SLOSS FOR BILLIG UTDANNING: I London vedtok regjeringen en kraftig økning i studieavgiftene 9. desember. Det er middelklassens barn reformen først og fremst går ut over. De er for velstående til å nyte godt av behovsprøvingen, men ikke rike nok til at foreldre betaler avgiften for dem, skriver kronikkforfattteren. Foto: AFP/Scanpix
SLOSS FOR BILLIG UTDANNING: I London vedtok regjeringen en kraftig økning i studieavgiftene 9. desember. Det er middelklassens barn reformen først og fremst går ut over. De er for velstående til å nyte godt av behovsprøvingen, men ikke rike nok til at foreldre betaler avgiften for dem, skriver kronikkforfattteren. Foto: AFP/ScanpixVis mer

Veien til markedsplassen

SKOLEPENGER: London eksploderer i gatekamper mot de økte studieavgiftene. Britiske studenter smaker nå ekstremvarianten av medisinen det snakkes om i Norge.

DE SISTE MÅNEDENE har ideen om skolepenger for høyere utdanning dukket opp i politisk debatt her hjemme. Hensikten er å bøte på underfinansiering av universitetene og å gjøre studentene mer bevisste: utdanning er en investering, og kontrakten har to parter som begge må yte sitt.

Debatten kan bli mer aktuell i årene som kommer. Etterkrigstidens system, som var forbeholdt et privilegert mindretall, er det ingen vei tilbake til. Pengemangel og masseproduksjon er utfordringer som er tydelige i dag og vil fortsette å være det.

DESTO VIKTIGERE er det derfor å få klarhet i hva betaling for høyere utdanning innebærer — for studenter og universiteter og for premissene man legger til grunn for universiteters arbeid. Og en slik debatt kan med hell ta inn noen erfaringer fra Storbritannia. Britiske studenter smaker nå ekstremvarianten av medisinen det snakkes om i Norge.

I møte med voksende underskudd etter finanskrisen, har den liberalkonservative regjeringen satt i gang et stort program for kutt i offentlig sektor, som også rammer høyere utdanning. Reformpakken ser imidlertid lenger frem enn krisetiden. Det er en ny ideologisk kurs som er i ferd med å stakes ut, preget av mer selvhjelp og en slankere stat.

I denne utviklingen står universitetene, og studentene, i en særlig utsatt situasjon. Britiske universitetsstudenter betaler allerede skolepenger, i motsetning til hva man gjør i Norge. Labour innførte ordningen i 1998 og hevet deretter summen fra ca. 10 000 til 30 000 kroner i 2004. I høst la regjeringen frem planer for en drastisk økning av satsene, som dekning for kraftige kutt i offentlige overføringer til sektoren. Reformen ble vedtatt 9. desember, og systemet vil innføres fra 2012.

DEN NYE MODELLEN vil tillate markedsstyrt variasjon i skolepenger innenfor rammene 60 000 — 90 000 kroner. Som før vil studentene kunne ta opp lån hos den britiske lånekassen. Tilbakebetaling vil begynne etter ferdig utdanning, når man har oppnådd et lønnsnivå på drøyt 200 000 kroner. Sist, men ikke minst, i likhet med systemet slik Labour innførte det, vil de nye skolepengene bli behovsprøvd.

Studenter fra fattigere familier vil få redusert beløpet eller fritas helt.

DERMED ER DET middelklassens barn denne reformen i sterkest grad går ut over. De er overrepresentert i høyere utdanning, stort sett for velstående til å nyte godt av behovsprøvingen og ikke rike nok til at foreldre betaler avgiften for dem. Første resultat så vi i London i november, da 50 000 studenter samlet seg til en demonstrasjon med voldelige utslag.

Dagen for vedtaket, 9. desember, var preget av regelrette gatekamper utenfor Parlamentet.

FOR STUDENTENE dreier spørsmålet seg om slutten på et gode som foregående generasjoner har fått gratis. Men hvordan ser lanseringen av skolepenger ut i et ideologisk perspektiv? Brukerbetaling er ikke noe ukjent fenomen i velferdsstaten, spesielt for ordninger som kommer bestemte ressurssterke grupper til gode. Markedsmekanismer er heller ikke ukjent. Tjenester kan reguleres av tilbud og etterspørsel, og avkastning på personlige investeringer kan regnes inn i den enkeltes livsregnskap.

Spørsmålet politikere må forholde seg til er hvorvidt høyere utdanning hører hjemme i et slikt argument. Kan man for eksempel argumentere for skolepenger ut fra et ønske om sosial utjevning? Under visse forutsetninger er svaret faktisk ja. I et samfunn med store lønnsforskjeller og skjev studentrekruttering, kan gratis universitetsutdanning ses som subsidiering nedenfra. Skolepenger kan da bli en form for egenandel for ressurssterke grupper, forutsatt at fattigere studenter fritas. Ja, mer enn en egenandel: skolepenger kan for de som er villige til å satse gi rikelig avkastning i form av lønn og karriere.

ET SLIKT ARGUMENT var det Tony Blair og hans allierte tok utgangspunkt i da skolepenger ble innført i Storbritannia. Men samtidig var det et resonnement som bet seg selv i halen. Etter hvert som høyere utdanning er blitt et massefenomen, er sosial skjevhet langt mindre tydelig. Og når noe nær halvparten av alle unge mennesker velger en universitetsutdanning, kan de ikke regne med særlig eksklusiv avkastning i et stadig hardere arbeidsmarked.

Spørsmålet, når alt kommer til alt, syntes å handle mer om hvem sitt ansvar det er å opprettholde et system for høyere utdanning: om det er offentlig eller privat kapital som skal brukes til å sikre universitetenes økonomi.

SKOLEPENGER betød et sprang mot det siste alternativet: privat kapital hentet fra brukernes lommebøker. For mange har ordningen derfor sett mer ut som privatisert velferd og en slankere stat, nettopp i tråd med den nye regjeringens reformprogram. Skolepengene passer også inn i et omfattende markedssystem ved britiske universiteter. I få europeiske land er konkurransen om forskningsmidlene hardere.

Og ifølge den nye regjeringens planer skal offentlige overføringer styres mot realfag og teknisk utdanning, mens samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag i større grad vil overlates til de dyreste universitetene, der institusjonell prestisje møter studenter som er villig til å betale.

Tilbud og etterspørsel avgjør resten.

DETTE ER NYE TANKER i et Storbritannia hvor gratis høyere utdanning har vært regnet som et velferdsgode siden utdanningseksplosjonen på 1960-tallet. Riktignok vokste universitetene frem med stor grad av fritak fra statlig styring. Men markedskreftene har universitetene heller ikke hatt mye befatning med, og i koblingen til markedstenkning i dag er det mye som skurrer.

Når utdanning blir en vare, trekkes lønnsomhet frem som grunnlag for overlevelse. Dette er ikke et godt utgangspunkt for akademisk arbeid, hvor faglig verdi måles med andre kriterier. Og på samme måte som busstransport på landsbygda ikke lønner seg økonomisk, er små universitetsfag ikke nødvendigvis lønnsomme.

Trolig er de verdifulle likevel.

I DAG SETTER sviktende finansiering og voksende studenttall universitetene under press også her i Norge. Bakenfor behovet for mer penger lurer diskusjonen om hvorfor vi skal ha universiteter og hvilken oppgave de skal fylle.

Høyere utdanning er et gode for samfunnet så vel som for den enkelte, og universiteter forvalter også felles kulturarv. Marked har i realiteten lite med disse tingene å gjøre. Veien til et system med skolepenger kan brolegges med rettferdighetshensyn og universitetsøkonomi.

Men det gjør ikke nødvendigvis bestemmelsesstedet akseptabelt.