Noe av det mest overraskende i utdanningsdebatten er hvordan det fra flere hold blir demonstrert en tilsynelatende totalt manglende forståelse for verdien av den kompetanse som utenlandsstudentene tilegner seg. Mens det på verdensbasis blir stadig flere som tar en utdannelse utenfor eget hjemland, nærmer antallet norske helgradsstudenter i utlandet seg det laveste på ti år.

Det blir færre studenter ute, både på bachelor- og på masternivå. Antallet delgradsstudenter faller nå også, og Norge ligger fortsatt på jumboplass når det gjelder å ta inn internasjonale studenter.

Verden blir stadig mindre. Viktigheten av å være internasjonalt orientert blir hyppig poengtert, men dessverre er det mer sjelden at internasjonaliseringsmål blir fylt med konkret innhold. I utdanningsdebatten er internasjonalisering koblet tett sammen med krav til kvalitet i undervisningen. Å legge til rette for optimalt faglig utbytte av utdanning i utlandet er et prinsipp det er vanskelig å være uenig i. En grunnleggende premiss må allikevel være at det ikke er Norge som definerer standarden for internasjonal utdanning.

Norge har en lang tradisjon for å sende studenter til utlandet. I etterkrigstiden var det mangelen på studieplasser her hjemme som gjorde at studentene dro ut. Siden 1980-tallet har man hatt en klar bevissthet om at utdanning i utlandet har flere gevinster enn å kunne dekke manglende kapasitet her hjemme. Ved å studere i utlandet oppnår man, foruten et faglig utbytte, også en tilleggskompetanse i form av språk og kultur.

Utdanningsminister Gudmund Hernes sa det en gang så klokt; “Make Norway a better place - leave the country”.

Uavhengig av hva en måtte mene om internasjonale universitetsrangeringer, så rangeres det, og norske studiesteder når dessverre sjelden høyt i den sammenheng. Det er ikke nødvendigvis slik at samtlige norske studenter i utlandet er kvalifisert til å gå på skoler som rangerer i verdenstoppen, men studentene søker mot anerkjente institusjoner. Når man investerer store summer og flere år av sitt liv i studier utlandet, skjer det for de fleste etter en grundig vurdering av renommeet og kvaliteten på utdanningen som tilbys.

I næringslivet uttrykkes det stor bekymring over den framtidige tilgangen til arbeidskraft som kan språk. Norske bedrifter sliter allerede med utilstrekkelige engelskkunnskaper, og mens storbedriftene innfører ”bad english” som konsernspråk, synes det å ha blitt politisk korrekt å fryde seg over nedgangen av studenter i engelskspråklige land.

Studenter i Norge viser mindre vilje til å jobbe i utlandet i kortere eller lengre perioder, enn hva tilfellet er i de andre skandinaviske land. Utenlandsstudentene, derimot, demonstrerer vilje til mobilitet, som både offentlige og private arbeidsgivere nå etterspør. Når ”behovet for fokus på kompetanse” blir brukt som et argument mot lengre studier i utlandet, er det ikke bare et tegn på uvitenhet, det er også en holdning som vekker en god del berettiget harme.

Et mål med Kvalitetsreformen var at flere skulle få anledning til å ta deler av sin norske utdanning i utlandet. Det som ikke var klart uttrykt, var at denne satsingen skulle gå på bekostning av de som tar hele graden ute. Helgradsstudier og delgradsstudier gir ulik kompetanse. Mulighet til det ene bør ikke utelukke det andre.

Det kan argumenteres med at det faglige utbyttet av utdanning i utlandet, som i Norge, er høyest på masternivå. Naturlig nok. Allikevel er det slik at den beste måten å få studenter til å ta en hel mastergrad i utlandet på, er å sende dem ut på en hel bachelorgrad. Internasjonalisering bør som all annen læring begynne tidlig. Jo lenger man drøyer med å ta opphold i utlandet, jo større blir terskelen. Utferdstrangen forkues, og rekrutteringsgrunnlaget svekkes.

Det har blitt snakket varmt om en ”ny” internasjonalisering, hvor studentmobilitet skal institusjonaliseres for å ha en verdi. Det er selvsagt fornuftig å tilstrebe overordne strategier for internasjonalisering av utdanning, men disse strategiene bør da fremme økt studentmobilitet og ikke hindre den. Institusjonssamarbeid er positivt, men dersom man ikke får det til i fullt monn, skal man da heller ikke tillate at studenter drar ut på eget initiativ?

Så lenge denne ”nye” internasjonaliseringsstrategien viser seg forbeholdt for de få, er det intet fremadrettet over den. At muligheten til å ta en hel utdannelse i utdannelse kun skal være forbeholdt de mest akademisk og økonomisk ressurssterke studentene, harmonerer dårlig med tankegangen om lik rett til utdanning. Studiefinansiering er dokumenterbart den viktigste faktor for studentmobilitet, tross enkelte iherdige forsøk på å avskrive sammenhengen. En nyere undersøkelse av de nordiske lands støtteordninger utført av finske Kela, konkluderer ikke overraskende med at desto bedre støtteordninger, desto større mobilitet.

Norge smykker seg med å ha sjenerøse låneordninger for sine utenlandsstudenter. Men myndighetene finansierer også, ulikt mange andre land, gratis studieplasser her hjemme. Hva blir insentivet for å ta en grad i utlandet, når man risikerer å sitte igjen med flere hundre tusen mer i studielån enn etter tilsvarende utdannelse her hjemme? Etter at støtteordningene for utenlandsstudier ble lagt om i 2004, har studentenes lånebyrde fra skolepenger økt betraktelig. Ettersom antallet norske studenter i utlandet har falt kraftig de seneste årene, er bevilgningene over statsbudsjettet til studiefinansiering av skolepenger i utlandet blitt betydelig redusert.

Utenlandsstudier er snart noe som kun er forbeholdt de med bemidlede foreldre. Pappa må betale, hvis pappa kan.

Regjeringspartiet SV har programfestet at det ”på bakgrunn av et stadig økende internasjonalt samfunns- og næringsliv er viktig å tilrettelegge slik at alle studenter skal ha lik rett til å ta kvalitetsutdanning i utlandet, både hel- og delgradsstudier, uavhengig av økonomisk og sosial bakgrunn.” Da er det er vanskelig å forstå at man kan være komfortabel med utviklingen i antallet utenlandsstudenter. Dersom regjeringen ønsker å lykkes med internasjonalisering bør den begynne med å lytte til de tilbakemeldingene studentene gir.

Ignoranse er ille, arroganse er verre.

En lengre versjon av denne artikkelen trykkes i argument #2/08, som kommer ut 27. mars.