Vitenskap eller spådomskunst?

«Begjæret etter spådomskunst kommer like mye til uttrykk i akademiske tidsskrifter som i de alminnelige ukebladenes astrologisider.»

I en tid som ofte beskrives som å være på «grensen til kaos» har yrkesbetegnelser som futurist, trend-analytiker og fremtidsforsker fått større utbredelse. Under millenniumsfeberen på nittitallet la media så vel som ledere i offentlige og private organisasjoner mer vekt på å utforske ulike utviklingsforløp. Ville Y2K bryte ned vitale datasystemer? Hvordan ville det tjueførste århundre avvike fra det tjuende? Årtusenskiftet ble et naturlig tidspunkt for refleksjoner over fortiden og forventninger om fremtiden. Profetier var in. Nostradamus og Bibelen fikk begge en renessanse ved å bekrefte dystre utsikter spådd av pessimister som så apokalyptiske signaler i annenhver sensasjonsladete nyhetshistorie. Mer optimistiske trendspottere informerte kule urbanitter om hvilke kaffebarer det var verdt å tilbringe lunsjpausen ved de neste par månedene.

Mye fremtidsrelatert oppmerksomhet har vært rettet mot spørsmål som begynner med «hva», langt mindre på å forklare «hvorfor» og «hvordan». Vi lærer at kløften mellom menneske og computer utjevnes når computere adopterer typiske mennesketrekk. Vi lærer også at overklassen blant fremtidige generasjoner vil bestå av dem som er mest og best genetisk planlagt. Vi aksepterer at politikere og næringslivsledere snakker om «informasjonssamfunn» og «globalisering», selv om de fleste av oss mangler en fullstendig forståelse av hva disse begrepene betyr. Fremtiden skremmer vel så mye som den fascinerer, og selv innen den vestlige faktabaserte vitenskapstradisjonen kan evnen til å forutsi noe som enda ikke har skjedd, bli forlokkende. Innen akademiske fag benyttes konsekvensanalyser underbygget av observerte fenomener fra fortiden for å forklare fremtidige utviklingsforløp. Derfor kommer begjæret etter spådomskunst like mye til uttrykk i akademiske tidsskrifter som i de alminnelige ukebladenes astrologisider.

Tross forventninger om en ny og annerledes tidsalder etter årtusenskiftet, opplevde vi neppe noen markant kløft mellom fortid og fremtid. Troverdighet til futurister og trendanalytikere trekkes i tvil når spådommene bommer, eller når de spår så mange ulike ting samtidig at et treff fra tid til annen blir uunngåelig. Dessuten blir innholdet i spådommene ofte oppfattet som latterlige selvfølgeligheter.

Mye av kritikken er berettiget. Ved å fokusere på å treffe spådommer, tenderer futurister og fremtidsforskere mot å bryte den kanskje viktigste grunnregelen innen samfunnsvitenskapelige fag - at prediksjoner og spådommer er umulig. Selv om vitenskapelige metoder benytter data om fortiden for å si noe om fremtiden, er resultatene kun antydende, for det er langt fra opplagt at fremtiden vil føye seg etter fortidens anvisninger. Det var dette prinsippet som fikk den legendariske futuristen Herman Kahn fra RAND-instituttet til å konkludere at den mest sannsynlige fremtiden ikke er sannsynlig. (The most probable future is not likely.) Å føye til eller trekke fra verdier på en endimensjonal trendlinje gir bare et enkeltstående fremtidsbilde blant mange potensielt mulige, fordi denne metoden overser sjansen for at trender brytes eller til og med skaper mottrender som bringer fremtiden inn i en ny, uforventet retning. En futurists oppgave er derfor ikke å skyte blink, men heller å oppdage underliggende drivkrefter som skaper endring. Ved å analysere disse drivkreftene og se dem i sammenheng med eksisterende trender, kan fremtidsforskeren utvikle ulike fremtidsbilder, som hver for seg følger ulike logiske betingelser. Dette betyr ikke at en futurists arbeid unngår kvalitetsvurdering, men at alminnelige sannsynlighetsberegninger utgjør et mindre relevant kriterium når fremtidsbildene vurderes. Konsistente sammenhenger, logiske forutsetninger og rasjonelle resonnementer er langt viktigere enn spådomspotensialet.

Å fremheve et enkelt scenario eller fremtidsbilde som det mest sannsynlige, kompliseres ytterligere av at interaksjonen mellom ulike faktorer har betydning for utfallet. Begrepet synergi brukes ofte innen økonomisk teori og viser til effekter som utløses av selve kombinasjonen av ulike variabler heller enn summen av de enkeltstående variablene som inngår i analysen. Slik er det også med fremtiden. Begivenheter og trender som isolert sett antyder én sannsynlig fremtid, påvirkes av faktorer som kan endre fremtidsbildet totalt.

Har terroristangrepene i USA fått nordmenn til å holde seg hjemme og kjøpe mer norsk mat, slik trendanalytikerne i Dagbladets Magasinet 16.2.2002 antok? Tvilsomt. Og motsatt - vil interessen for hjemmekos og norsk mat avta igjen dersom nye terrorangrep avverges i fremtiden? Enda mer tvilsomt. Hvis salget av lefse og geitost har tatt seg opp, skyldes det mest sannsynlig en kombinasjon av ulike faktorer. Å forklare årsaksforhold mellom ulike samfunnsfenomener er i seg selv uhyre komplisert, og spesielt dersom man bruker begivenheter i nåtiden til å forklare noe om fremtiden.

Så hva er verdien av fremtidsforskning dersom prediksjon er umulig? Som Nyhaug forklarte i Magasin-artikkelen, ved å benytte gode metoder og erfaring kan en fremtidsforsker si noe om sannsynligheten for at noe vil skje. Disse sannsynlighetene er likevel alltid basert på forhåndsdefinerte antagelser om hendelsesforløp og ukjente forhold eller situasjoner som ennå ikke har funnet sted. Bedrifter kan for eksempel øke fortjenesten ved å «coolifisere» sitt image og rette seg mot ungdomssegmentet hvis ungdommer utgjør det viktigste markedet også i en tid når både befolkningsmassen og kjøpekraften trolig er størst hos aldrende «baby boomers». Samfunnet blir mindre tradisjonelt og mer seksualisert hvis norske tenåringer overser konservative mottrender som i USA har gjort utrykkene «Reclaimed Virginity» og «Born Again Christian» moderne.

Trender og tendenser får sjelden fotfeste uten at de samtidig utford-res av mottrender med motsatt budskap. Det vi sitter igjen med er en sammenblanding av mer eller mindre konsistente trender og drivkrefter slik at det å oppdage én enkelt fremtidstilstand som den eneste sannsynlige ikke engang lar seg gjøre gjennom datasimuleringer av omfattende systemdynamiske modeller. (Denne erkjennelsen bidro til kritikken av Limits to Growth som skapte furore da den ble publisert for rundt tretti år siden.)

Ved å sammenfatte et bredt spekter av nye og noen ganger selvmotsigende samfunnsfenomener med mer kjente trender og drivkrefter, kan fremtidsforskere legge grunnlag for å utvikle alternative fremtidsbilder eller scenarier. Selve iakttakelsen av underliggende betingelser og interaksjonsmønstre mellom drivkrefter er ofte viktigere enn sluttprodukter i form av prognoser eller scenarier, noe som forklarer hvorfor mange fremtidsforskere jobber i samarbeid med, heller enn på vegne av, sine oppdragsgivere. På denne måten kan oppdragsgivere utvikle alternative handlingsplaner og strategier tilpasset ulike fremtidssituasjoner heller enn å se seg blind på mer eller mindre fornuftsbaserte profetier.

Spørsmålet «Hva inneholder fremtiden?» kan være gangbart innen okkulte sirkler. Ved å rådføre seg med en futurist eller fremtidsforsker får du likevel høyere utbytte ved å spørre «Hvordan vil ulike fremtidssituasjoner påvirke min bedrift eller organisasjon?» og «Hvordan kan jeg posisjonere meg i dag for å oppnå en mest mulig tilfredsstillende situasjon i fremtiden?» Innen strategisk planlegging benyttes ofte fremtidsforskning for å oppdage betingede muligheter, forberede alternative handlingsplaner og finne utviklingsbaner som vil fungere under ulike fremtidsscenarier.

Futurisme eller fremtidsforskning er en akademisk disiplin med liten troverdighet hvis man stiller feil spørsmål. Nyttårsprediksjoner og forutsigelser om kortlivede ideer, tendenser og moter kan ha høy underholdningsverdi, og kombinert med solide metoder og fininnstilte neser, kan bedrifter finne nye markedsstrategier og segmenter. Men som profeter er trendanalytikere og fremtidsforskere neppe mer kvalifiserte enn middelmådige aksjespekulanter - sannsynligvis mindre, fordi fremtiden finner sted i et åpent system av mangfoldige faktorer, som man i beste fall kan forberede seg på, men aldri forutsi.