LYKKELIG: Barnetog og 17. mai feiring på Slottsplassen  i Oslo.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpi
LYKKELIG: Barnetog og 17. mai feiring på Slottsplassen i Oslo. Foto: Heiko Junge / NTB scanpiVis mer

Vi er så lykkelige at det nesten ikke er til å holde ut

FN sier vi er lykkeligst i verden. Så hvorfor er vi så sinte og sutrete?

Kommentar

Hvordan er det egentlig å være på topp i verden? Marit Bjørgen kan fortelle om det, men du og jeg har ingen medalje å henge om halsen eller meritter å vise til. Vi har ikke gått over mål med armene i været og blitt hyllet. Men det kunne vi gjort og blitt. Hver dag.

Nordmenn flest er verdensmestere i grener som har langt større konkurranse og er langt viktigere i livet enn langrenn. Vi har i flere år vekslet om å være rikest og mest likestilt, i følge målinger FN gjør. I dag fikk vi vite at vi også er lykkeligst.

Lykkeligst i verden. Det er ingen liten ting.

Lykke-indeksen er en relativt ny måling i FN-regi. Den startet i 2012 og har vært toppet av danskene til nå. Deres plassering har faktisk bidratt til å introdusere et nytt ord internasjonalt, «hygge». Nå må verden forberede seg på «kos», som er det norske ordet for hygge, ifølge engelsktalende presse.

FN mener selvfølgelig alvor med sin lykke-indeks, ellers hadde de ikke lagt så stor vekt på den. De mener den er mer presis enn velstand. Den måler vel å merke ikke øyeblikk vi kanskje umiddelbart forbinder med lykke, men tvert om fundamentale verdier og følelser; tillit, trygghet, frihet. I disse begrepene ligger alt det nordmenn flest er så heldige å kunne ta for gitt.

Det er ikke bare snakk om materielle goder. Når man går inn i undersøkelsen og leser kommentarene til den, handler det om noe langt utover hver enkelt person. Det handler om framtidsutsikter.

Å kunne vite at barna dine har en mulighet til å vokse opp, til å få en jobb og et godt liv, er det avgjørende. I USA opplever amerikanere for første gang at neste generasjon gjør det dårligere enn sine foreldre, og denne utviklingen bidro til opprøret mot politikerne i Washington. I andre land er det rett og slett snakk om overlevelse.

Når framtidshåpet forsvinner, starter flukten.

Det er ingenting mystisk ved lykke-indeksen. Velstand, demokrati, helseomsorg og utdanning er avgjørende for hvor lykkelig du er. Her er Norge helt på topp i alle grener, selv om vi sutrer og klager ustoppelig og vil bli enda bedre. Som journalist har jeg maktkritikken i ryggmargen. Stå opp for dem som ikke kan gjøre det selv. Finn det som er galt, still myndighetene til ansvar. Selv i lykkeland er det mangler og skjer urett. Sånn skal det være. Som det stadig påpekes, det kan være ekstra brutalt å falle gjennom i et land tilsynelatende uten sprekker.

Men jeg stusser likevel over hvor monomant sutrete og utilfreds Facebook-feeden min kan fremstå til tider; særlig om flyktninger og innvandring, alltid det, men også om politikere og byråkratiet, om likestilling og folk som engasjerer seg. Idealister som kjemper for miljø, for dyrevern, for asylsøkere, blir rakket ned på, tross at det er slike frivillige krefter som er samfunnets bærekraft. Uten det engasjementet er vi fortapt.

Skal jeg tolke Facebook, selv på en god dag, er ikke vi nordmenn så lykkelige som FN vil ha det til. Vi er negative, mistenksomme og anklagende. I et land med litt over fem millioner mennesker, klarer vi å lage kunstige skiller, fiendebilder og håpløse motsetninger. Enkelte politikere vegeterer på fiendskap, ikke løsninger.

Men FN sier altså at jeg tar feil, og det er jeg glad for. Jeg synes ærlig talt det bare skulle mangle. Vi er veldig heldige som bor i Norge.

I dag er det attpåtil vårjevndøgn. Hvor heldige kan vi bli?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook