2.VERDENSKRIG: I Italia 1944 går amerikanske tropper i land.
Foto: SCANPIX

VIETNAMKRIGEN: Amerikanske soldater krysser en elv Ben Khe i 1968.
Foto: SCANPIX

Les også kronikken «Hvorfor barn blir drapsmenn»

Det er vanskelig å drepe. Selv med fiendens våpen rettet mot seg velger mange soldater å ikke skyte et annet menneske. Da militære ledere oppdaget denne «svakheten», fant de også en løsning.

Den amerikanske offiseren og militærpsykologen Dave Grossman ga i 1995 ut ei spennende og tankevekkende bok med den brutale tittelen «On Killing». Hovedmålet er en gransking av soldaters uvilje mot å ta fiendeliv, og hvordan militærvesenet møter problemet.

DA KRUTTRØYKEN hadde lagt seg etter slaget ved Gettysburg i den amerikanske borgerkrigen, ble det funnet 27574 musketter på slagmarka. Over 90 prosent av dem var ladd. Tolv tusen gevær hadde mer enn én ladning i løpet, seks tusen hadde mellom tre og ti ladninger.

I svartkruttets og munnladningens tid antar oberstløytnant Grossman at et våpen var ferdigladd en liten brøkdel av tida, dersom soldaten som bar det fulgte ordre om å skyte på fienden. Derfor burde 95 prosent av de drepte og sårede blitt rammet mens de hadde et uladd våpen i hånda. Men tilgjengelig materiale fra borgerkrigen tyder på at under halvparten av soldatene avfyrte våpenet sitt, og flertallet av dem som skjøt, siktet over hodet på fienden.

Dette skyldtes ikke at borgerkrigen var en broderkrig. Slike er snarere de mest brutale, forteller historien oss.

Det skyldtes menneskets naturlige, nedarvede og instinktive motvilje mot å drepe sin egen art, hevder Grossman.

Han leder leseren gjennom det blodstenkte landskapet som krigens historie utgjør, men finner overalt og til alle tider overraskende indisier for sin hovedpåstand.

Under krigen mot zuluene ble en avdeling britiske soldater omringet ved Rorkes Drift i 1897. De avfyrte runde på runde mot zulukrigerne, som sto tettpakket og på kloss hold. Likevel ble det avfyrt 13 skudd for hvert treff.

Ved Rosebud Creek i juni 1876 skjøt general Crooks soldater 25000 skudd mot indianerne og traff 99 fiender. Under den fransk-tyske krig i 1870, ved slaget om Wissembourg, brukte franskmennene 48000 skudd på å treffe 404 tyskere som rykket fram over ei åpen slette.

De fleste av dem ble trolig rammet av artilleriet, skriver Grossman, som dermed er inne på et hovedpoeng:

Et menneske du kan se med det blotte øye, er fryktelig vanskelig å drepe.

Så seint som i annen verdenskrig var under 20 prosent av de amerikanske infanteristene villige til å skyte på fienden. Under Koreakrigen steg andelen til 55 prosent, og i Vietnam passerte den 90 prosent. Hvordan?

Ved målbevisst drapstrening etter atferdsterapeutiske prinsipper, forteller Grossman. Det kalles betinging, og oppnås gjerne ved gjentatte simulerte konfrontasjoner på skytebanen mellom rekrutten og et mål som brått dukker opp av bakken og ser mest mulig menneskelig ut.

EN RUND BLINK kan ikke lære deg å overkomme motviljen mot å drepe artsfrender. Men intenst gjentakende trening etter atferdspsykologen B.F. Skinners metode gjør nytten.

Den israelske hæren trener sine skarpskyttere med mest mulig livaktige mål, forteller Chuck Cramer, som har stått for noe av opplæringen:

- Vi brukte mål i full størrelse, anatomisk korrekte med klær og «hodet» fylt med ketsjup. Ingen syrer går rundt med et hvitt kryss på brystet.

Den våpentekniske utviklingen gjør det også lettere å overvinne hemningene.

Alt som skaper større avstand til målets menneskelighet, slik som kikkertsikte og nattkikkert, har vist seg å øke skuddviljen. Psykologisk virker dette trolig på samme vis som når soldater og offiserer umenneskeliggjør fienden med rasistiske eller andre kallenavn.

Effekten av moderne treningsmetoder ble demonstrert under Falklandskrigen, der britiske skyttere gjorde ende på langt flere motstandere enn Argentinas soldater. Det kan skyldes at britene var trent etter moderne prinsipper, mens argentinerne hadde opplæring av gammel type. Derfor skjøt de i lufta eller ingensteds, mens deres kolleger i artilleriet hadde psykologisk avstand til målet og langt større effektivitet.

En avdeling fra USAs Army Rangers ble omringet i Mogadishu i oktober 93. 18 amerikanere ble drept, likene slept gjennom gatene og amerikanerne trakk seg ut av Somalia. Mindre kjent: 364 somaliere ble drept i sammenstøtet.

Nobelprisvinner Konrad Lorenz peker på at i dyreriket er det svært uvanlig å drepe et individ av egen art. Pirajaer biter hva som helst, men seg imellom slåss de med ufarlige haleslag. Klapperslangen er dødelig, men tyr til brytekamp mot rivaler.

Grossman mener våre nedarvede hemninger også er bakgrunnen for hvordan eksekusjonspelotonger organiseres. Når seks eller flere soldater stilles opp, blir det lettere for hver enkelt å unnslå seg ansvaret. Og når den dødsdømte har bind for øynene, er det av hensyn til bødlene.

JO FLERE SOLDATER en militærmakt får til å skyte på i stedet for over fienden, jo færre egne tap risikerer den. På kort sikt. Grossman argumenterer overbevisende for sin påstand om at den avgjort fremste årsak til psykologiske langtidsskader blant soldater er visshet om at man har drept et medmenneske.

Vietnamkrigen etterlot et sted mellom 500000 og halvannen million psykisk langtidsskadde amerikanere, mellom 18 og 54 prosent av de 2,8 millioner militære som deltok i krigen. Narkobruk, jungelsyke, gerilja og manglende støtte i hjemlandet bidro utvilsomt til ettervirkningene, som går under betegnelsen PTSD (posttraumatisk stresslidelse). Men den systematiske nedbyggingen av drapshemninger, kan være hovedgrunnen til det historisk skyhøye tallet.

Bare 1- 2 prosent av befolkningen er i stand til å drepe uten anger, anslår Grossman . Disse har mye aggresjon og liten evne til empati, og kalles gjerne sosiopater.

Hvis oberstløytnanten har rett, må også sivilister kunne påvirkes til å overkomme sine drapshemninger. Grossman hevder det er nettopp dette som skjer når ungdommer tilbringer timevis hver uke foran tv, dataskjerm, filmlerret og videospill, oppslukt i fortalte eller simulerte voldshandlinger.

PÅSTANDEN OM AT FILM og spill senker terskelen for vold, er like gammel som mediene, og er rutinemessig blitt forkastet av liberale og toneangivende miljøer. Men etter drapene i Moss og skolemassakren i Erfurt er det kanskje på tide å vurdere moralvokternes bekymringer på nytt.

Politiet i Oslo henla sist uke Forbrukerrådets og Barneombudets anmeldelse mot dataspillet Grand Theft Auto III. Det er spekulativt brutalt og belønner spilleren for ugjerninger mot uskyldige, mens forsvarets og væpnede politistyrkers skytetrening systematisk straffer aspiranten for å skyte på sivile eller utenom ordre.

Hvis slike påvirkninger ikke har noen effekt, hvorfor finnes da tv-reklame? spør Grossman retorisk.

Heller ikke han har tro på sensur. Men når vi kan sladde tv-sex og sensurere porno, burde i det minste foreldre interessere seg for hva som morer barna. Hannibal the Cannibal tvinger i en fullstendig motbydelig scene et offer til å spise deler av sin egen blottede hjerne. Hovedpersonen går fri igjen. Hvis dette lærer seeren noe, er det knapt noe godt.