TOPP TRISTESSE: - Chris Ware klarer å få det særs tafatte livet til Jimmy Corrigan til å gripe leseren mer enn det de fleste litterære forsøk på det samme gjør, skriver vår anmelder. Faksimile fra boka.
TOPP TRISTESSE: - Chris Ware klarer å få det særs tafatte livet til Jimmy Corrigan til å gripe leseren mer enn det de fleste litterære forsøk på det samme gjør, skriver vår anmelder. Faksimile fra boka.Vis mer

«Verdens beste tegneserie» endelig på norsk

«Jimmy Corrigan» er en vakker totalopplevelse.

TEGNESERIE: Da NRK P2 kåret «Jimmy Corrigan - den smarteste gutten i verden» til verdens beste tegneserie i 2008, var det en særdeles ukontroversiell avgjørelse. Titalls av juryer hadde kommet til samme konklusjon før dem og nå, ti år etter utgivelsen står fortsatt boka der og stråler ut sin perfekthet fra enhver heldig bokhylle.

Chris Ware hadde jobbet med «Jimmy Corrigan» i syv år før historien ble samlet i én bok. Før det hadde Corrigan-eposet blitt trykket i Wares albumserie «Acme Novelty Library». Ut fra disse albumenes innovative og høyst varierte utforming var det ikke noen stor overraskelse at også «Jimmy Corrigan»-boka ble et gesamtkunstverk, komplett med plakat, leksikalske artikler og skummelt fristende klippeoppgaver. (Ikke la denne boka komme i hendene på en 7-åring!)

Det norske forlaget, No Comprendo Press, har heldigvis ikke forsøkt å gjøre noe originalt med originalen og dermed kan man puste lettet ut av denne lekre norske blåkopien.

Vakker totalopplevelse Jimmy Corrigan er en så vakker totalopplevelse med de duse fargene, intrikate mønstrene og varierte ruteløsningene, at man ved første øyekast kan komme til å tro det dreier seg om en overbegavet ornamentalkunstners hovedverk og ikke en tegneserie.

Begynner man derimot først å lese historien blir man sugd inn i livet til en ensom, gjennomsnittsmislykket mann hvis utseende står i komisk stor kontrast til de skjønnmalede rutene han befinner seg i. Samtidig makter Ware å få det særs tafatte livet til å gripe leseren mer enn det de fleste litterære forsøk på det samme gjør.

Jimmy Corrigan, en lutrygget, ensom fyr med imploderende utstråling får en dag et brev fra en far han aldri har møtt. De avtaler å møtes og vi får se hvordan to alt annet enn sosialt begavede menn tilbringer noen hendelsesrike dager sammen med et tilsynelatende uuttalt mål om å utveksle færrest mulige ord. Samtidig brekkes historien opp av Jimmys drømmer, engstelser og minner, uten at overgangene alltid er like klare.

Maktesløshet Til denne allerede mangedoble historien fester så Ware et siste lag, en fortelling om Jimmys bestefar, også kalt Jimmy, og hans oppvekst i Chicago på slutten av 1800-tallet. Den lille guttens ulykkelige barndom skaper en nagende disharmoni i leseren. Kontrasten mellom de perfektkomponerte bildene og hans opplevelse av psykisk og fysisk avstraffing, mobbing og mangel på kjærlighet viser hvordan ting gjerne ser annerledes ut på nært hold og formidler samtidig en hjertesviende maktesløshet.

De strekmann-enkle øynene til Jimmy klarer Ware å få til å romme en tristhet andre må bruke hundre streker på å fortsatt ikke oppnå. 1800-tallets Chicago er historiens visuelle høydepunkt, om det er mulig å kalle noe det i en så komplett tegneserie. Tegningene gir et realistisk inntrykk, grunnet reklameplakatene og butikkskiltene, men samtidig er de dyppet i Wares fargemettede fantasiverden. Han klarer også å tematisere rasisme og fattigdom på en meget uanstrengt og human måte.

Det hele kulminerer i oppføringen av verdensutstillingen i Chicago i 1893. Når den lille gutten endelig blir tatt med på utstillingen av det han tror er en sjeldent kjærlig gest fra sin far, men som viser seg å være noe litt annet, blir man hensatt til sine egne første sterke inntrykk av menneskemengder, store bygg og tekniske vidundre.

Wares tegninger gir leseren følelsen av å se alt gjennom en linse man ikke kan styre selv. Det skjer ting utenfor rutene og mange av karakterene ser man aldri ansiktet til. Dette gir de ansiktene man faktisk ser enda større betydning og forsterker inntrykket av «dem og oss», eventuelt «meg» og «alle andre i hele verden».

Krevende lesning Det eneste ankepunktet jeg har hatt imot «Jimmy Corrigan» er at den er så krevende å lese. Det er lett å lese rutene i feil rekkefølge, Ware har krydret boka med rause mengder tilsynelatende irrelevante fiktivartikler og skriften er bitte, bitte liten. Derfor er en norsk versjon slett ikke så overflødig som man først kunne tro.

« «Jimmy Corrigan - den smarteste gutten i verden» »

Chris Ware

Det er tross alt lettere å kjenne igjen norske ord enn engelske når de står i mikroskrift og oversettelsen, som er temmelig arbeidskrevende til tegneserie å være, er upåklagelig. Så sett deg ned i lenestolen, ta opp et forstørrelsesglass om det er nødvendig og les, hvis ikke verdens beste tegneserie, så i hvert fall en som er sikret pallplass.