Vi dansar som robotar

Ja visst kan vi kødde med alt. Det kommer bare an på hvem som gjør det.

NILS AXEL NISSEN klarte i en VG-kronikk det store kunststykket å kritisere hele Norges «Borettslaget»!

Det er en tendens som merkes hver gang noen forsøker å kritisere harselering på bekostning av «svake» grupper som homofile, innvandrere og sinnssyke. Vi blir vist representanter for dem som for all del ikke vil bli oppfattet som humørløse og uten sans for selvironi. Det kan hende at de faktisk ikke bryr seg, men synes det er befriende at noen tør å være politisk ukorrekte på deres vegne.

Den strålende kritikken av «Borettslaget» ble redusert til en hårsår homsefornærmelse av kjønnsforsker Nils Axel Nissen. Hallo? Er det rart vårt samfunn ikke får den dyptpløyende og nyskapende samfunnssatiren som Nils Axel etterlyser?

FOR NISSEN ER svært forsiktig i sin kritikk, så forsiktig at VG i et oppfølgingsintervju løper ut og tar tak i homsene, istedenfor å måle dybden i kritikken. Er dere fornærmet av figuren Yngve Freiholt, blir homsekjendisene spurt? Nei! svarer de i kor. Nils Axel Nissen klarte på en meget elegant måte å beskrive hvorfor han satt med en følelse av at det er skummelt at figurene til Robert Stoltenberg var morsomme, men ikke nyskapende. Når han tenkte over hva det er vi ler av, så var det plutselig ikke morsomt lenger. Og da har «Borettslaget» klart nettopp det Nissen etterlyser. Gjort oss oppmerksomme på at fordommene ikke er morsomme. De er bare teite. Nils Axel Nissen synes dette er skummelt. Når overflatiske parodier på utsatte grupper spiller på hvite heterofile menns fordommer og blir så populære som det «Borettslaget» er blitt, er det på sin plass med litt kritikk.

DET NISSENS KRITIKK burde minne oss om, er replikken til den avdøde svensk-iranske komikeren Lasse Lindroth. Da Lasse fikk hele Norge til å le av nynazister, avsluttet han med å si: «Det er ikke nynazistene som skremmer meg mest. Det er dere som sitter her i salen og ikke tar stilling.» Jeg tror problemet ligger i det vi ler av, slår Nils Axel fast. Og det kan han ikke si uten å få reaksjoner. Selvfølgelig, vi liker «Borettslaget», vi koser oss med det, ingen skal komme her og få satt den latteren i halsen. Likevel er det det som må gjøres. Robert skulle vel ha gjort det selv, og vi hadde slukt det bedre. Men så kom det en kjønnsforsker og gjør oss oppmerksom på hva vi ler av. Det liker vi ikke.

MULTITALENTET Robert Stoltenberg har gjort en meget elskverdig parodi på et flerkulturelt samfunn og ikke minst spisset våre fordommer om personene. Hvis det er slik at vi lever i et fordomsfullt samfunn, må vi starte der. Starte med å presentere fordommene, slik Stoltenberg gjør helt glitrende. Nyskaping kan ikke skje uten at vi vet hva det gamle er, og at vi har ledd av det. Det gjør vi så det holder med «Borettslaget». Og det er her potensialet ligger. «Borettslaget» er den serien som virkelig kan ta et balletak på alle våre fordommer. Fordi den har bekreftet dem. Og tro meg, Nils Axel, den dyptpløyende satiren du etterlyser, vil komme. Om ikke som en overraskelse i nettopp «Borettslaget», så i andre former. På andre scener. Først må speilet vises, og først da kan det knuses.

MATHIAS FALDBAKKENS bok «The Cocka Hola Company» problematiserer også samfunnskritikkens vilkår. I boka er den skjult i en meget politisk ukorrekt og kriminell bransje, nemlig pornobransjen. Men når den klin spenna gærne og meget intelligente samfunnskritikeren og hovedpersonen i boka blir oppdaget og gjester talkshowene, går lufta ut av all kritikken. Mathias problematiserer det å overhodet kunne kritisere noe som helst i et informasjons- og trendsamfunn.

DET SAMME SER VI i Salman Rushdies nyeste roman «Vrede». En sprenglærd dokkemaker lager dokker som presenterer opplysende ideer til sitt publikum - slik Jostein Gaarder gjorde gjennom boka «Sofies verden», der vi møter hele filosofihistorien gjennom et lite barn. I Rushdies bok blir den sprenglærde dokkemakerens dokker så populære at de begynner å leve sitt eget liv. Ideene opplyser ikke publikummet lenger, men de selger. Og de selger godt. De blir invitert til premierefester, kunstutstillinger og talkshow, og får til og med sine egne programmer på tv, og det blir laget filmer om dem. Dokkemakeren blir rik, men synes ikke dette er morsomt lenger, fordi intensjonene hans aldri kom fram.

EN SLIK UTVIKLING er vel det Robert Stoltenberg nå også utsettes for. Vi vil se Narvestad dele ut Hitawards-prisen, vi vil ha Ali til å delta i «Tabloid» og si noe om tvangsekteskap, vi vil ha Piirka til å besøke Fredrik Skavlan. Figurene har begynt å leve sitt eget liv. Og dette er figurer som er født av fordommer. Vi er blitt mette av å le av fordommer helt til latteren setter seg i halsen, slik Nils Axel Nissen har opplevd. Nettopp fordi fordommene blir så populære uten at vi er blitt utfordret, er det på sin plass å uttrykke den kritikken som Nils Axel Nissen bidrar med. Vi risikerer å le som roboter på bekostning av noen som blir ledd av, og som ikke får muligheten til å le med. Men dette kunne heller ikke skje på noen annen måte. Virkeligheten blir underholdning, og underholdningen virkelighet. Lever vi i et fordomsfullt samfunn, må vi starte med fordommene, men vi må ikke stoppe der. Det er skummelt.

Og forresten, Robert, kan jeg få en date med Ali?

STERKE MENINGER: Shabana Rehman