Lyrikken i 1980- og 90-årene er preget av stort mangfold. En ny generasjon diktere tar over, og mange av dem er opptatt av kroppen og av kroppslige eller sanselige erfaringer.

«L'aube a cayenne» av René Magritte. © René Magritte / BONO 2002

Noen er ordrike og nærmest ekstatiske, mens andre sverger til en knapp og formbevisst, nærmest minimalistisk stil. Mange skriver tradisjonelt modernistisk, men stilblanding er også vanlig. Det er en vanlig oppfatning at lyrikken i 1980-årene er innadvendt og nokså komplisert, mens diktningen i 1990-årene er mer direkte, med større vilje til å kommunisere og til å ta stilling til det som skjer rundt i verden.

Surrealisme
Mange av lyrikerne som debuterte i 1970-årene, men slo igjennom i 1980-årene, var påvirket av surrealismen. Mest tydelig er denne påvirkningen hos Kjell Erik Vindtorn (som etter 2000 bare kaller seg Triztan). Han skriver ordrike, assosierende dikt, som kan minne om tankespill, styrt av det underbevisste, som for eksempel i diktet «Masker i luftspeil» (utdrag):

ELSKEDE .. DIN EXPRESSHUNGER KAN FORTÆRE SEL OG BORDLAMPER kjendiskropper og refuserte jazzmusikere sluke tuba og banan og vill mat fra hofteskåla OM DU HADDE VÆRT BLEKKHUS VILLE DU DYPPET HVERT SEKUND OG FÅTT BOBLELATTEREN til å stige opp gjennom håret ..

Punklyrikk
Rundt 1980 framstod det et lite knippe med lyrikere som fikk merkelappen punkpoeter knyttet til seg. En av de fremste representantene for denne retningen var Gene Dalby, som debuterte i 1979 med samlingen Linedanser på piggtråd. Dalby skriver stort sett knappe tekster med motiver fra drabant- og storbylivet. Han kan skrive rockelyrikkaktig, som i diktet «Baby», fra debutsamlingen:

Baby er kjørt ned
Igjen
Der hun ligger i
Søpla i regnet

Har ikke råd til mat
Har ikke råd til stoff
Har så vidt råd til å leve

Men han eksperimenterer også med haikudikt. Her fra samlingen NEON/FURU (1983):

Pusheren drar fra
Drabantby til drabantby.
Heroinvinter

Modernisme
Tor Ulven (se side 000) skriver mollstemte og formsikre, modernistiske dikt. De har ofte steiner, knokler, fossiler, løv, småkryp og liknende konkrete eller minimale gjenstander som sentralt motiv. Likevel handler diktene i all hovedsak om livet og døden. Diktene minner oss om at vi som mennesker er forgjengelige, og at vi kommer fra ingenting og blir til ingenting. Den tematiske kretsingen omkring død, forgjengelighet og tomhet er et barokt trekk, men språklig er det lite som minner om barokken – her er det ikke rom for utbroderinger av noe slag:

Livet er avlyst.

La oss sove videre
til neste
eon.

Snart blir solen
en supernova,
samme faen.

Brit Bildøen er en av mange tradisjonelle modernistene i denne perioden. Som Ulven kan også hun skrive om små vesener og ubetydelige ting for å si noe om livet og menneskene, spesielt i samlingen På visse tider av døgnet (1994). Men mens Ulven er depressiv og dyster, kan Bildøen være humoristisk og kanskje aldri så lite moralsk, som her i diktet «Vi adopterer snigelen»:

vi adopterer snigelen
gjer han til vår

talsmann

skjuler alle slimspor
avsløringane
om ein altfor utglidande

livsførsel

Postmodernisme

Kjartan Slettemark

Midt i 1980-årene dukket det opp et nytt begrep i kulturdebatten: postmodernisme. Begrepet oppstod innenfor arkitektur og bildekunst, der det ble brukt som betegnelse for en form for stilblanding. Siden spredte det seg til alle kunstarter, og etter hvert er det også brukt som navn på hele perioden (slutten av 1900-tallet). Postmodernismen avskriver alle modeller som forklarer store sammenhenger og helheter. De store fortellingene (ideologiene) erklæres for døde og erstattet av mange, små og like gyldige fortellinger eller forklaringsmodeller.

For postmodernistene gjelder det å leve med i fluksen (nåtidsstrømmen). Vi skal ikke gråte over at verden er uoversiktlig, men nyte den friheten det gir. Vi skal iscenesette oss selv og ha et lekent og åpent forhold til livet og omgivelsene. Vi skal ikke kjempe oss fri, men erklære oss som fri og opptre som frie mennesker. Vi skal flytte grenser og leve ut vår egen individualitet. Et resultat av denne tankegangen er den såkalte «homo decorans» – det dekorerte mennesket, som uttrykker egenart og gruppetilhørighet ved hjelp av mellom annet moter, piercing og tatovering.

Flimmersamfunnet er postmodernismens virkelighet. Det skiftende og oppbrutte «språket» i de nye mediene, i reklamen og popvideoen, blir et ideal også for sjangrene i eldre medier, for eksempel i boka. En blander stilelementer, stjeler litt her og litt der og setter elementene sammen på nye måter. Alt er lov. Mens tidligere perioder har hatt sin egen stil, blander postmodernismen fritt. Alle stiler er plassert i en verktøykasse som det kan plukkes fritt fra. Og uttrykket, leken med språk, farger og former, blir minst like viktig som selve innholdet.

Kunst, dekor, kropp, sanselighet, mord, vold, bestialitet og det uforklarlige er temaer som ofte behandles i litteraturen i denne perioden, mens naivisme, ironi og parodi er virkemidler som gjerne tas i bruk. Men ingen temaer er ekskludert, og for mange kan det virke som et poeng å være politisk ukorrekt: Like gjerne som å skrive om det urbane livet rundt årtusenskiftet, kan en gå tilbake i historien eller skrive tradisjonelt om et så godt og gammelt tema som familien. Og like gjerne som å skrive om kroppsfikserte livsnytere som vandrer fra kafé til kafé, kan en la de litterære figurene bevege seg i et mytisk, fantastisk landskap, der religiøse og irrasjonelle elementer blandes og gjør verden uoversiktlig og ikke minst farlig.

Sentrale forfattere:
Berg, Øyvind (1959-)
Besigye, Bertrand (1972-)
Bildøen, Brit (1962-)
Dahle, Gro (1962-)
Dalby, Gene (1957-)
Grøndahl, Cathrine (1969-)
Hansen, Inger Elisabeth (1959-)
Hødnebø Tone(1962-)
Ulven, Tor (1953-1995)
Vindtorn, Triztan (1942-)

Oppsummeringsoppgaver
1. Hva slags livsholdning finner vi i postmodernismen?
2. Hva er de mest karakteristiske kjennetegnene på postmodernismen?
3. Hvilke temaer er postmodernistene mest opptatt av?

Fem kjappe, test deg selv!
Ta også testen «Poetisk tippekupong» og bli lyrikkmester!