Det handler gjerne om den lille hytta i Skjolden i Sognefjorden når den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein blir omtalt utenfor akademiske kretser i Norge. Men i motsetning til de fleste artister og andre avdankede kjendiser som svøpes i det klamme «norgesvenn»-begrepet når karrieren for lengst er over i resten av verden, ble Wittgenstein norgesvenn mens han var ung og lovende.

Siden opplevde han sine mest kreative og produktive øyeblikk innerst i Lustrafjorden, på plassen som lokalbefolkningen bare kalte «Østerrike».

Kompromissløs
Filosofiprofessor Ray Monk jobber nå med ei bok om biografier som skal være klar neste år, og en biografi om nobelprisvinneren Robert J. Oppenheimer, som «neppe blir ferdig på minst tre år». Han ble hekta på Wittgenstein som 18-åring og skrev biografien «Ludwig Wittgenstein: The Duty Of A Genius».

- Wittgenstein var en ungdomshelt for meg på samme måte som popstjerner og forfattere kan være det for andre. Han var kompromissløs og opptatt av anstendighet og integritet.

- Hva kan Wittgenstein fortelle unge mennesker i dag?

- Hans dualistiske ideal har vært et forbilde for meg, og det bør kunne være et forbilde for andre også. Wittgenstein er en slags Che Guevara-figur i filosofien. Deres felles appell til unge mennesker ligger i deres kompromissløshet og karisma.

Hadde ikke råd
Det var i Skjolden Wittgenstein begynte å jobbe på «Logisk-filosofisk avhandling» i 1913- 14, og hvor han skrev de første 188 paragrafene i «Filosofiske undersøkelser».

Med den betydningen Wittgensteins opphold i Skjolden blir ilagt, skulle man tro at Ray Monk i sin søken etter å kapre filosofens ånd i det minste hadde besøkt Skjolden for å ta tuftene etter hytta hans nærmere i øyesyn. Men nei da.

- Jeg begynte å jobbe med min Wittgenstein-biografi da jeg var 28 år. Budsjettet mitt var fryktelig lite. Jeg hadde rett og slett ingen penger, og hadde ikke råd til å reise til Skjolden. Jeg klarte i det minste å skrape sammen nok penger til å reise til Wien og Innsbruck, forklarer Monk, som til vanlig er professor i filosofi ved universitetet i Southampton. Før helga besøkte han Norge for aller første gang, og holdt et foredrag under et seminar i Oslo om biografiens problemer, popularitet og praksis.

Men Monk har god kjennskap til Wittgensteins forhold til Norge likevel.

Redd for selvmord
Et av kapitlene i Wittgenstein-biografien er titulert «Norway». Det åpner med å skildre oppgittheten til et annet av Monks biografiobjekter, Bertrand Russell, over Wittgensteins planer om å flytte til Norge i 1913.

Russell var Wittgensteins lærer, mentor og logikksparringpartner i Cambridge, og han var sikker på at Wittgenstein skulle bli fullstendig gal og begå selvmord i sin ensomhet innerst i en norsk fjord.

- Var Wittgenstein depressiv?

- Han var i grunnen mer manisk enn depressiv. Han var veldig energisk og intens, og hadde ingen tegn til den apatien som depressive mennesker opplever. Han var et ekstremt selvkritisk, vanskelig og plaget menneske, forklarer Monk.

- Men han elsket landskapet innerst i Sognefjorden. Han pleide å ro ute på fjorden, og det fikk ham til å slappe av. Det ringte nok noen bjeller i hans romantiske karakter, samtidig som han likte den uvørne og tunge naturen. I Skjolden kunne han bo alene og jobbe i fred. Der fant han den nødvendige isolasjon.

- Hvor kom dette behovet for å være alene fra?

- I Wien og Cambridge opplevde han et sosialt press. Han fikk venner i Norge som han pleide en viss kontakt med, men han slapp unna selskapslivet og andre plikter som tynget ham. Han var definitivt ikke noe partymenneske. Han fant noe av det samme i Irland seint på 40-tallet.

Wittgenstein foretok sin siste norgesreise i 1950. Det var på denne tida, bare kort tid før hans liv ebbet ut, at Wittgenstein bestemte seg for brenne en hel haug med manuskripter.

- En ung mann som het Tommy, pleide å hjelpe til med praktiske gjøremål og ellers se til at Wittgenstein hadde det bra mens han bodde i Irland. Hver morgen ble Tommy bedt om å brenne en bunke forkastede manuskriptark. Jeg spurte ham om han noen gang hadde vært fristet til å ta vare på arkene i stedet for å brenne dem. «Nei,» sa han. «Det var jo skrift overalt på sidene, jo.»