Verdenskirken

«Økonomi er i grunnen ikke et fag i det hele tatt; det er en måte å tenke på. Det er lite eller ingenting av rene faktakunnskaper». Dette skriver økonomiprofessor Victor D. Norman i sin bok Blue Note (2004, side 73).

Sitatet er kanskje ment humoristisk, men det er samtidig en urovekkende ærlig bekjennelse av hva økonomifaget egentlig er; et verdiladet fag, «en måte å tenke på», en strukturert og forutbestemt måte å behandle problemstillinger på, og å svare på spørsmål på, uavhengig av virkeligheten. En ideologi.

Det er ikke dette de rundt 20.000 studentene som hvert år studerer økonomi i Norge får beskjed om at de lærer. Tvert i mot. På norske høyskoler og universiteter eksisterer det i dag en hellig overbevisning om at det rådende økonomifaget er et politisk nøytralt verktøy født av objektive økonomiske lover, hvor de politiske valgene er begrenset til spørsmålet om man ønsker å forholde seg til en gitt og udiskutabel økonomisk teori – eller ikke. Den økonomiske teorien er upåvirket av politiske verdier, heter det. Svaret, løsningen, anbefalingen, politikken som kommer ut i andre enden av maskinen gjenspeiler derfor kun maskinens iboende nøytralitet, og er frikoblet subjektive, verdiladede politiske valg.

Det nøytrale faget forteller utelukkende om én, grunnleggende oppskrift for økonomisk vekst: Mer marked, mer konkurranse og reduksjon av offentlig sektor. Den som vil ha vekst må ha høyrepolitikk, sier den objektive teorien. Den dusten som vil ha rettferdig fordeling må ta til takke med mindre vekst. Offentlig sektor er i denne teorien nemlig en dobbel hindring for økonomisk utvikling. Både fordi den er finansiert av skatter (som regnes som effektivitetshemmende), og fordi den ikke er konkurranseutsatt.

I svake øyeblikk kunne det være fristende å tenke at man faktisk kunne leve med et slikt høyrepolitisert økonomifag – om det bare hadde fungert i praksis. At faget faktisk fanget opp virkeligheten, forsto drivkreftene i økonomien og at faget faktisk tok til orde for de løsningene som viste seg å fungere best. Men Norman har også helt rett når han skriver at faget preges av «… lite eller ingenting av rene faktakunnskaper».

Paradokset er derfor at ingenting har gjort så mye skade i virkeligheten som nettopp denne virkelighetsfjerne teorien. De landene som er blitt påtvunget verdensbankens privatiseringspolitikk har blitt en økonomisk katastrofe. USA – med sin gjennomprivatiserte økonomi – sliter med verdens største utenlandsgjeld. Mens Norge – landet som har gjort alt feil i henhold til boka – scorer høyt, sammen med de nordiske landene både på økonomisk vekst og offentlig velferd. De siste hundre årene har veksten i Norge (produktiviteten) vokst med i snitt 2,5 prosent årlig. Den «nordiske modellen» har nettopp vist seg robust ved å kombinere offentlig velferd med økonomisk utvikling.

Et springende punkt er spørsmålet om hva økonomisk vekst og utvikling er. Det er ingen faglig uenighet i at velferdsutviklingen i et samfunn kommer gjennom økt produktivitet – enten ved at man gjør det samme som før på en smartere måte, eller noe nytt og bedre med de samme innsatsfaktorene. Produktivitetsutvikling er med andre ord et mål på vekst gjennom endring. Over tid kan all menneskelig produktivitetsutvikling spores tilbake til nye og bedre måter å gjøre ting på; på teknologisk endring.

Derfor må en teori for økonomisk utvikling også være en teori for endring; for utvikling av teknologi og utvikling av kunnskap, om læring og nye og bedre måter å gjøre ting på; om hvordan ressursene utvikles best mulig. Det er derfor teknologipolitikken (hvordan vi gjør ting) – ikke konkurransepolitikken (hvor mange som gjør det samme) – som er den økonomiske politikkens kjerne.

Økomisk teori er ikke der i dag. I stedet for utvikling av ressursene snakker økonomene om hvordan vi bruker de ressursene vi har i dag best mulig, slik f.eks. økonomen Helle Stensbak skriver i Dagbladet 15. februar. Hadde økonomene hatt rett hadde vi aldri kommet oss ut av steinalderen.

Det stillestående i rådende økonomisk teori skyldes likevektspunktet. Likevektspunktet er økonomens G-punkt: Et sted han har hørt om, og drømmer om å finne, men aldri har sett eller funnet i virkeligheten. Likevekt er målet for ethvert samfunn og enhver bransje. Punktet er definert som en meget virkelighetsfjern situasjon hvor alle bedrifter i en bransje produserer helt identiske produkter (det eksisterer altså ikke utvalg eller variasjon i likevekt), produktene endrer seg ikke i det hele tatt (det er altså ikke produktutvikling i likevekt), og hvor hver bedrift får solgt alt de vil til nøyaktig samme pris (det er altså ingen insentiver til å sette ned prisen i likevekt).

Ironien er at dette er nettopp det motsatte av det de fleste mener er industriell utvikling i praksis. Likevel er det denne virkelighetsfjerne, konstruerte situasjonen som ligger som basis i alle partielle likevektsanalyser, og som store deler av norsk og utenlandsk økonomisk politikk og næringspolitikk legger til grunn.

Og den forklarer beveggrunnen for Høyres stupide og monomane konkurransepolitikk: Høyest mulig antall aktører (flyselskap, meierier, dagligvarekjeder, bokhandler) som selger klin identiske produkter (den samme flyreisen, den samme osten, den samme kneipen, den samme boka). Industrielt er dette komplett uinteressant. En teknologipolitisk tilnærming til de samme bransjene ville vært å jobbe fram utvalg, stimulere til teknologisk utvikling og konkurranse mellom ulike måter å gjøre ting på, bidra til økt kvalitet. I de aller mest sentrale økonomiske prosesser kan standard økonomisk teori fortelle oss ingenting.

Mange økonomer vil være helt enig i at teorien deres ikke er perfekt, og smiler gjerne overbærende med at dette er «svakheter som man selvsagt må være klar over». Men går det an å smile overbærende over at nederste rad i korthuset svikter? Normans sitat om en virkelighetsfjern teori er ikke morsom – den er faglig fatal. Økonomifaget er en verdenskirke, bygget på et fundament av sviktende forutsetninger, med ragende spir av livsfjerne dogmer, isolert og frikoblet fra den virkeligheten faget var ment å skulle studere, men hvis yppersteprester likevel ustoppelig får predikere og spre sin virkelighetsfjerne høyrepolitikk. Ja, du har grunn til å sove dårlig om natta.

Dagens økonomifag er en salig saus av tro, håp og høyrepolitikk. Det er i beste fall en religion i skinnet til en vitenskap. Nyklassisk teori er ikke bare svak – den forteller oss absolutt ingenting om hvordan ting henger sammen i økonomien, om hva som skaper økonomisk vekst og utvikling, om faktorene bak industrielle utviklings- og endringsprosesser, om hvordan vekst og velferd oppstår, om hvorfor noen land er rike og andre fattige, og hvilke strategiske og politiske veivalg land står overfor med hensyn til økonomisk utvikling.

Økonomifaget er klart for en radikal omlegging.