Terningkast fire: «Ishavsblod» byr på et interessant innblikk i en utdøende norsk fangstindustri. Vis mer

Anmeldelse: «Ishavsblod»

Vi får se isbjørn som myrder seler for moro skyld, men vi får aldri se jegerne levere dødsstøtet

Den fascinerende og vemodige selfangstdokumentaren «Ishavsblod» snur seg bort når virkeligheten blir for voldsom. 

FILM: De beste øyeblikkene i Trude Berge Ottersen og Gry Elisabeth Mortensens dokumentar «Ishavsblod» er de hvor bildene får tale sitt eget språk: Øde tablåer hvor isflak duver lett på et åpent hav, og sekvenser hvor fangstmenn metodisk flår, parterer og salter ned havpattedyr ombord på skuta Havsel. Disse scenene besitter ikke bare en suggererende cinematisk kraft, de bærer også på et tungt vemod over en del av norsk kystkultur som nå er i ferd med å forsvinne.

« Ishavsblod »

4
Rekviem for en tapt tradisjon.

Kategori

Dokumentar

Regi

Trude Berge Ottersen og Gry Elisabeth Mortensen

Skuespillere

Bjørne Kvernmo, Espen Brandal, Håkon Toft m.fl.

Premieredato

17. mars 2017

Aldersgrense

Tillatt for alle

Orginaltittel

« Ishavsblod »

Rett vest
Filmen følger den erfarne selfangeren Bjørne Kvernmo og hans tradisjonsbevisste unge kollega Espen Brandal når de sammen med en håndfull førstegangsreisende legger ut på det som potensielt kan bli deres siste selfangst. Fra Tromsø går turen vestover i retning Island og Grønland, hvor selfangerne blir færre og isen trekker seg lenger tilbake for hvert år som går.

Det er et fascinerende tradisjonsyrke vi får stifte bekjentskap med. Jakten krever årvåkenhet, skarpe øyne og fysikk og nerver til å hoppe mellom drivende isflak. Og når byttet har blitt slept ombord forvandles båten til en fabrikk, hvor fangsten behandles med industriell effektivitet. Hver tusende sel feires med kake, og det blir flere kaker før Kvernmo bestemmer seg for å snu skuta og vende tilbake til Tromsø.

Snur seg vekk
«Ishavsblod» er et interessant dokument, men hva gjelder filmspråk minner den mer om en tv-reportasje enn om en kinofilm. Informasjon formidles hovedsakelig via dialog, og skildringen av livet ombord på Havsel får tidvis et innslag av reality-tv (riktignok av den godmodige NRK-varianten).

Det fremste ankepunktet mot «Ishavsblod» er likevel at kamera skifter fokus og snur seg vekk når fangstmennene jumper ut på isen for å avlive sel med hakapik. Vi får se isbjørn som myrder seler for moro skyld, men vi får aldri se jegerne levere dødsstøtet – noe de i løpet av denne turen altså gjorde flere tusen ganger. Det er lett å forstå begrunnelsen for dette – seler er søte dyr – men det gjør det like fullt vanskelig å tro på at dette er et sannferdig og representativt bilde av selfangstindustrien.