REELLE FORSKJELLER: «Civita og Høyre forsøker å skape et bilde av at velferdsstatsdebatten i norsk politikk er en illusjon, skapt av politikere gjennom retorisk posering. Det er feil», skriver kronikkforfatterne.


Foto: Håkon Mosvold Larsen/Scanpix
REELLE FORSKJELLER: «Civita og Høyre forsøker å skape et bilde av at velferdsstatsdebatten i norsk politikk er en illusjon, skapt av politikere gjennom retorisk posering. Det er feil», skriver kronikkforfatterne. Foto: Håkon Mosvold Larsen/ScanpixVis mer

Velferdsdebattens villspor

Regjeringer sammensatt av høyrepartier kutter mer av velferdsgodene.

Mye har tilsynelatende gått av seg selv på veien til dagens velferdsmodell. I alle fall er det lett å tro at det er slik når man leser høyresidens framstilling av den norske velferdsstatens historie, hvor utjevning og fellesskap har røtter i alle politiske leire. Samtidig fester det seg et inntrykk av en politisk konsensus så sterk at uenighet er begrenset til hvordan framtidas velferd best kan finansieres.

Det er sant at norsk politikk i stort er preget av konsensus, for øvrig som i de fleste andre OECD-land. Men enighet om rammene for konfliktløsning er ikke det samme som enighet om modellens mål. Det er på tide å avlive to «nye» myter om den norske velferdsstaten: at den vokste fram harmonisk som et tverrpolitisk prosjekt og at den ikke er truet av et regjeringsskifte i dag.

Toneangivende stemmer til høyre for sentrum har i lengre tid forsøkt å støtte opp om begge disse mytene. Betydningen av interessekamp tones ned. Konkrete reformer som har bidratt til velferdsstaten får all oppmerksomhet mens politisk uenighet og kamp på veien til vedtakene underbelyses.

Når blikket rettes mot vår egen samtid, framstilles en Høyre-dominert regjering som en nødvendig justering av en samfunnsmodell vi alle er enige om. Slik blir konflikten om velferdsstaten - historisk og i dag - ufarliggjort, og betydningen av styrkeforholdet mellom ulike parter settes til side.

Framveksten av den norske velferdsstaten handler om en langsom sivilisering av industrisamfunnet, en prosess hvor partipolitikk og fagorganisering har vært parallelle strategier for arbeiderbevegelsen. I Norge ble mange velferdsreformer gjennomført før annen verdenskrig. Mange av disse reformene ble innført av borgerlige regjeringer.

KRONIKKFORFATTER: Øivind Bratberg er post doc. på Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og styremedlem i tankesmia Progressiv. Vis mer

Men disse lovvedtakene kan ikke forstås uten også å fokusere på dynamikken mellom arbeiderbevegelsens krav på den ene siden og de borgerlige regjeringenes respons på den andre. Mens Arbeiderpartiet fremdeles var svakt representert på Stortinget, var fagforeningene den viktigste kanalen arbeiderbevegelsen hadde for å fremme politiske krav overfor venstreregjeringene. De borgerlige politikerne som innførte velferdsreformer gjorde dette ofte som et svar på press fra arbeiderbevegelsen, og ofte meget motvillig.

Kravet om åttetimers arbeidsdag hadde fagbevegelsen båret på sine paroler siden 1. mai ble erklært arbeidernes dag i Paris i 1889.

Når sosialdemokratiet først kom i regjeringsmakt, kunne man benytte seg av denne kanalen for å fremme kravene om mer velferd. Alderstrygden i 1936 og arbeidsledighetstrygden for industriarbeidere i 1938 er gode eksempler. Siden kom barnetrygden i 1946 og obligatorisk syketrygd i 1956.

I 1957 falt behovsprøvingen i alderstrygden bort, i 1958 ble det innført en yrkesskadetrygd som omfattet alle lønnstakere, i 1959 kom det en felles arbeidsløshetsforsikring for alle lønnstakere og i 1960 en allmenn uføretrygd.

Poenget er ikke nødvendigvis hvilke regjeringer som til enhver tid var ansvarlig for reformene. Viktigere er det å se at den politiske prosessen som lå til grunn var preget av interessekamp og mobilisering hos begge parter i arbeidslivet og at kompromissene man til slutt landet på var resultater av drakamp.

KRONIKKFORFATTER: Dag Einar Thorsen er tidligere stipendiat ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og styremedlem i tankesmia Progressiv. Vis mer

Det er en etablert tradisjon for konsensus rundt reformer i norsk politikk, men det betyr ikke at partene har delt samme politiske visjon når vedtakene ble fattet - og i alle fall ikke mens forhandlingene ble ført.

I et parlamentarisk system er endring som regel en skrittvis og treg prosess. Det betyr ikke at politiske forskjeller er uten betydning.

I de siste tretti åra, preget av økonomisk vanskelige tider i flere vestlige land og spådommer om velferdsstatens endelikt, har forskningen vist at partimessige forskjeller forklarer mye av variasjonen i hvor utsatt velferdsstaten har vært for nedbygging, og i tilfelle hvordan den er blitt nedskalert.

Flere studier finner at sosialdemokratiske partier i regjering har hatt en stor og utvetydig rolle i å verne om offentlig velferd. I de samme studiene finner man at regjeringer sammensatt av høyrepartier har en klar effekt i form av kutt i velferdsgoder.

Velferdsforskerne Korpi og Palme finner, i en studie av 18 OECD land, for eksempel at sannsynligheten for kutt i velferd er over dobbelt så når partier fra høyre og sentrum-høyre er i regjering, enn når partier fra venstresiden og sentrum-venstre er i regjering.

KRONIKKFORFATTER: Tore Wig er statsviter og styremedlem i tankesmia Progressiv. Vis mer

Det argumenteres ofte for at dagens omfattende velferdsstat er dårlig rustet til å stå imot framtidige utfordringer som eldrebølgen og økonomiske uværstider. Dette går ofte hånd i hånd med en myte om at velferdsstatens moralske bærekraft står for fall, fordi sjenerøse ordninger og trygdeavhengighet svekker legitimiteten blant borgerne.

Ny forskning fra blant andre Bo Rothstein ved Universitetet i Gøteborg viser at universelle velferdsordninger snarere fører til høyere sosial tillit, lykkeligere borgere og bedre beredskap mot økonomiske nedgangstider. Rene nyttehensyn tilsier med andre ord at velferdsstaten bør reformeres i mer sjenerøs og universalistisk retning.

Ideologi handler om forskjellige syn på fordeling og rettferdighet. I en moderne økonomi med et konkurranseutsatt arbeidsliv og nye marginaliserte grupper arbeidstakere, er spørsmål om fordeling og rettferdighet like sentrale som før.

I den norske modellen er velferdsordninger flettet sammen med arbeidsmarkedsregulering og skattepolitikk. Kall det gjerne dugnadsløsningen eller historiske kompromisser, men påstå ikke at modellen er stødig og usårbar. Politiske kamper kjempes ikke bare i historiepensum, de foregår her og nå.

Norsk valgforskning har vist at de politiske spørsmålene som er viktigst for velgerne dreier seg om klassiske velferdsspørsmål. Private løsninger versus offentlige, skattelette versus utjevning. Disse spørsmålene handler om essensen i velferdsstaten, og å ignorere det er å utvanne et grunnleggende politisk spørsmål.

Civita og Høyre forsøker å skape et bilde av at velferdsstatsdebatten i norsk politikk er en illusjon, skapt av politikere gjennom retorisk posering. Implikasjonen er at velgerne har latt seg lure. Det er feil. Der det er røyk er det, som regel, også ild.