«Skrik» av Edvard Munch © Edvard Munch / Edvard Munch>BONO 2002

Nyromantikerne så med mistro på den moderne utviklingen. I nyromantisk diktning er det moderne mennesket i ferd med å skape en fremmed og fiendtlig verden, som det ikke føler seg hjemme i, og som nyromantikeren reagerer mot. Den tidligere romantikken hadde lengtet tilbake til ei fortid som ble oppfattet som harmonisk, og der menneskene kunne leve i pakt med idealene og omgivelsene. En slik lengsel var ikke framtredende i nyromantikken, som heller var desillusjonert og oppgitt.

Symbolismen var en litterær retning på slutten av 1800-tallet med utspring i Frankrike. De mest kjente symbolistene var lyrikere, som Paul Verlaine, Arthur Rimbaud og Stephane Mallarmé, og den viktigste inspirasjonskilden var lyrikeren Charles Baudelaire (1821-1867). Det var særlig teoriene hans om korrespondansen mellom den fysiske og den åndelige verden, og mellom de ulike sansene, som inspirerte. Symbolistene reagerte mot realismen og naturalismen og mot alle former for objektivisme og teknisk konservatisme. Målet var å vekke subjektive stemninger og bevege leserne ved hjelp av private symboler og ved å unngå debatt, banale påstander, forkynnelse og direkte skildringer av den ytre verden. Poesien skulle føres nærmere musikken, som symbolistene mente hadde en mystisk sammenheng med sansene. Symbolene skulle skapes av ord, bilder og lydeffekter som ikke først og fremst skulle forstås, men som altså skulle sette leserne i stemning. Symbolismen påvirket norsk nyromantikk.

Diktet «Jeg ser» av Sigbjørn Obstfelder (1866-1900) slutter slik: «Jeg er visst kommet på en feil klode!/ Her er så underlig…» Dette utropet og den forvirrede konklusjonen samler i seg mye av nyromantikkens grunnholdning. Forvirringen og oppgittheten kan altså koples sammen med den moderne utviklingen, men kan også knyttes til en irrasjonell angst som hadde sammenheng med det tilstundende århundreskiftet. Slutten på århundret (ofte ble det franske uttrykket «fin de siècle» brukt) skapte angst og undergangsstemning. For noen gikk veien til religiøs vekkelse, for andre til en oppgitthet og livstretthet (dekadanse) som satte sine tydelige spor i kunsten.

I lyrikken brøt mange radikalt med tradisjonen og skrev musikalske, symbolmettede dikt som uttrykker angst og fremmedfølelse overfor den moderne utviklingen, eller som uttrykker andre sjelelige tilstander. Obstfelder er den fremste representanten for denne utviklingen, men også Vilhelm Krag (1871-1933) og Dagny Juel (1867-1901) skrev innenfor den samme tradisjonen.

Sentrale forfattere:

Malerier