HAT: Michael Wiehes tekster inneholder godt gammeldags leninistisk hat, skriver Steffenak. Til høyre AUF-leder Eskil Pedersen. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix
HAT: Michael Wiehes tekster inneholder godt gammeldags leninistisk hat, skriver Steffenak. Til høyre AUF-leder Eskil Pedersen. Foto: Heiko Junge / NTB ScanpixVis mer

Voldsromantiker på Utøya

Er det passende å invitere som hovedgjest en slik museumsvokter og diktaturvenn på årsarrangementet for 22. juli?

Vi var mange som følte dypt med AUF-erne vi så på TV fra Utøya ett år etter at den fascistiske massemorderen hadde herjet. Det var flotte taler, fine sanger, god oppslutning, og stor flukt over Eskild Pedersens tale der han så sterkt og inkluderende talte også om dem som ble myrdet ved regjeringskvartalet. Likevel og dessverre, jeg sitter igjen med en liten bismak.

Den skyldes valg av hovedsanger på Utøya. En utmerket artist, men også en gammel kommunistdiktaturvenn fra 70-tallet, Mikael Wiehe. Det er han fortsatt. Jeg trodde ikke AUF var det, jeg vil helst ikke tro det. Tillat et lite tilbakeblikk på noe som unge i Norge vet lite om, og som er underkommunisert i skoleverket.

Få TV-innslag etter 22. juli gjorde mer inntrykk på meg enn en ung, ledende AUF-er som snakket om helvetet på Utøya. Bak hang et stort bilde av den kommunistiske voldsmannen Che Guevara. Bildet var Alberto Cordas ikoniske «Guerilla Heroico» fra 1960. Dette løgnaktig romantiserende av en mann som sendte homser i arbeidsleire for å korrigere deres «tilbøyeligheter». Mannen som var ansvarlig for hundrevis av henrettelser etter maktovertagelsen i 1959, en ideologisk rigid kommunist for et rigid undertrykkende diktatur. Hvordan blir slike en helt, enn si opphengt som forbilde på et AUF-kontor i 2011?

Einar Kristian Steffenak. Vis mer

Og så er det Mikael Wiehe. På kronikkplass i den svenske storavisen Dagens Nyheter skrev han 5.3.2007: «Kuba är det land i regionen som de senaste fyrtio åren bäst har forsvart de menneskelige rättighetarna.» Det er ikke småtteri. Og det blir verre: På hans plate «Ta det tilbaka» fra 2010 er han (med rette) kritisk til finansnæringens griskhet og medvirkning til finanskrisen i 2008. Han skriver:

«Hater du dom jävlarna, som köper upp och lägger ner. Vill du skära dom i bitar och slå inn dom i paket? Drömmer du om hovuden som ligger i en korg? Vill du sätta upp en galge på närmaste stora torg?»

Hva er dette? Det er godt gammeldags leninistisk hat. Det er som å lese NKVD-sjef (senere KGB) Berijas begrunnelse til Stalin - som sistnevnte sa ja til - for mordene på polske ledere blant annet i Katyn i 1940. Skal Wiehe få skrive dette? Selvsagt. Synge det? Ja, helt klart. Men er det passende å invitere som hovedgjest en slik museumsvokter og diktaturvenn på årsarrangementet for 22. juli?

Samme dag, på om lag samme tid som Wiehe sang på Utøya, mistet en av de ledende dissidentene på Cuba livet. Det var Oswaldo Payá. Han ble drept i en trafikkulykke, hans datter antyder at regimet stod bak. Det kan AUF eller andre deltagende ikke noe for. Men de kan noe for at de inviterer en som hyller dette regimet.

Det bør de ikke gjøre neste gang. Derimot kan de offentlig støtte forslaget som nå ligger på Nobel-komitéens bord om at Payá bør får Nobels fredspris. Vaclav Havel har tidligere nominert ham, og Payá fikk Sakharov-prisen i 2002.

Når ettertanken sakte siger inn, kan det være tid for et oppgjør med diktatorisk-ideologisk slagg. Hvis ikke ville ordene om 22. juli-generasjonen som forkjempere for demokrati og åpenhet lett få en hul klang. Vi skal aldri være naive, formanet Stoltenberg. Men da må vi vite. Norsk ungdom - og mange andre - vet forstemmende lite om de kommunistiske diktaturers herjinger. De er heldigvis bedre orientert om de fascistiske og nazistiske, tross at likhaugen med uskyldige etter kommunistregimene er minst fire ganger så høy.

Følg oss på Twitter

Hvorfor er det slik? Årsakene er mange. Flere i ledende posisjoner i dette landet vil helst ha taushet. Begynn gjerne med lærebøkene i vår enhetsskole og se hvor underkommunisert dette er.