DREPTE SIN NYFØDTE: Kjæresteparet Amy Grossberg og Brian Peterson drepte sin nyfødte sønn på et motellrom i Delaware i USA i 1996. De fikk 30 og 24 måneders fengsel.
Arkivfoto: SCANPIX/AP

DØMT FOR BABY-DRAP: Melissa Drexler fødte en sønn på toalettet under skoleballet i Aberdeen Township, New Jersey i 1997. Hun erklærte seg skyldig i drap og ble året etter dømt til 15 års fengsel. Hun slipper tidligst ut etter fem års soning.
Arkivfoto: SCANPIX/AP

Andre studier viser det samme. Ikke bare i USA, men i Europa, på landsbygda i Brasil, i Uganda og India. Antropologiske studier tyder på at mønsteret er like gammelt som mennesket.

Nettopp fordi drapskvinner er så uvanlige, vekker deres ugjerninger ekstra oppmerksomhet. Slik også da det i mai ble avslørt at en svensk kvinne hadde drept sine to nyfødte barn og lagt dem i fryseren.

Spedbarnsdrap er rystende. Uforståelig, tenker vi når en kvinne tar livet av sine egne. Slik Inger i Hamsuns «Markens grøde» satte sitt barn ut i skogen for å dø og selv endte på straff i Trondhjem.

Uforståelig?

Når slike saker avdekkes, tyr forsvarsadvokater, eksperter og medier til forklaringer som midlertidig sinnssykdom, fødselstraumer, kvinneundertrykkelse.

Men kanskje er potensialet for spedbarnsdrap i stedet nedfelt i genene.

Psykiateren Phillip Resnick trakk i en statistisk studie i 1970 den konklusjon at kvinner som dreper sine barn rett etter forløsningen, overveiende verken er psykotiske, depressive eller suicidale. Dette i klar kontrast til kvinner som dreper sine barn når de er flere dager, uker eller måneder gamle.

Blant dyrene står pattedyr i en særstilling med hensyn til hvor mye tid, energi og mat de investerer i sine barn. Og blant pattedyrene står menneskene i en særstilling igjen.

Siden disse ressursene er begrenset, har mødre i pattedyrordenen alltid måttet vurdere om det er riktig å satse på sine nyfødte, eller om ressursene skal reserveres for fremtidige barn og for de hun allerede har, hevder Steven Pinker i New York Times Magazine (1997).

Vanskelig beslutning

Inntil ganske nylig i menneskets historie ga kvinnene sine barn brystmelk i to til fire år før de igjen kunne bli gravide. Mange barn døde, spesielt i det risikable førsteåret. De fleste mødre så bare to eller tre av barna vokse opp, og mange fikk aldri voksne arvinger.

I eksisterende samfunn av nomadiske jegere og sankere, som er det nærmeste vi kommer et speilbilde av hvordan menneskeætten har tilbrakt over 90 prosent av sin tid på jorda, lar kvinnen en nyfødt dø hvis hun bedømmer sjansen for å vokse opp som liten.

Avgjørelsen kan bygge på urovekkende trekk hos den nyfødte, eller på at omstendighetene gjør utsiktene dårlige - mange barn fra før, tørke, mangel på mannlig forsørger eller annen støtte. Hvis moren er ung, velger hun kanskje heller å forsøke igjen senere.

Vi stammer alle fra kvinner som tok den vanskelige beslutningen som igjen gjorde det mulig for dem å bli mødre til voksne barn og etter hvert bestemødre.

Dermed arvet vi også genene som ledet dem til sine beslutninger.

Nå som før

Psykologene Martin Daly og Margo Wilson hevder at omfanget av spedbarnsdrap i dagens Nord-Amerika tilsvarer utbredelsen som avdekkes i primitive samfunn. Og kvinnene som ofrer sitt avkom, er gjennomgående unge, fattige, ugifte og sosialt isolerte.

Men i dagens Europa og USA er ikke unge og fattige i stor fare for å miste barnet til hungersnød og tørke. Levestandard, helsevesen og sosiale ordninger gjør at alle uten livstruende skader ved fødselen, har stor sjanse til å bli voksne og selv få barn.

Trolig bidrar nedarvede reaksjonsmønstre og følelser, formet av den naturlige utvelgelses usynlige hånd, til at en ung og ugift kvinne skjuler sin graviditet, føder i løyndom og dreper sin nyfødte.

Lovens bokstav

Og kanskje er det også derfor samfunnet sjelden straffer henne. Vi tyr til moderne forklaringer eller unnskyldninger, men «vet» innerst inne at det er menneskenaturens arvegods vi ser demonstrert i sin brutale elendighet.

Rettspsykologen Barbara Kirwin avdekket at i 300 saker der kvinner var tiltalt for drap på sin nyfødte i USA og England, tilbrakte ingen mer enn én dag i fengsel. Også i Norge er det egne bestemmelser i straffeloven om drap mot eget barn.

- Vi har en slik bestemmelse, men den er praktisk talt sovende, sier strafferettsekspert Svein Slettan til Dagbladet.no.

Forsettlig drap har en strafferamme på 6 til 15 år. Mens en mor som begår drap mot sitt eget barn under fødsel eller innen dag én etter fødselen, kan straffes med fengsel mellom 1 og 8 år. Ifølge Slettan har denne bestemmelsen rot i tidligere tiders sosiale forhold. Bestemmelsen gjaldt i utgangspunktet drap mot uekte barn, men ble utvidet til å gjelde alle mødre i 1981.

I tillegg til den sosiale siden tok bestemmelsen også hensyn til den fysiske og psykiske unntakstilstanden kvinner kan befinne seg i etter en fødsel.

- I dag er barnedrap uhyre sjeldent, og straffelovskommisjonen har foreslått å oppheve bestemmelsen, sier Slettan.

Han mener det er rom i straffeloven til å gi mindre enn minimumsstraff for forsettlig drap, dersom det er spesielle omstendigheter til stede.