ULV: I vår antropocene tidsalder må man åpne for alternative måter for å ivareta interessene til de artene vi deler planeten med, fremfor å vurdere dem ut fra deres «nytteverdi», eller se dem som midler for andre formål, skriver artikkelforfatteren. Foto: Jacques Hvistendahl(Dagbladet)
ULV: I vår antropocene tidsalder må man åpne for alternative måter for å ivareta interessene til de artene vi deler planeten med, fremfor å vurdere dem ut fra deres «nytteverdi», eller se dem som midler for andre formål, skriver artikkelforfatteren. Foto: Jacques Hvistendahl(Dagbladet)Vis mer

Debatt: ulvejakt

Vi kan ikke drepe ulv for å dempe konflikter

Å drepe individer av truede arter er alvorlig miljøkriminalitet som bør behandles som sådan, uansett om det er et element av «protest» ved det.

Meninger

I et tilsvar til mitt debattinnlegg i Dagbladet 7.2. forsøker Ketil Skogen å tilbakevise det som er mitt hovedpoeng, at lisensjakt på ulv senker terskelen for ulovlig jakt.

Han viser til Erica von Essens forskning fra Sverige, som jeg er godt kjent med. Det er også forskning fra Finland som argumenterer langs de samme linjer, av Mari Pohja-Mykrä. Disse (men ikke alle arbeidene fra von Essen), argumenterer med en forståelse for at såkalte «crimes of dissent» handler om opprør mot rådende ulveforvaltning, handlingene ses som «folk crimes» altså kriminalitet som ikke er særlig alvorlig, at det er handlinger som har stor aksept blant folk flest.

Men det å drepe individer av truede arter er alvorlig miljøkriminalitet som bør behandles som sådan. Saken fra Elverum viste at det også kan medføre stor lidelse for dyrene da ulven som ble ulovlig skutt på åte lå og led i mange timer før den endelig ble drept.

Jakt på ulv er ikke en handling som skal aksepteres fordi ulven «tilfeldigvis» «dumpet oppi samfunnsmessige endringsprosesser som allerede var i full utfoldelse, som har med både styrkeforholdet mellom sosiale klasser og mellom by og land å gjøre, og der råderett over utmarksressurser, inkludert ville dyr, har blitt et sentralt tema». Heller ikke er det slik at det hersker en gjennomgående enighet i Norge om at rovdyr kan drepes for å tilfredsstille dem som ønsker rovdyrene bort, være seg skogeiere, bønder eller alminnelige jegere.

Ved å underskrive Bernkonvensjonen tok staten kontroll over rovdyrforvaltningen fremfor å føre en ren utrydningspolitikk, og det er ikke lenger opp til lokale jegere og bønder selv å avgjøre om de skal skyte disse dyrene eller ikke. Hvorvidt det er «culling» eller lisensiert jakt kan kanskje være et poeng i en annen sammenheng, men når staten lisensierer jakt, altså at de samme jegerne den ene dagen kan drepe truede rovdyr lovlig, og den neste dagen kriminaliseres for det, er ut fra et rettssosiologisk perspektiv svært uheldig, ja enda verre, da en slik politikk sender svært uklare normative signaler. Det innebærer at det egentlig ikke er så viktig å ta vare på disse rovdyrene, hvis andre, menneskelige, interesser taler i mot.

Når Skogen argumenterer for at det å få delta på slik jakt kan virke konfliktdempende, så aksepterer han at individer tilhørende kritisk truede arter, kan drepes instrumentelt for å dempe konflikter, som etter hva Skogen hevder, egentlig ikke angår den i særlig grad, da den bare «dumpet» inn i det.

De lokale rovdyrnemdene er gitt stor makt i rovdyrforvaltningen, og denne politikken er i tråd med det von Essen, foreslår, ved at lokalbefolkningen skal høres. Men hvis disse ikke er seg sitt ansvar bevisst, slik vi så i det foreslåtte masseuttaket av ulv, så må denne politikken endres.

Hvis man anser at ulven har en naturlig rett til å være i norsk natur, og at kritisk truede arter ikke skal anvendes instrumentelt, blir dette en svært betenkelig politikk.

Heller ikke er det sannsynlig at det vil redusere den ulovlige jakten, at jegerne vil si seg fornøyde. De lokale bøndenes og jegernes protestmarsjer tilsier tvert imot at mange ikke ønsker en forvaltning, med mindre forvaltning her sees synonymt med utryddelse, i tråd med måten begrepet har vært anvendt på i den siste tids debatt, fra ulvemotstanderes side.

Det er mulig at fengselsstraffer ikke virker konfliktdempende, men kanskje kan de likevel ha en individual-og allmenpreventiv funksjon, som sender det motsatte signal av lisensjakt, nemlig at dette er alvorlig miljøkriminalitet som ikke aksepteres. I tillegg skal nevnes at den siste tidens tiltak, være seg å «ta ut» ulv, eller påføre dem invaderende utstyr slik at de kan overvåkes, strider mot et natursyn som innebærer at dyr har egenverdi, slik det er fastslått i Dyrevelfredslovens §3.

I vår antropocene tidsalder må man åpne for alternative måter for å ivareta interessene til de artene vi deler planeten med, fremfor å vurdere dem ut fra deres «nytteverdi», eller se dem som midler for andre formål. Da må man høyne respekten for dem, ikke redusere den, og det oppnår man bedre ved å gi dem reell beskyttelse, enn å bruke dem instrumentelt, slik Skogen foreslår.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook