Barokken
Barokken oppstod i Italia, akkurat som renessansen. Den kan føres tilbake til slutten av 1500-tallet. Barokken begynte som en stil i malerkunst, skulptur og arkitektur, men spredte seg snart nordover og ble den dominerende stilen også i litteratur og musikk – så dominerende at vi gjerne kaller hele 1600-tallet for barokkens periode.

Det er usikkert hvor ordet barokk kommer fra. En teori er at det kommer fra det portugisiske ordet barroco, som betyr en uregelmessig formet perle. En annen teori er at det har opphav i en snirklete form for argumentasjon som er sann og falsk på en gang: baroco. En tredje teori er at det kommer fra det italienske ordet barocco, som betyr merkelig eller rar. Alle betydningene passer godt på det vi vanligvis forbinder med barokken.

I barokken finner vi den samme interessen for de klassiske formene som i renessansen. Men barokken bryter opp formene, forvrir dem og dekorerer dem med ulike detaljer og ornamenter, slik at inntrykket blir storslått, overdådig og mangfoldig.

Barokkdikterne reagerte på det nøkterne, bildefattige, reint beskrivende renessansespråket og ønsket å lage kunst på morsmålet. 1600-tallet var ei tid med voldsomme politiske og økonomiske omveltninger. At verdensbildet var i oppløsning, forsterket følelsen av kaos og meningsløshet. Barokkdikterne oppdaget at språket ikke kunne beskrive den tomhetsfølelsen de fryktet mest av alt, og derfor laget de bilderike, motsetningsfylte tekster. Men også i barokken trodde folk på Gud og den orden han hadde skapt. Derfor ordnet dikterne alltid de sprikende detaljene i en symmetrisk sammenheng, som skulle speile denne ordenen.

Døden var et ofte valgt motiv. Dikterne satte gjerne det forgjengelige livet opp mot den ugjenkallelige døden; det flyktige øyeblikket opp mot evigheten; det heslige og vemmelige opp mot det sirlige og reine, og så videre. Voldsomme kontraster var helt grunnleggende for barokken. En humoristisk beskrivelse av barokk-kunsten, er at det klinger som når en nattergal og ei kråke synger samtidig. Likevel skulle altså diktverkene gi et ordnet inntrykk, og motsetningene skulle klinge vel sammen.

Det en barokkdikter kunne si med ti ord, sa han ikke med ett. Det overordnede målet var ikke klarhet og entydighet, men uttrykksrikdom. Det var heller ikke et mål å beskrive virkeligheten direkte. Det ble heller laget ordlabyrinter som viste fram dikteren som en dyktig håndverker. Dikterne var ikke først og fremst tenkere, men kunstnere, som pakket enkle budskap inn i en komplisert form. Derfor hadde de et lekende, fantasifullt forhold til språket, og gjentakelser, oppramsinger, motsetninger, overdrivelser, paradokser og omskrivninger som metaforer og allegorier var mye brukte virkemidler.

Petter Dass FOTO:SCANPIX

Barokkdikterne var lærde kunstdiktere og religiøse mennesker. De var underlagt sensur og skrev på bestilling eller til bestemte anledninger (leilighetsdiktning). Den norske barokkdiktningen var i all hovedsak religiøse dikt, for det meste salmer. Mange var bots-, trøste- og klagesanger og i tillegg selvsagt lovprisninger. Det ble også diktet over bibelsteder, eller det ble diktet forklaringer til slike skriftsteder. Felles for tekstene var at de skulle ha en oppbyggelig funksjon, og at de ble til etter ønske fra kirken, som ville ha sangbare, kristne tekster som både kunne gi en god lutheransk oppdragelse og demme opp for de usedelige «bolevisene», som var blitt så populære. Ofte ble salmene sunget til kjente og kjære melodier hentet fra verdslige sanger. Det ble også laget dikt i forbindelse med fødsel, død, giftermål, fødselsdager, ulykker – ja, ved alle ekstraordinære hendelser og i seremonielle sammenhenger, og vi finner også eksempler på topografiske dikt, det vil si dikt som er beskrivelser av et geografisk sted. Ikke alle disse tekstene var religiøse. I verdslig barokkdiktning kjenner vi også ganske dristige og spottende dikt. Slike tekster har sikkert vært ganske utbredt, men på grunn av sensuren ble de diktet i skjul, og få av dem er bevart. I Danmark er Thomas Kingo (1634–1703) regnet som den fremste barokkdikteren. I Norge er Dorothe Engelbretsdotter (1634–1716) og Petter Dass (1647–1707) de fremste navnene.

Sentrale forfattere:

Barokken og ettertida
I komedien Barselstuen gjør Ludvig Holberg narr av barokken ved å la figuren Else snakke gjennomført «barokt». Når hun skal si farvel til sin gravide venninne, sier hun for eksempel:

Jeg må også avbryte, og ta avskjed, og ønsker av mitt innerste hjertes recess og grunn min høytærede og høytestimerte madam en snar og hastig oppkomst, restitusjon og forbedring, i like måte, at den kjære livsfrukt, som himlens godhet har velsignet henne med, den lille deilige første plante, som er satt i hennes urtegård, må oppvokse og framspire de kjære foreldre til glede, contentement og fornøyelse.

Det lille eksempelet viser at barokkstilen var kommet i miskreditt allerede tidlig på 1700-tallet. Den har vært nedvurdert av forståsegpåere siden den tid – den har vært oppfattet som kunstig, jålete, skrytende og ikke minst overlesset. Men i dag er det mange som ser likhetstrekk mellom barokken og vår tid, selv om vi mangler den religiøse vissheten folk den gang hadde. Språklig eksperimentering, detaljrikdom, overdrivelser, kontraster, gjentakelser, sarkasmer, paradokser, tomhetsfølelse og en dveling ved det kroppslige og det avvikende er elementer som fantes i barokkdiktningen, og som vi finner igjen i diktningen fra vår tid.