Den norrøne poesien har to hovedsjangrer, eddadikt og skaldekvad. Eddadiktene kan være gudedikt eller heltedikt. Gudediktene handler om den norrøne gudeverdenen, mens heltediktene henter stoff fra historien eller fra ei mytisk fortid. De forteller om heltedåder som for eksempel kamp mot draker. Skaldekvadene er korte dikt som er knyttet til en helt bestemt situasjon i samtida, og de er gjerne diktet for at ettertida skal huske en minneverdig begivenhet. Mange av kvadene roser en konge eller jarl for noe han har gjort, eller spotter noen som har gjort en ugjerning.

Mye av den litteraturen som ble skrevet ned på 1100- og 1200-tallet, hadde levd flere hundre år på folkemunne. Siden bundne, konsentrerte tekster er mye lettere å huske enn lange ubundne fortellinger, er den eldste bevarte diktningen vi har, poesi.

Les skaldekvad:

Eddadiktningen
En av de fremste kildene vi har når det gjelder norrøn diktekunst, er Den yngre Edda, Snorre Sturlusons bok om skaldekunst fra omkring 1220. Her gjenforteller Snorre en mengde gamle dikt. Det er uklart hva tittelen på boka betyr, men ordet edda kan bety oldemor, og den vanligste forklaringen er at boka handler om dikt «fra oldemors tid».

Boka består av tre deler. Første del, «Gylvaginning», er en innføring i norrøn mytologi, som Snorre mente skaldene måtte kjenne til for å kunne dikte. Andre del, «Skaldskaparmål», handler også om norrøn mytologi, men mest om hvordan mytologiske emner kan brukes kunstnerisk. Tredje del, «Håttatal», er et dikt på 102 strofer, der Snorre gir eksempler på like mange forskjellige versemål. Lenge var det vanlig å mene at eddadiktningen var gått tapt. Men den islandske biskopen Brynjólfur Sveinsson mente at det måtte finnes ei bok der diktene som Snorre viser til, var samlet. Og i 1643 fikk han bekreftet antakelsen sin. Da kom han over et håndskrift med 29 dikt. Denne samlingen kalles gjerne Den eldre Edda, fordi den må være eldre enn Snorres bok. Håndskriftet ble seinere gitt til den bokglade kong Fredrik 3. av Danmark. Derfor bærer det også navnet Codex Regius («Den kongelige boka»). Til eddadiktningen regner vi i dag disse 29 diktene, et dikt om Balders drømmer og noen få dikt som er bevart i andre håndskrifter. Eddadiktene er samlet og skrevet ned av islendinger på 1200- og 1300-tallet, men vi regner med at de må ha vært muntlig overlevert fra tida før utvandringen til Island, som begynte på 800- og 900-tallet.

Gudedikt
Vi kjenner 13 gudedikt. Som betegnelsen forteller, handler de om de hedenske gudene. Fordi diktene er skrevet ned i kristen tid, er stoffet behandlet med distanse. De forteller om noe som folk trodde på «før i tida», og gir få opplysninger om hvordan den norrøne mytologien ble praktisert som religion.

Det er vanlig å dele gudediktene i kunnskapsdikt og fortellende dikt, ut fra om de i hovedsak formidler kunnskaper og innsikter av allmenn karakter, eller om de har en bestemt historie å fortelle. De to mest kjente kunnskapsdiktene er «Voluspå» og «Håvamål».

«Voluspå» er et storslått kunnskapsdikt. Det er en av hovedkildene våre til kunnskapen om norrøn mytologi, selv om det er ganske dunkelt og vanskelig å forstå. Tittelen betyr «volvens spådom». En volve er ei trollkjerring eller synsk kvinne, og diktet har fått denne tittelen fordi det er lagt i munnen på en slik gammel spåkvinne. Hun kan huske tilbake til tida fra før verden ble til, samtidig som hun kan se langt inn i framtida. Diktet handler om skapelse, historie, undergang (ragnarok) og en ny verdensorden som oppstår. Diktet begynner med at volven ber om stillhet, slik at hun kan fortelle, og hun taler direkte til Odin, som er den som har bedt henne om å øse av sine kunnskaper.

Les Trymskvida.

Heltedikt

Osebergskipet. Foto: SCANPIX/NTB

Heltediktene handler ikke om de norrøne gudene, men om helter fra den germanske folkevandringstida (400-600 e.Kr.). Diktene er relativt korte, episk-dramatiske og tragiske i grunntonen. De ender som regel med heltens død, og det sentrale temaet er heltens heroiske holdning i møtet med farer. Heltemotet kan utspille seg på svært ulike måter – helten ler når han får hjertet revet ut av brystet, og når han blir kastet i ormegården, spiller han harpe til han dør. All urett skal hevnes, og hevnen tar ofte grotesk form, for eksempel ved at en dreper slektninger av den en vil ramme, og serverer ham den dreptes hjerte på et fat.

Heltediktene handler stort sett om et par sentrale personer og kretsen rundt dem. Den viktigste er Sigurd Fåvnesbane, som går igjen i flere dikt. Noen av personene er historiske, for eksempel Atle (hunerkongen Attila, død 453) og Tjodrek (goterkongen Theodorik den store, død 526). Om Sigurd Fåvnesbane har levd, eller om han er en rein sagnfigur, vet vi ikke. I eddadiktene opptrer disse personene om hverandre som om de skulle være samtidige.

Tegneserie
Malerier fra norrøn mytologi og historie
Snorre