Virtuelt bedrag med Pacino

«Hva skjer når vi er flinkere til å jukse enn til å se jukset?» spør Al Pacino i Andrew Niccols satirisk engasjerende «Simone».

Niccol boltrer seg i fantasier omkring teknologiens muligheter. «Simone» er filmen om den totale manipulasjon iscenesatt av én Hollywood-regissør. Han overskuer ikke ringvirkningene av det han setter i gang, og et av Niccols mange temaer dreier seg om våre muligheter til kontroll eller manglende kontroll - om vi i det hele tatt ønsker å gjennomskue bedrag.

Victor Taransky (Pacino) er en fallert regissør med høye kunstneriske ambisjoner. Han er møkk lei primadonnaer som krever boblebad og champagne for hver sjette meter de går, og gir stjernen i sin nye film sparken. Dermed får han selv sparken av sin ekskone, studiosjefen Elaine (Catherine Keener).

- En suksess

Taranskys karriere er en saga blott - inntil han arver det enestående dataprogrammet Simulation One fra en avdød beundrer. Det inneholder Simone, verdens vakreste og beste skuespiller, kvinnen som aldri mukker, stjernen som gjør sine stuntscener selv og ikke har innvendinger til nakenscener.

Foran PC-en kan Taransky lage nøyaktig den filmen han vil for en slikk og ingenting. Enda bedre - den blir en verdenssuksess. Nå vil alle vite alt om Simone, mens Taransky for enhver pris må beskytte sin virtuelle hemmelighet.

For å få utbytte av Niccols fabuleringer er det nødvendig å svelge noen kameler. For eksempel må vi godta at det er fullt mulig for et eneste menneske å produsere film etter film alene i et tomt studio, at ingen - verken stab eller hans levende skuespillere - forstår at de blir lurt trill rundt. De sistnevnte aksepterer glatt at den mystiske Simone spiller inn sine scener alene for så å bli overført maskinelt til opptak med dem, for de higer slik etter berømmelse og samspill med det nye funnet at ingenting er dem fremmed.

Vittig vett

Det er verdt bryet å svelge Niccols helt urealistiske premisser, for hans anliggende er å sette tankene i sving. Ikke bare omkring Drømmefabrikkens herjing med våre sjelsliv, også om medias videreføring av løgnen, om idoldyrking og kritikkløs aksept av velregisserte «sannheter» vi får servert. Sånn sett gir regissøren oss publikummere et slag midt i fleisen. Vil vi bli lurt? Gidder vi tenke? Han raljerer med hykleri, dobbeltmoral og herser med Oscar-hysteriet, sparker litt til en Madonna og alskens divaer.

«Det er ikke farlig å forfalske, bare man ikke lyger om det,» sies det i litt overlessede «Simone» - så rik på temaer at den truer med å overmanne oss.

Men all ære til den som vil vekke oss med vett og vidd, og det gjør Niccol. Dessuten er det bestandig moro å se Al Pacino.

PERFEKT STJERNE: Regissøren Victor Taransky (Al Pacino) lager film alene ved hjelp av en PC inneholdende dataprogrammet Simulation One. I det bor tidenes mest perfekte stjerne, Simone.