IKKE SÆRNORSK: «Synspunktene i Anders Behring Breiviks traktat er langt fra særnorske, noe som peker mot den urovekkende konklusjon. Dette kunne skjedd hvor som helst i Europa. Foto: Thomas Winje Øijord/Scanpix
IKKE SÆRNORSK: «Synspunktene i Anders Behring Breiviks traktat er langt fra særnorske, noe som peker mot den urovekkende konklusjon. Dette kunne skjedd hvor som helst i Europa. Foto: Thomas Winje Øijord/ScanpixVis mer

Voldelig islamofobi

Vi har misforstått fullstendig hvis vi tror at moderne europeisk islamofobi er ikkevoldelig og velordnet av natur.

Da varslene om bombeeksplosjonen i Oslo fredag ettermiddag nådde oss via TV og andre medier, var regelrett vantro den umiddelbare reaksjonen. Hva hadde Norge gjort for å bli utsatt for slik blodig vrede? Norge som er så fredelig, et lite skandinavisk land, stolt av sine liberale verdier, av sin fredspris, av sin rolle som internasjonal konfliktløser. Som fra en annen planet var de fredfulle sommergatene i denne uskyldens verdenshovedstad nå rammet av terror. Selv engelskspråklige Al-Jazeera, vestlige selvbedragerske mediers fremst motpol, antok at bomba var av utenlandsk, eller nærmere bestemt muslimsk opphav. Noe sånt kunne ikke komme fra det (hvite) Europa.

Skuddene på Utøya smadret dette forhåndsskapte narrativet. Antakelsen om uskyld viste seg derimot mer seiglivet. Tesen om fremmede muslimske terrorister ble raskt erstattet av bildet av én gal mann, én sinnssyk desperado, én enslig psykopat hvis nitide forberedelser og mentale utglidning hadde foregått i det skjulte. Men premisset var uforandret. Igjen ble terror framstilt som helt løsrevet fra hjemlig politisk liv, personifisert i gærningens skikkelse.

Så kom 2083: A European declaration of independence fram i lyset. Det 1500 sider lange testamentet fra Andrew Berwick, eller Anders Behring Breivik, bør skyve til side enhver illusjon om et uskyldsreint nord. Ikke bare er dokumentet en gave til politiets etterforskere, med sin detaljerte beskrivelse av alt fra motiv til metoder for framstilling av eksplosiver. Det er også en grundig dokumentasjon av forfallet i europeisk politikk i det hegemoniske høyres tidsalder.

For det som slår den som leser Breiviks verk, er først og fremst hvor fryktelig normalt det er. De første 650 sidene, før det dveles ved militærtaktikk og logistikk for massedeportasjon, likner til forveksling innholdet i blogger, bøker og borgerlige tidsskrifter med stor utbredelse i Europa.

Vi kan lese at «multikulturalismen er fullstendig mislykket». At en politisk korrekt elite har kvelertak på samfunnet vårt. At våre ledere i stedet for å støtte «vårt kulturelle søskenbarn» Israel, som bare forsvarer seg mot jihadistene, tar side for palestinerne. At kritikk av islam kriminaliseres, mens titalls millioner innvandrere fra muslimske land er midt iblant oss.

«2083» er altså et forvokst resymé av standardelementene i islamofob ideologi slik den har vokst fram i Europa de siste tiåra. Dets plagiat, dets ekstensive utdrag og sitater fra forfattere som Melanie Phillips, Roger Scruton, Daniel Pipes, Bruce Bawyer, Robert Spencer, Bat Ye'or, Mark Steyn og framfor alt den norske bloggeren Fjordman, for ikke å snakke om tributten til Ayaan Hirsi Ali, vitner om standardiseringen av ekstremhøyres tankegods.

Derfor bør massakrene fredag 22. juli være en vekker ikke bare for Norge. Faktisk er synspunktene og tekstuniverset i Behring Breiviks traktat langt fra særnorske, noe som peker mot en urovekkende konklusjon: Dette kunne ha skjedd hvor som helst i Europa, i Sverige like gjerne som i Spania.

Har du hørt om muslimer som lager forbudssoner i europeiske byer? Breivik vet alt om det. Hørt tabloidaviser eller politikere uroe seg for shariadomstoler og egne svømmehaller for muslimer? Det gjør Breivik også. Vært bekymret for motsetningen mellom islam og ytringsfrihet, for alle muslimers plikt til jihad, for den gryende antisemittismen i muslimske miljøer?

Europa er nemlig, og her er et nøkkelbegrep, i islamiseringens vold. Så et sted må grensa gå: «Sløret må forbys i alle offentlige institusjoner, noe som også vil bidra til å svekke tradisjonell kvinneundertrykkelse. Bedrifter og offentlige bygg må ikke pålegges å anordne bønnerom for muslimer. Lover må vedtas for å hindre misbruk av familiegjenforeningsregler.»

Men selv etter at 2083 ble kjent har fornektelsen i nordiske medier fortsatt, ufattelig nok. Norske og svenske lesere blir nå fortalt at Breivik bare har kopiert UNA-bomberen, som sto bak en rekke attentater i USA på 1970- og 1980-tallet. Som om ikke brorparten av dokumentets 1500 sider speiler talløse artikler, bøker, taler og blogginnlegg fra politikere og intellektuelle som vinner valg og topper bestselgerlister i vår del av verden. Som om en einstøing i USA et sted som var aktiv for femten år siden, hvem i Norden er det vel som husker UNA-bomberen i dag, var den som inspirerte Breivik. Opprinnelsen til denne fornektelsen er ingen andre enn document.no, den islamofobe nettsida der Breivik selv bidro regelmessig. Hvor langt er vi villige til å gå for å unngå å se det i øynene?

Selv om mye av det Brevik har å si, er hyllevare i høyrepolitisk diskurs, er andre deler av det helt klart fascistisk. Imidlertid er det her snakk om en koherent og for øyeblikket nokså framgangsrik gren av fascismen. Dens kjerne er tesen om «Eurabia»: At muslimer gjennom oljeembargoen på 1970-tallet presset det europeiske samfunnets ledere til å gi dem makten, og at vi siden er blitt styrt av en skjult muslimsk konspirasjon.

Godt hjulpet av forræderne er muslimene i ferd å kolonisere Europa til sitt Eurabia, der innfødte europeere tvinges til underkastelse og sågar trues med utryddelse, der våre ressurser utpines og våre kvinner voldtas.

Erobrernes mest effektive og dødbringende våpen er demografi: «ikke-muslimer skal 'fødes' i senk». Europeiske storbyer vil raskt få en tallrik muslimsk minoritet, alt i dag er Muhammed det vanligste navnet på nyfødte gutter i Stockholm, i Marseille, i Amsterdam.

Også her siterer Breivik side opp og side ned: Eurabia-doktrinen stammer fra Bat Ye'or, Sverigedemokraterna og Dansk Folkeparti står inne for alt, verken fornektelsen av global oppvarming eller den giftige antifeminismen er noe Breivik har funnet opp.

Med sitt hat mot faktisk og innbilt marxisme, hatet som jo førte ham til Utøya, står han i en nesten århundrelang tradisjon. Hvis massemord er den europeiske fascismens omega, er anti-marxismen dets alfa, dets evige utgangspunkt.

Men på et eller annet tidspunkt må da Breivik ha skilt lag med resten? Til tross for likhetstrekkene i diagnosen av Europa ville vel ingen andre islamofober gå så langt som til å vurdere drap?

Selv fra eksperter på høyreekstremisme i Norden hører vi nå at den velstriglede islamofobe populismen, i motsetning til nynazismen, er fremmed for vold og terrorisme. Men igjen taler fornektelsen et nesten like tydelig språk som selve ugjerningen. Ved å tro at moderne europeisk islamofobi er fundamentalt ikkevoldelig, parlamentarisk og velordnet av natur, har vi, selv om vi avviser den, mislyktes fullstendig i å forstå dens røtter og utvikling.

For islamofobiens verdensbilde er gjennomsyret av militær språkbruk og symbolikk. Muslimer er erobrere, kolonisatorer, okkupanter. Demografien er deres våpen, moskeer og minareter deres seiersmonumenter. Islams historie er en eneste lang rekke av angrep på den kristne sivilisasjonen, som til alt hell lyktes å stå imot ved Poitier og Wien og som nå igjen må mobilisere, det er vi som er Karl den Stores etterkommere. Våre nasjoner blir forrådt, en krig utkjempes mot oss, fienden kaller den jihad, nå må vi slå tilbake.

Fra Lars Hedegaard til Lega Nord, fra Jimmie Åkesson til Front National, fra Thilo Sarrazin til Dansk Folkeparti, alle puster inn den samme lufta. Den eneste forskjellen ved Breivik er at han også puster den ut. Han er korsfareren som så mange demagoger og lærde har etterspurt det siste tiåret. Hans Rolandskvad for det 21. århundre viser hvor flytende overgangene faktisk er.

Mot slutten av dokumentet sitt svarer Breivik på en rekke spørsmål fra en fiktiv reporter. Som: «Hva var vendepunktet for deg? Hvilken enkelthendelse fikk deg til å gå videre med planleggingen og gjennomføre angrepet?» Svar: «For meg personlig var det den norske regjeringens deltakelse i angrepene på Serbia (Nato-bombingen i 1999) for en del år siden. Det er fullstendig uakseptabelt at USA og vesteuropeiske regimer da bombet våre serbiske brødre. Alt de ville, var å fordrive islam ved å deportere albanske muslimer til Albania.»

Og faktisk satte dét i gang en hel del. Det er symptomatisk at Breivik er oppslukt av den serbiske kampen mot muslimske inntrengere, at han hyller Radovan Karadzic som en «høyverdig korsfarer» og «krigshelt», at han ser Arkans paramilitære styrker som modell for sin egen «motstand». Ideene til dagens islamofobe høyre ble nemlig satt ut i livet på Balkan på 1990-tallet, i det som er mest nylige folkemordet begått på europeisk jord.

Det går en rød tråd fra Srebrenica til Utøya. Det er den samme ilden som brant i Ratko Mladic, som brenner i Anders Behring Breivik. Forskjellen er bare at sistnevnte angrep forræderne, ikke erobrerne.

Også dette har sin forklaring. Å anklage venstre for samrøre med islam har vært dagligdags så lenge høyre har sett muslimer som et politisk hovedproblem. Synet på sosialister som kollaboratører er like lite originalt som kritikk av multikulturalismen. Men gruppen av «forrædere» er stor, svært stor. Vi fortsetter å overse den moderne fascismens terroristiske natur og dype røtter i europeisk politikk på egen risiko.

Oversatt fra engelsk av Cato Fossum

Du kan også diskutere på våre Facebook-sider