Hva er folkediktning
Den folkediktningen vi skal omtale i dette kapittelet, er litteratur som er blitt til i middelalderen eller seinere, og som vi ikke kjenner forfatteren til. Denne litteraturen omfatter sjangrer som eventyr, sagn, ordtak, viser, stev, rim og regler. Den har levd muntlig blant folk i flere hundre år før den ble samlet, ordnet og tilrettelagt og skrevet ned. Hovedarbeidet med å samle inn og gi ut folkediktning skjedde på midten av 1800-tallet, i den perioden vi kaller nasjonalromantikken. Det kan derfor diskuteres om dette er litteratur fra middelalderen eller fra 1800-tallet.

Under nasjonalromantikken var det en vanlig oppfatning at denne muntlige litteraturen var skapt og ført videre av folket, og at den derfor viste selve «folkesjelen» – den var det sanne, opprinnelige uttrykket for nasjonens eller folkets innerste tanker. Det er bakgrunnen for betegnelsen folkediktning. I dag er det ingen som vil stå inne for en slik oppfatning, men betegnelsen har likevel blitt vanlig å bruke. Den folkediktningen som ble skrevet ned på 1800-tallet, står i en særstilling. Det må likevel nevnes at folkediktning er noe langt mer. Mye av den norrøne litteraturen oppfyller for eksempel alle eller de fleste av de kriteriene som blir omtalt under. Det samme gjelder svært mange tekster av nyere dato, som vandrehistorier (moderne sagn), vitser, gåter, barnesanger, rim, regler, ordtak, arbeidssanger og så videre.

Typiske trekk ved folkediktning
Det som er sagt over, viser mye av det typiske ved folkediktning: I all folkediktning er forfatteren ukjent. Mye har nasjonalt eller lokalt preg, men stoffet (motiver, handling, tema og konflikter) er ikke sjelden internasjonalt. Handlingen foregår ofte på et ikke nærmere definert sted og i ei like ubestemt tid. Samtidig blandes nokså realistisk framstilling med fantastiske, overnaturlige eller mytiske elementer. Før tekstene eventuelt blir skrevet ned, har de i kortere eller lengre tid levd på folkemunne, det vil si at de er blitt muntlig framført (fortalt eller sunget), og er blitt spredt på den måten…..

På grunn av denne muntlige overleveringen, der lokale fortellere fritt har formet stoffet etter visse mønstre, fins det mange varianter av hver fortelling og vise. Figurene vi møter, er gjerne typer, handlingsgangen er enkel og som regel bygd rundt en konflikt. Bare handlingstoppene er med. Faste komposisjonselementer (for eksempel scener), faste uttrykk (for eksempel «Det var en gang …») og gjentakelser (oftest tre) opptrer hyppig. Disse trekkene henger også sammen med den muntlige formidlingen, fordi slike elementer gjør stoffet lettere å huske.

Samlet blir disse kjennetegnene et slags «mønster» som formidlerne har kunnet bruke når de skulle gjenfortelle og omforme gamle fortellinger eller viser, men også når de diktet helt nye. Egentlig har hver enkelt framføring i den muntlige fortelle- og sangkulturen vært et selvstendig kunstverk, forskjellig fra alle andre framføringer. Når folkediktning skal skrives ned, oppstår derfor et problem: Ingen verk er bevart i original, alle er varianter. De skrevne versjonene må lages på grunnlag av de ulike muntlige variantene.

Folkeviser

Foto: JOHAN BRUN

I den norrøne prosaen møter vi et hardbarket mannsideal og en objektiv fortellestil som sjelden eller aldri åpner for sterke følelsesutbrudd (se kapittel 4). Det samme gjelder for den norrøne poesien, som greier seg lenge med nøktern beskrivelse og knappe gjengivelser av replikker – riktignok i et bilderikt språk og med velklingende bokstavrim. Middelalderens folkeviser bryter nokså radikalt med dette mønsteret.

I folkevisa om Bendik og Årolilja besøker Bendik kongsdatteren Årolilja i hennes jomfrubur i hemmelighet om natten. Om dagen rir han hvileløst rundt i skogen og tenker på kjæresten:

Eg tikje så vent om ditt gule hår,
som epli dei dryp på kviste –
sæl er den som deg må få,
gud bære den som skó misse!

Eg tikje så, når eg sit hjå deg,
som eg sat uti solskin bjarte;
når eg og du må skiljast åt,
då rivnar bå’hug og hjarta.

Eg tikje så, når eg sit hjå deg,
som eg sat uti solskin bjarte;
når eg og du må finnast att
då gledast bå’hug og hjarta.

Hør diktet tonesatt.

Ingen sagaforteller ville kunne uttrykke seg som om han på denne måten hadde tilgang til en enslig manns indre tanker og følelser. Han ville ha måttet nøye seg med å beskrive det som var synlig for øyet, eller gjengi det som (liksom) ble sagt i vitners nærvær.

Hva er ei folkevise?
Folkevisene er episk-lyriske, det vil si at de forteller en historie, samtidig som de er formet som dikt. I en slik sjanger er det selvsagt ikke plass til å male ut handlingen eller vise fram komplekse personligheter på samme måte som i prosafortellinger. Bare handlingstoppene er med, og selv om visene uttrykker et rikt følelsesliv, er personene typer.

Betegnelsen folkevise er fra 1700-tallet og mye yngre enn sjangeren selv. Ordet er en direkte oversettelse av det tyske begrepet Volkslied, som igjen er en upresis oversettelse av det engelske popular song. En eldre og mer «korrekt» betegnelse er ballade, et ord som kommer fra det latinske ballare, som betyr å danse.

Innholdet i folkevisene
Handlingen i folkevisene er episodisk og sprangvis. Bare viktige scener er med. Folkeminneforskeren Moltke Moe har formulert dette i et talende bilde ved å si at folkevisene er «høydepunkter side om side, som en blånende rad av fjelltopper – alt annet i dis og skodde, overlatt til den flytende fantasi». Andre har sammenliknet handlingsstrukturen med en tegneserie. Også den velger ut de viktigste episodene, plasserer hver av dem i en ramme og utelater det som ligger imellom. Episodene forteller om sterke følelser og stor dramatikk. Både bergtaking og bortføring, mord og vold, lidenskap og lidelse males ut i tekstene.

Formen i folkevisene
Det fins likhetstrekk mellom norrøn poesi og folkeviser eller ballader. I begge er for eksempel dialog et hyppig brukt virkemiddel. Det samme må sies om faste formler – helten rir på «gangaren grå», jomfrua «går i rosenlund» og «kjemmer sitt gule hår». Et annet fellestrekk er parallellstrofer, det vil si at strofer blir gjentatt helt eller delvis, slik som i strofene over fra «Bendik og Årolilja». Disse likhetstrekkene henger naturligvis sammen med at det i begge tilfeller er snakk om en muntlig litteratur. De virkemidlene som er nevnt, gjør visene lettere å huske utenat. Men det er også flere ting som skiller folkevisene fra den norrøne poesien. Folkevisene har enderim, selv om det er noe forskjellig fra dagens rim. Den moderne forståelsen av rim krever at ord som rimer, må være like fra siste trykktunge stavelse og ut ordet. I folkevisene er derimot vokallikhet eller assonans tilstrekkelig. I strofene fra «Bendik og Årolilja» over ser vi at «kviste» rimer med «misse» og «bjarte» med «hjarta». Det er altså nok at vokalene i endeordene er like eller nesten like. En kan også finne mange eksempler på bokstavrim i folkevisene, men bokstavrimet følger ikke lenger et fast mønster, slik det gjorde i norrøn poesi. Det fins to slags folkevisestrofer, en med to verselinjer og en med fire. Begge formene har enderim. I en strofe med fire linjer rimer andre og fjerde linje. Med til strofene hører et omkved, som består av ei eller flere verselinjer som blir gjentatt for hver strofe. I en strofe med to linjer kommer første del av omkvedet som regel mellom de to linjene (mellomstev), og resten kommer etter siste linje (etterstev). I strofer med fire linjer er etterstev det vanlige. Vi kan illustrere de to formene grafisk med kursiv i innledningsstrofene til «Olav og Kari» og «Bendik og Årolilja»:

Bendik ri åt Sølondo,
ville han skòa møy;
han var kje lagje til att’e koma.
Difyr så laut han døy.
Årolilja, kvi søv’e du så lengje?

Olav sat heime i åtte år,
– Trø meg inkje for nære –
Fyrr han ville si moeri sjå.
– På vollen dansar mi jomfru.

Ofte henger innholdet i omkvedet sammen med temaet i visa. Da er omkvedet gjerne en kommentar til handlingen eller en konstatering av et eller annet. I andre tilfeller har omkvedet lite med handlingen å gjøre. Det kan for eksempel være en oppfordring til dans.

Ulike grupper av folkeviser
Vi skiller gjerne mellom seks ulike grupper av folkeviser:

Naturmytiske folkeviser handler om møter mellom mennesker og det overnaturlige. Alle visene om bergtaking hører med her. I «Villemann og Magnhild» blir Magnhild tatt av nøkken, men Villemann spiller henne opp igjen fra dødsriket. Visa har mange likhetstrekk med den greske myten om Orfevs og Evrydike. Ei anna kjent vise i denne gruppa er «Liti Kjersti».

Religiøse viser har, som betegnelsen forteller, religiøst innhold. Til de religiøse visene hører for eksempel «Draumkvedet», som er et visjonsdikt. Drengen Olav Åsteson sovner julekvelden og våkner ikke opp før på trettendedagen. Da drar han til kirke, setter seg i kirkedøra og forteller hvordan han i drømme har sett livet etter døden, med skjærsilden, himmelen og helvete.

Historiske viser har vi ikke mange av i Norge. De handler om historiske personer og faktiske politiske hendelser.

Ridderviser foregår i et europeisk overklassemiljø og handler om (uoppnåelig) kjærlighet og andre tema og idealer fra riddermiljøet. Disse visene utgjør den største gruppa. Et eksempel er «Bendik og Årolilja».

Troll- og kjempeviser finner vi bare i Norge og på Færøyene. Som betegnelsen forteller, handler de om troll og kjemper eller helter. Heltevisene bygger på norrøne sagaer.

Skjemteviser er ei gruppe av viser der innholdet setter ting på hodet og gjør narr av mangt og mye. Et kjent eksempel er «Den bakvende verdi» (også kjent som «Den bakvendte visa»), som begynner slik:

Laksen leika i furutopp,
han gnaga borkjen av greinir;
og ikonn spila på havsens botn
og velte store gråsteinar.
I natt, å i natt!
eg låg og eg datt, –
eg totte at verdi var bakvendt radt.

Folkevisenes funksjon

Folkedans. Her representert ved en ung Haakon Magnus og en ukjent dansepartner. FOTO:SCANPIX/Erik Thorberg

Folkevisene har i likhet med eventyrene gitt underholdning og tilbudt virkelighetsflukt, samtidig som de har formidlet moral, oppdratt folk og formidlet verdier. I tillegg har visene hatt en svært viktig sosial funksjon. Det vanlige var å synge dem til kjede- eller ringdans. Sangen ble ledet av en forsanger, som styrte sangen enten ved å innlede hver strofe et lite øyeblikk før de andre stemte i, eller som sang strofene aleine, mens de andre sang med på omkvedet. Fra 1500-tallet og utover ble pardans og instrumentalmusikk mer og mer vanlig, og den gamle tradisjonen døde ut. På Færøyene har tradisjonen imidlertid holdt seg levende fram til i dag. Rundt år 1900 ble den gamle skikken med folkevisedans tatt opp igjen i Norge etter impuls fra Færøyene.

Malerier
Kittelsen

Tester:
1. Ta testen om folkediktning