Voldsomt på vei mot det onde

Visuelt frydefull, mørk og magisk fantasi.

FILM: Mye er nå sagt om filmens eventuelle skadevirkninger på barn, og det er opp til enhver forelder å vurdere om akkurat deres 11-åring tåler Peter Jacksons bombardement av spesialeffekter i mørkets tjeneste. For øvrig inneholder eposet humoristiske sekvenser, noe det sårt trenger som små buffere mot voldsomhetene.

Jackson begynner nøyaktig der han sluttet i film én og gir blanke i å oppsummere noe som helst for nye kinogjengere. Dermed understreker han at «Ringenes Herre»-trilogien er et helhetlig verk og ikke en episodisk fortelling - et ganske stilig vitnesbyrd om tillit til historiens kraft og til tråden i J.R.R. Tolkiens sagnomsuste bøker.

Mot Sauron

Derfor møter vi hobbitene Frodo (Elijah Wood) og Sam (Sean Astin) strevende i et steinete fjellandskap på sin vei mot Mordor og den grusomme Sauron for å kunne uskadeliggjøre kraften i den ringen Frodo bærer i et kjede rundt halsen. Men de når ikke Sauron ennå. Først må andre slag utkjempes - mot trollmannen Saruman (Christopher Lee) og hans hær av uruk-haier, de verste orker av alle. Og siden det opprinnelige brorskapet på ni nå er splittet opp, slåss Frodo og Sam på sin kant, Aragorn (Viggo Mortensen) på en annen, og hobbitene Munti og Pippin vikler seg inn i en trolsk skog.

Her går det om å redde landet Rohan fra ødeleggelse og bevare det som en bastion mot ondskapen. Slik kan Sauron svekkes.

Voldsomt

«To tårn» er ikke annet enn en eneste lang midtsekvens, en oppladning mot den avgjørende kampen som skal stå i film nummer tre. Det stiller Jackson overfor dramaturgiske utfordringer, ettersom han altså må holde koken uten en egentlig begynnelse og definitivt uten en normal slutt. Samtidig gir det rom for å etablere og utforske personlige konflikter.

At regissøren holder koken, er meget mildt sagt. Han pøser på med den ene slagscenen etter den andre, involverende mennesker, dvergfolket, alver, orker, varger og trollmenn - masseopptrinn i fabelaktig animert form, tegnet med vilter fantasi passende til Tolkien-universet, alle figurer troverdige mot våre forestillinger om denne mørkets krig mot det gode. Vold er altså ikke til å unngå, men først og fremst er helheten voldsom, gjennomført med sugende kameraføringer og stor energi.

Ikke så dypt

Jackson er svakere på det personlig emosjonelle planet. Flere av våre venner må her ta oppgjør med seg selv, finne ut hvor de står i forhold til prøvelsene som venter - et klassisk trekk ved heltefortellinger som denne. Nå ser vi Frodos kamp, men verken hans eller andres strid lodder dypt. Likeså er det vanskelig å få et nært forhold til de relasjonene som utvikles vesener imellom i denne filmen. Det har å gjøre med selve oppsplittingen av persongalleriet fra i fjor. Med den forsvinner også et tett fokus. Mens en Gandalf alias Ian McKellen sist bar lange sekvenser i kraft av sin skuespillerutstråling, får vi ham her bare i kortere scener - og en skuespiller av hans format trengs gjennom tre timer. Selv en fortsatt godt fungerende Viggo Mortensen, med større spillerom enn forrige gang, kan ikke bære oppgaven i samme grad. Og den helt typeriktige Elijah Wood bruker fortsatt for mye tid til bare å se skrekkslagen ut - sant nok med god grunn.

Sjarmerende trær

Liv Tylers Arwen kommer innom som et mildt, vakkert pust iblant, sammen med nye Éowyn (Miranda Otto), en tapper kvinne med et forståelig godt øye til Aragorn. Dvergen Gimlis tidvis sarkastiske kommentarer er lettelser i dævelskapen, om ikke akkurat stor replikkunst, mens det beste humoristiske innslaget opptrer i form av levende trær - enter - saktmodig langsommelige, snakkende vekster med stor underholdningsverdi i storartet utførelse. Totalt sett og med noen svakheter beholder Peter Jackson og «Ringenes Herre» et magisk grep om vårt sanse- og opplevelsesapparat. For øyet er eventyret en fryd.