www.svenhope.com

Lei Big Brother? Logg inn og sjekk livet til Sven Hope fra Laksevåg. Norges første internettromanfigur.

VI SITTER PÅ en kjøpesenterkafé i Bergen. På den andre siden av bordet sitter to unge menn. Den ene er lærervikar, den andre er webdesigner. Og det er alt de vil fortelle om seg selv. De insisterer på å være anonyme.

- Vi sliter litt selv når vi skal fortelle hva vi driver med, sier lærervikaren og fingrer med en tom kaffekopp.

- Tss-tss, fniser webdesigneren og sjekker waptelefonen sin enda en gang.

EN TORSDAGSKVELD i oktober i fjor fikk lærervikaren en idé etter å ha sett en reklamefilm for Big Brother på TVNorge.

- Jeg fant ut at jeg ville lage et alternativ til alle de negative personene i drittsekkprogrammene. En figur med et positivt fortegn.

Han ringte kompisen, de skaffet seg et amerikansk gratisdomene og lærervikaren begynte å skrive historien om Sven Hope.

- Hvem han er? Han kommer fra et sted utenfor Bergen, men har bodd i byen en del år. Han har ikke gått på skole, nå nærmer han seg tretti og lurer på hva han egentlig holder på med, sier lærervikaren.

- Hvorfor er jeg her på en måte, mumler webdesigneren.

Sven Hope begynte som en tungsindig, nevrotisk og lettere forfyllet ungkar uten arbeid. Nå har han fått bil, datajobb, han har vunnet i lotto og dater både Elin og Anne på en og samme kveld. Han søker jobb som kringkastingssjef, han skriver brev til politikere. Og ganske nylig var Sven Hope på Kafé Ole B i Os og snakket med en noe betuttet Terje Søviknes.

- Mye av det er selvopplevd, sier lærervikaren.

- Tss-tss, fniser webdesigneren.

- Jeg har truffet Søviknes, men det er en stund siden. Ellers er jo melankolien og hjertesorgene i forbindelse med damene selvopplevde.

Fra fem minutter til halvannen time bruker lærervikaren på å skrive dagens rapport fra Sven Hopes liv.

- Det er helt avhengig av hvor inspirert jeg er.

- Hvor lang tid brukte du på å skrive lørdag 17. februar?

- Det var da han vant i Lotto, det.

Den dagen Sven Hope vant 65000 i Lotto står det følgende:

«Å.

Åååååå.

Ååååååååååååååå.

Åi.

Åiåiåiåiåiåiåi.

Åiåiåiåiåiåiåiåiåiåiåiåiåiåiåi.

Ooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooo!!!!»

- Jeg hadde vært på fest dagen før og gadd ikke skrive noe. Innsatsen er helt avhengig av dagsformen.

Foreløpig har de to markedsført Sven Hope gjennom mailing.

- Vi har en mailliste på 500 personer. Og tanken er at det skal gå litt på jungeltelegrafen.

- Og det gjør det veldig mye nå, sier webdesigneren.

- Absolutt, sier lærervikaren.

- Hvor mange treff har dere?

- Nå har vi mellom 50 og 60 faste lesere hver dag.

- Ikke flere?

- I den store sammenhengen er det relativt lite. Men vi håper jo på flere etterhvert, da, sier lærervikaren, som godt kunne tenkt seg å bli forfatter.

- Jeg har en haug med ideer, så sånn sett er Sven Hope et springbrett. Etter hvert kan jeg si: «Det er jeg som har skrevet historien om Sven Hope. Her er et annet manus».

- HVORFOR NAVNET SVEN HOPE?

- Vi ville kalle ham John Hope, men det var opptatt, sier lærervikaren.

- Vi kunne ikke ha æ, ø, å i navnet, forklarer webdesigneren.

- Så ble det Sven Hope, da. Og nå har vi søkt om penger i Norsk Kulturråd så vi kan få oversatt ham til engelsk. De har en egen søknadspott som går til prosjekter som kombinerer teknologi og kultur.

- Hehe, knegger webdesigneren fornøyd.

- Hva er målet?

- Vi har spurt hverandre om det flere ganger, sier lærervikaren.

- Hva vil vi egentlig? spør webdesigneren.

- Veien blir på en måte til mens vi går. Men vi håper jo at en eller annen dag så vil et norsk forlag kjøpe hele dritten for fem millioner.

- Tss-tss.

- Hvor lenge skal dere holde på?

- I søknaden til kulturrådet skrev jeg 1. oktober 2005. Det blir en sinnssyk lang historie.

- Har du forsøkt å sende inn manuset til forlag?

- Nei, men jeg kommer nok til å gjøre det, sier lærervikaren. Webdesigneren sjekker wapen igjen og mumler:

- Ellers ser jeg jo på serveren at folk i Cappelen er mye inne og leser.

DEKKNAVN: De to mennene bak nettromanfiguren Sven Hope ville være tilstede da bildet ble tatt, bare de fikk lov til å gjemme seg bak duene. Duene på bildet har forøvrig ingenting med nettromanen å gjøre. Foto: ODDMUND LUNDE