Vett og varme med Victor

Victor er sylskarp, mener hans storebror «OK». Og det er han. «Glasskår» er skarp, den også.

Å lage barnefilm er en vanskelig og ofte undervurdert øvelse. Desto hyggeligere er det at Lars Berg har lyktes så godt med denne vare, morsomme og triste historien basert på Harald Rosenløw Eegs roman med samme tittel. «Glasskår» vinner først og fremst på sin store oppriktighet, en film fortalt med hjerte for et variert persongalleri.

Småby

Også miljøskildringen er god, slik regissøren tar oss inn i en nokså grå småbystemning, der 11-årige Victor (Eirik Evje) ser voldsomt opp til sin 18 år gamle bror «OK» (Jonas Lauritsen) - stedets helt og rasende gode ishockeyspiller. Selv har Victor to kamerater og blodsbrødre han gjerne vil starte band med, for på en eller annen måte må man jo skaffe seg tilgang til damer.

Tilværelsen virker sorgløs nok, men snart blir det klart at noe er galt med «OK». Ingen forteller Victor hva det er, og ingen snakker om hemmelighetene i hans skikkelige familie med en tafatt kirketjener (Lasse Kolsrud) som et slags overhode.

Atmosfære

Guttens vei til innsikt i hverdagens ofte nådeløse tildragelser er skildret med troverdighet og krydret med omtrent like deler humor og dramatikk. Det er drama av den typen de fleste vil kjenne igjen fra en tidlig pubertet, i tråd med hele filmens atmosfære av vanlig virkelighet.

Lars Berg viser ikke fikse designerhjem og smellvakre mennesker med stresskoffert. Her går det så desidert om folk flest og den stedige kamp for en anstendig tilværelse.

Ungene er også utstyrt med god dialog og en sjargong som virker tatt på kornet, i alle fall for dem som husker bruken av ordet «saklig» i enhver sammenheng. De spiller fint opp mot rutinerte, velspillende voksne som Kolsrud, Janne Kokkin og Robert Skjærstad.

Et par persontegninger er iblant noe overtydelige, uten at det betyr særlig. Viktigst med «Glasskår» er at den både underholder og griper med vett og varme.