontinenter, skjønner jeg nå at vi virkelig trenger de nye amerikanske Lockheed Martin F-35 Joint Strike Fighters. Jeg har forstått at vår nasjons fremtid, vår ære og vår makt ikke lengre handler om å forsvare vårt eget land eller hegne om vårt ry som en fredsbevarende nasjon. Men at vi derimot skal bruke mye av vår rikdom på å delta i humanitære intervensjoner - les kriger - som betyr å «ta ut» - les drepe - mennesker i land fjernt fra oss og som aldri har gjort oss noe vondt. Jeg ser ingen tegn på en nær forestående krig med Sverige, Finland, Tyskland, Danmark eller Russland, så hva pokker skal vi ellers bruke de rådyre flyene til? De koster den uhyggelige sum av 50 milliarder og vil neppe inngå i et norsk luftforsvar, men derimot bli brukt i luftangrep langt borte fra norsk territorium. Vår fremtids ære og vår makt.

Noen skjønner nå muligens hvorfor jeg føler skam og tungsinn denne våren. Og ikke minst sorg over mangel på statsledere som evner å vise statsmannskunst i stedet for steinalderpolitikk.

Jeg er neppe alene om å mene at Libya bør kjempe sin egen kamp mot sine korrupte makthavere og despoter slik Egypt, Tunisia, Jemen, Bahrain og Syria har gjort og gjør. Og tåle de tap dette medfører, sivile som militære. Uten innblanding fra omnipotente, vestlige land som vil vise sin makt og teste sine nye og dyre våpensystemer under påskudd av å «beskytte» sivilbefolkningen. Jeg kunne ha nevnt et titalls sivilbefolkninger de siste årene - i langt mer grusomme konflikter i andre land - som det aldri ble aktuelt å «beskytte». Oljens betydning ikke nevnt her.

Jeg ser altså dessverre ingen grunn til å heise flagg denne 17. maidagen år 2011. Jeg kikker på linerlene som nettopp er kommet tilbake til min hage. De kommer visstnok fra Nord-Afrika. Og undres på om de har pikket kornrester ved de tomme grytene og hørt gråten fra sultne barn og mødre i sorg i det fattige landet Tsjad. Eller trippet undrende rundt utbrente stridsvogner, artilleristillinger og forkullede lik i den libyiske ørkenen, signert bomber fra Norge.