FORSTÅ: Den første sannheten er at selv om Breivik er psykotisk, må vi forstå ideene han tror på for å forstå angrepet han utførte. AFP PHOTO / DANIEL SANNUM LAUTEN
FORSTÅ: Den første sannheten er at selv om Breivik er psykotisk, må vi forstå ideene han tror på for å forstå angrepet han utførte. AFP PHOTO / DANIEL SANNUM LAUTENVis mer

Vi kan leve med usikkerheten

- Spørsmålet om tilregnelighet er viktig for at rettsprosessen skal bli gjennomført på en rettferdig måte. Men det er ikke nødvendig for at vi skal forstå det terrorangrepet som rammet oss.

Mange tror at spørsmålet om Anders Behring Breivik er psykotisk, og dermed utilregnelig, er nøkkelen vi trenger for å forstå terrorangrepet han utførte 22. juli 2011. Var det bare en gal manns verk, eller et naturlig resultat av høyresidens innvandringsretorikk? Begge deler er feil, og vi kan leve med usikkerheten.

Det er nemlig to sannheter den første rettspsykiatriske vurderingen ikke rokket ved, og som neppe vil bli det av den andre vurderingen heller, når den kommer.

Den første sannheten er at selv om Breivik er psykotisk, må vi forstå ideene han tror på for å forstå angrepet han utførte. Mange av disse ideene har han hentet fra anti-islamske skribenter på høyresiden. Det er ikke tilfeldig at Breivik frykter en muslimsk maktovertagelse, og at han betrakter Arbeiderpartiet og mediene som forrædere. Andre nordmenn har den samme frykten, og de samme fiendene. Over det siste tiåret har de bygget opp et alternativt verdensbilde hvor borgerkrig og sharia er like om hjørnet. Dette verdensbildet har Breivik hentet mye fra.

En norsk leser av bloggen min fortalte meg en gang at Vesten enkelt kunne løse trusselen fra islamistiske terrorister ved å true med å bruke atombomber mot Mekka og Medina. Og sommeren 2010 klaget en deltager på Hegnar Onlines diskusjonsforum over hvordan «utøyet på Utøya er opplært til å hylle landssvik.» Dette er marginale tanker, men hvis du ikke forstår hvordan marginale nordmenn føler seg inneklemt mellom fremmede fanatikere på den ene siden og hjemlige forrædere på den andre, så vil du aldri forstå terrorangrepet.

Den andre sannheten ingen rettpsykiatrisk vurdering kan rokke ved, er at selv om Breivik er tilregnelig, så har ikke skribentene han har hentet ideer fra medansvar for terrorideologien han har bygget opp. Ord er ikke handling. Å mene at verden ser annerledes ut enn flertallet tror, gjør deg ikke til et dårlig menneske. Terror er ondskap, faktamisforståelser er ikke.

I tillegg er det betydelig avstand mellom Breiviks verden, og den verden selv de mest ytterliggående av hans forbilder lever i, større avstand enn mange er klar over. Hans favorittskribent Peder «Fjordman» Jensen har riktignok mange underlige og ekstreme ideer. Fjordman frykter at innvandringen truer mangfoldet av europeiske hår- og øyenfarger, og ser for seg at et hvitt og islamfritt Europa en dag vil kunne vokse frem fra asken av en forløsende borgerkrig vi nå er i opptakten av.

Dette er ekstreme tanker, som deles av få på den innvandringspessimistiske høyresiden, men Breivik trekker dem mye lenger, helt til det absurde. I følge den første rettpsykiatriske vurderingen er han nemlig overbevist om at 15 prosent av befolkningen i hemmelighet støtter terrorangrepet hans. Han spår at Europas kongefamilier vil bli henrettet i år 2020, og at det er 0,5 prosent sjanse for at han selv deretter vil bli bedt om å ta over som Norges konge. Han vil innføre et samfunn hvor 95 prosent av befolkningen skal bo i dypt konservative familiereservater, og de resterende 5 prosent i liberale frisoner hvor marihuana og prostitusjon er tillatt. Og han vil opprette massefabrikker for fødsler, som bruker surrogatmødre fra den tredje verden til å oppnå en 3 prosent fødselsrate.

Altså: Mannen er jo gal. Da mener jeg ikke nødvendigvis i psykiatrisk eller juridisk betydning, men i folkelig betydning. Psykiatrien må vi overlate til psykiaterne, og jussen til juristene.

Psykiatriske diagnoser er riktignok ikke helt sikre, fordi de ser på symptomene, uten nødvendigvis å forstå årsaken. I vurderingen av slike symptomer er det mange gråsoner. Er nyordene Breivik bruker virkelig et symptom på paranoid schizofreni? Nyord som «nasjonaldarwinist» virker ikke så underlige på meg. Jeg finner opp lignende ord selv i blant, når jeg føler at de mangler, (og har allerede brukt ett av dem i denne teksten).

Usikkerhet er frustrerende. Hvis den andre rettpsykiatriske vurderingen ender i et annet resultat enn den første, får vi kanskje aldri et sikkert svar på om Breivik hører mer hjemme på den ene elle den andre siden av grensen mellom tilregnelighet og utilregnelighet. Anders Giæver i VG har spurt om vi kan leve med at Breivik dømmes til behandling, i stedet for vanlig straff. Men hvis psykiaterne nå ikke blir enige med seg selv, vil mange i stedet spørre seg om vi kan leve med usikkerheten. Mitt svar er ja, på begge deler.

Spørsmålet om tilregnelighet er riktignok viktig for at rettsprosessen skal bli gjennomført på en rettferdig måte. Men det er ikke nødvendig for at vi skal forstå det terrorangrepet som rammet oss.

Det gjør vi nemlig allerede.

Vi ble angrepet av en mann som, i folkelig betydning, er gal, men ikke galere enn at han var i stand til å planlegge og gjennomføre en stor terroroperasjon.

Vi ble angrepet av en politisk ekstremist som hentet de viktigste ideene sine fra ytre høyre, men har lagt til så mye eget at han ikke enkelt kan plasseres i dagens politiske landskap.

Vi ble angrepet av en taper med et oppblåst selvbilde, en mann vi kunne le av, hvis det ikke gjorde så vondt, en mann uten andre egenskaper enn evnen til å ødelegge andre.

Kanskje er ikke Breivik så forskjellig fra voldsmenneskene som fyllte det forrige århundret med likhauger. Kanskje var mange av dem også psykiatriske tilfeller og grensetilfeller. De hadde iallefall den samme fanatismen, de samme latterlige forestillingene, og det samme selvbildet.

En av hovedoppgavene til et politisk system er å beskytte oss mot dette grenselandet hvor politikk og galskap glir over i hverandre, et grenseland som tidligere har gitt oss kommunister, fascister, nazister, og islamister.

Demokrati og ytringsfrihet er ikke vidunderkurer, men når de fungerer, bidrar de til dette ved å punktere fanatikernes oppblåste selvbilder. Rettsaken, eller «fase 3» av operasjonen, som Breivik kaller den, hvor han håper å snakke direkte til sine horder av innbilte tilhengere, vil utgjøre det første stikket mot selvbildet hans. Og en dag, jeg vet ikke når, begynner latteren. Ikke over angrepet, men over mannen bak, den perfekte tempelridderen fra gutterommet på Skøyen.

Bjørn Stærk Vis mer