Varm galgenhumor

Tragikomisk film om notorisk selvmordskandidat. Varm og vakker.

FILM: Wilbur er et håpløst kasus. Han påtreffes regelmessig med hodet halvveis inni gasskomfyren, med åpne pulsårer i et badekar eller svaiende på et hustak eller en bryggekant. Wilbur (Jamie Sives) er den litt halvhjertede suicidale helten i Lone Scherfigs varmhjertede film.

Den danske dogmeregissøren Scherfig nøt velfortjent suksess med «Italiensk for begynnere». I likhet med andre dogmekamerater (Vinterberg bl.a.) følger også hun opp med en mer påkostet film, produsert i utlandet, i dette tilfellet Skottland. Men hun er trofast mot et av de vesentligste elementene fra «Italiensk...» - den bittersøte humoren. Her dreier det seg bokstavelig talt om galgenhumor.

Antikvariat

Det er en svart historie fra et grått skotsk bylandskap. Wilbur og storebroren Harbour (Adrian Rawlins) har arvet et antikvariat etter sin nylig avdøde far, men det er et tapsprosjekt med håpløse kunder som Alice (Shirley Henderson); alenemor og vaskehjelp på et sykehus der hun plukker opp etterlatte bøker som hun selger. Så får hun sparken. Hun fortsetter å komme til antikvariatet selv om hun ikke lenger har noe å selge. Harbour gifter seg med henne, og snart er de blitt en litt aparte familie der i bakværelsene - Harbour og Alice med datteren Mary og selvmordskandidaten Wilbur.

Alle kniver, tau, piller og andre dødelige redskaper er fjernet fra butikken, men Wilbur fortsetter ufortrødent sin dødsjakt. Han er oppgitt av terapeuten og utvist fra selvmordsgruppa.

Hva som egentlig driver Wilburs dødslengsel er litt uklart plassert i barndommen, men broren er i alle fall hans diametrale motsats. Han har livsvilje nok både for seg og Wilbur. En stund i hvert fall.

Speilvendt

Så blir historien gradvis speilvendt. Harbour blir uhelbredelig syk, og Wilbur oppdager - underveis i et nytt spektakulært selvmordsforsøk - at trangen til å dø er borte. Han er blitt en del av en litt forhutlet familie med jordnære følelser av sorg og omsorg, kjærlighet og sjalusi, varme og fortvilelse. Det er faktisk en ganske tragisk historie, men den drives fram av en slags desperat humor, i noen tilfeller ren komikk.

Igjen viser Lone Scherfig (og medforfatter Anders Thomas Jensen) et eget blikk for det genuint absurde i livet; det som bare latteren kan befri. Resultatet er nydelig - denne gangen også.