Wimbledon

Tradisjonell romantisk komedie fra tennisbanen.

FILM: Sportsfilmer har en tendens til å bli sjablongaktige - helten, som har alle odds imot seg, prøver likevel å vinne - og tennisfilmen «Wimbledon» er ikke noe utpreget unntak. Når filmen i tillegg er skåret over samme romantiske komedielest som «Notting Hill» - ambisiøs amerikaner møter fomlete brite - blir resultatet dundrende uoriginalt. Velprøvd, og kanskje innbringende, feelgood.

Her spiller Paul Bettany en fallert britisk tennisproff som ikke er ranket høyere enn på 119. plass. En gang i verden har han vært på en 11. plass, og nå skal han spille i Wimbledon-turneringen en siste gang før han legger opp og blir tennistrener for rike, middelaldrende damer.

Ved turneringen treffer han en fremadstormende amerikansk tennisbabe (Kirsten Dunst), kjent for sine McEnroe-liknende utbrudd overfor dommere og motstandere. De blir forelsket, og han blir inspirert av hennes vinnerinstinkt, så mye at han begynner å klatre nærmere en finaleplass.

Tenniskampene er det faktisk litt sus over, selv om man intuitivt aner hvordan det går. Et ekstra pluss er det at den virkelige John McEnroe og Chris Evert, litt småironisk, kommenterer matchene. Men det gnistrer liksom ikke helt mellom Bettany og Dunst. At en natt med henne skal ha en Viagra-liknende effekt på hans prestasjoner på tennisbanen, forblir en påstand. Så noen troverdig sportsfilm blir det heller ikke.