Viljen til å la leve

«Prøv å legge en øks, eller en ladd pistol, under hodeputen - og sov godt.»

Henrik Hovland skriver i sitt debattinnlegg «De intellektuelle og viljen til å drepe» (Dagbladet 21. des. 2001): «Uten en kald, klar vilje til å ta livet av medmennesker når det er nødvendig, risikerer ethvert samfunn å miste sin frihet.» Vi vil i motsetning til Hovland hevde at i et samfunn der vi må bevæpne oss for å være trygge, har vi allerede mistet vår frihet. Prøv å legge en øks, eller en ladd pistol, under hodeputen - og sov godt.

Vi spør - for hvem er synlige våpen avskrekkende? Hva med et bakholdsangrep, eller en granat? Hvor mange attentater er utført rett for nesen på synlig bevæpnede livvakter? Kvinner og barn oppleves sjelden truende. Er det fordi de går med synlige våpen? Vi kaller det grunnleggende mistillit når noen går rundt og føler at andre medmennesker er en trussel. Hovland stiller det han kaller «såkalte kulturpersonligheter» i et latterlig lys, og redegjør for hvordan «krigere» tenker. Han beskriver kort hvordan deres «vilje til å drepe styrte oss unna trøbbel».

Tar vi livet av medmennesker? Hvis de er likesinnede, og likeverdige, vil de ikke ønske å ta livet av oss. Da vil de jo være som oss. Følgelig er det et angrep, og ikke et forsvar, å gå med våpen. Eller tenker Hovland at det er snakk om en helt annen type mennesker enn han selv? Vil det være å gå for langt å antyde at Hovland provoserer frem den trusselen han ønsker å ivareta?

Det eksisterer en irriterende forveksling av snillhet med svakhet i visse kampklare og våpenglade miljøer. Er det slik at man vekker en primitiv overfallsglede hos sine mette, trygge og glade medmennesker ved å vise seg ubevæpnet?

Det ligger en uuttalt darwinistisk antakelse om at den som overlever lengst, også har mest rett. Den som overlever lengst i hvor-som-helst-jungelens harde virkelighet, har liksom skjønt det.

Vi sier det like godt en gang for alle: Å leve lenge er ikke det samme som å leve bra. Vi finner ingen glede i en fremtid med mordere. Eller rettere: Vi finner ingen fremtid for mordere. Livet vil bli «hardt, brutalt og kort», for å si det med Hobbes. Vi spør oss selv om naiv og ubevæpnet er det samme? For oss er naiv og bevæpnet det samme. Hvem ønsker å tilhøre en menneskehet som velger å leve som rovdyr?

De som forbryter seg på legitimt frambrakte menneskelige lover, skal straffes i henhold til en rettssikker prosedyre. La det aldri herske tvil om det. På det internasjonale plan er det bare USA som alene har makt til å iverksette vedtatte straffetiltak mot enkeltstater, det Hovland kaller «en legitim militær maktbruk i Afghanistan». Å gjøre noe annet enn å henge seg på det USA finner legitimt, er «å melde seg ut av virkeligheten». Det er å opptre som moralske yppersteprester, ifølge Hovland. Alt det disse «såkalt intellektuelle» spurte seg om, var om ikke bombing av verdens fattigste land var å skyte spurv med kanoner? Eller sprenge enda flere uskyldige i luften med bomber? Noen må holde hodet kaldt, og den moralske fanen høyt, i en tid der hevnens krefter rår. Menneskerettighetene gjelder også i Afghanistan. Eller mener Hovland at menneskene i Afghanistan er laget av noe annet enn oss? Slik at hans krigermentalitet kan komme i stedet for internasjonal lov og rett?

Det er en slags forførende logikk i Hovlands resonnement, nesten nietzscheansk, for ikke å si hobbesiansk. Nå avfeide Nietzsche like godt hele distinksjonen mellom godt og ondt, og kalte det styrke og svakhet. Ressentiment og livskraft. Hovland ville nok støttet Hobbes' uttalelse om at «et grunnleggende trekk ved hele menneskeheten er en stadig og hvileløs streben etter makt, som kun slutter ved døden». Hovlands naturtilstandsberetning fra verdens farlige områder, og en alles kamp mot alle, der bare den mest kyniske overlever, skal altså være en nyttig referanse for Stålsett, Ullmann og andre såkalt intellektuelle? En humanisme med våpen i hånd?

At noen ondskapsfulle, griske, sultne, neglisjerte, religiøse, fattige, kriminelle, ideologisk forstokkede mennesker har skaffet seg våpen, og bruker dem, er en politisak, eventuelt med militær støtte. Ikke en trussel for vår frihet. Vi ønsker å avvæpne dem - og vi ønsker å forbli avvæpnet selv. Synlige våpen gjør oss ikke trygge - de gjør oss utrygge.

Hvis det er vår rett til å ta livet av medmennesker - om nødvendig, for å verne om vår frihet, slik vi opplever at den er truet - må vi selvsagt godta at andre mennesker har den samme retten, når de opplever at deres frihet er truet.

Vår samtid har satt oss i dilemmaet som medfører at «det gode» må bruke «det ondes» virkemidler. Vi må slå ned det onde for å bevare det som er godt, selv om vi må spille blod. Det gode har en pris, i uskyldiges blod, og den må vi dessverre betale. Etterpå faller alt til ro, det gode har forhåpentligvis vunnet, og verden har blitt bedre. Takk til Bush og hans far (event. sønn), og alle som har støttet oss, og vår familie, i denne vanskelige tiden.

Spørsmålet koker ned til: Hva er rett gjengjeldelse? I hvilken grad kan vi påberope oss selvforsvar? Hvor mange flere uskyldige skal vi ofre? Hovland sier at synlige våpen, og vilje til å bruke dem, er bedre enn handelsblokade og en langvarig sanksjonspolitikk. Har han rett?

Er det Vestens blokade av Irak som har forårsaket at barn dør i Irak, eller er det styresmaktenes og Saddam Husseins manglende vilje til å redde, og prioritere, barna som har skylden? Er det slik at blokaden gjorde Irak så fattig at de helt lammet måtte stå og se på at tusenvis av uskyldige barn døde mellom hendene på dem etter at de hadde gjort alt som sto i deres makt for å forhindre det?

Verden er et røft sted, sier Hovland - og som om ikke det var nok, må vi slite med Hovland og hans krigere i tillegg.