OBSERVERER: Filmskaper Hayao Miyazaki fortalte Dagbladet at han bruker mye tid på å studere barns oppførsel, i et intervju under Filmfestivalen i Venezia i 2008. Foto: Andrew Medichini / AP Photo / Scanpix
OBSERVERER: Filmskaper Hayao Miyazaki fortalte Dagbladet at han bruker mye tid på å studere barns oppførsel, i et intervju under Filmfestivalen i Venezia i 2008. Foto: Andrew Medichini / AP Photo / ScanpixVis mer

Intervju med Hayao Miyazaki

Verdens bestefar

Den legendariske tegnefilmskaperen Hayao Miyazaki tror barn kan forstå komplekse historier.

(Dette intervjuet er en nettversjon av et intervju som ble gjort med Hayao Miyazaki i Venezia i 2008, og som den gang ikke ble lagt ut på nett)

–Jeg er motstander av å forenkle verden for barnas skyld, sier den japanske regissøren Hayao Miyazaki (68).

"Ponyo på klippen ved havet" Vis mer

–Verden er kompleks. Filmer for barn som har som utgangspunkt at barn ikke forstår hva som skjer, er uten unntak kjedelige.

Miyazaki myser bestefarsvennlig med blikket bak runde brilleglass. Selv om filmene som har gjort ham berømt er tegnefilmer for barn, «Prinsesse Mononoke», «Chihiro og heksene» og «Det flyvende slottet», har han vunnet seg en stor og hengiven tilhengerskare blant voksne mennesker verden over. «Chihiro og heksene» ble den best besøkte filmen i Japans historie, vant Oscar for beste animerte film og ble utropt til et mesterverk av New York Times. De symboltunge og drømmeaktige filmene er mer sammensatte enn de fleste barnefilmer, og ikke alt som skjer blir forklart

"Chihiro og heksene" Vis mer

Slik er det også med Miyazakis nye film, «Ponyo på klippen ved havet», som har norsk premiere på fredag.

–Men jeg tror femåringer vil forstå den, sier Miyazaki.

–Historien fortelles fra en femårings perspektiv. Femåringer kan føle verden, og forstå den på sin måte, selv om de ikke kan forklare alt som skjer.

I «Ponyo på klippen ved havet» står fem år gamle Sosuke i vinduet sitt og speider utover havet etter båten faren, som er sjømann. Han har på seg en kapteinslue faren har gitt ham. Moren Lisa er konstant travel og i bevegelse og mer opptatt av det som skal skje enn av øyeblikket. Men en dag finner Sosuke en underlig fisk ved havkanten. Det er Ponyo, en av havkongens døtre, som har rømt fra slottet under havet. Hun blir så glad i Sosuke at hun vil bli menneske, for å være sammen med ham for bestandig.

Hayao Miyazaki var inspirert av japansk kunst fra 1100-tallet, og et bilde fra den tida som forestiller et barn som løper på bølgene, samt av H.C. Andersens eventyr «Den lille havfruen», om en havfrue som vil bli menneske.

–Helt siden jeg leste eventyret, har jeg vært opptatt av det at hun er en havfrue uten sjel, og at hun så gjerne vil ha en, sier Miyazaki.

–Og så blir hun til bobler på slutten. Jeg har aldri sett på det som en vidunderlig historie. For meg er det en trist, hjerteskjærende historie.

Også «Ponyo på klippen ved havet» har skumle øyeblikk, og mørke, gåtefulle skikkelser. Ponyos mor er den veldige havmoren, en kolossal gudinne som ferdes rundt med havstrømmene mens Havkongen prøver å holde barna deres i sjakk. I japansk mytologi framstilles havmoren ofte som en enorm fisk, flere kilometer lang. Det var Miyazaki som gjorde henne til kvinne.

–Jeg kan ikke lage en film med utgangspunkt i det rasjonelle, forteller regissøren, som er kjent for at han aldri vet hvor historiene i filmene skal ende når han begynner på dem.

–Jeg må ned til underbevisstheten. Når jeg lager film, går jeg dypt ned i en mørk brønn. Det som kommer opp, er noe som ligger dypt inne i meg selv, som jeg tror må ha vært der siden før jeg ble født.

Når Ponyo blir menneske, setter hun samtidig i gang en voldsom prosess som får havet til å stige og fiskene til å bli store og ødeleggende. Lisa, moren til Sosuke, forlater ham og Ponyo i huset på klippen for å dra og redde de gamle på gamlehjemmet der hun jobber. At Miyazaki lot moren forlate sønnen sin, skapte voldsom diskusjon på studio Ghibli, regissørens nå berømte tegnefilmstudio. Men Miyazaki holdt på sitt.

–Selvsagt skaper det en spesiell følelse når et barn blir forlatt av en av foreldrene, sier han nå.

–Men når du skal beskytte et barn, finnes det ikke alltid én enkel løsning. Hvis den voksne tenker at barnet vil være tryggere der det er, må hun kunne dra. Jeg er fremdeles overbevist om det. De som var i opposisjon til ideen, kommer til å bli gale når tida kommer da de må la sine egne barn være alene. De kommer til å bekymre seg i hjel. Jeg synes ikke de er gode rollemodeller.

Hayao Miyazaki er født i 1941, og vokste opp som et barn som følte seg annerledes.

–Jeg var en svak gutt. Da jeg var fjorten, fikk jeg omsider litt styrke. Jeg klarte å holde meg sunn. På den tiden var underernæring og dårlige sanitetsforhold vanlige i Japan. Åra etter 2. verdenskrig var en vanskelig tid. Jeg tror jeg var en vanlig gutt, men jeg var glad i å lese bøker og tegne.

Nå bruker Hayao Miyazaki store deler av tiden på å betrakte barn, prøve å forstå hvordan de har det og huske hvordan det var å være liten for ham selv. I «Ponyo på klippen ved havet» er Sosuke og Ponyo tydelig skapt av noen med blikk små barn: De har valpete kropper og raske bevegelser, og barns evne til å gjøre selv den mest trivielle gjenstand til en leke. Ensomheten er underforstått, den klarer de ikke helt å sette ord på. Miyazaki beskriver barna som sin frelstes inspirasjonskilde.

–Vi har en barnehage for de ansatte i studio der ni barn løper rundt. Det er veldig fint bare å se på dem, sier han.

–En av animatørene fikk barn mens vi laget filmen. Han hadde problemer med å jobbe fordi han var så opptatt av barnet. Da han tegnet faren til Ponyo, tegnet han ham med mørke ringer under øynene, som han selv hadde.

Da «Chihiro og heksene» kom ut i 2002, var den tiårige heltinnen Chihiro ment å være et bilde på moderne japanske barn.

I intervjuer snakket Miyazaki med mild beklagelse om at japanske småjenter ikke lenger så at foreldrene anstrengte for å gjøre dem lykkelige, og ikke hørte når de snakket til dem. Men den som så filmen kunne ikke være i tvil om at Miyazaki også var kritisk til brå og selvopptatte foreldre. Også i «Ponyo på klippen ved havet» er Miyazaki opptatt av forhold mellom barn og foreldre som ikke er så nært og varmt som barna skulle ønske. Noe av det han er lei seg for i sitt eget liv, var at han ikke var mer sammen med familien da han selv fikk barn.

–Jeg så nesten ikke sønnen min da han var liten, sier Miyazaki.

–Alle menneskene jeg har jobbet med har vært likedan, engasjerte og arbeidsnarkomane. Generasjonen som kommer etter oss må ta opp utfordringen, og være flinkere til å være sammen med barna sine.