Norske Selskab
Før Norge fikk sitt eget universitet i 1811, reiste nordmenn som ville studere, til universitetet i København. Der søkte de selskap med andre nordmenn. Et vertshus, Madam Juels kaffehus, ble møtestedet deres. Der diktet de sanger, holdt konkurranser i versmakeri og diskuterte politikk og kunst. Studentene ville gjerne forene det nyttige med nytelse, så diktningen og diskusjonene foregikk nok like gjerne over et godt glass som over en av madam Juels kaffekopper.

Nasjonalfølelse, opprørstrang og livsglede
Studentene i Norske Selskab førte nye tanker og nye følelser inn i diktningen mot slutten av 1700-tallet. De var unge og påvirket av radikale tanker om frihet, likhet og brorskap – tanker som førte fram til den franske revolusjonen i 1789, og som gav nye temaer til tekstene. De laget vers og viser om lengselen etter frihet for folk og for fedreland. Dessuten dyrket de gleden over livet. Det var ikke bare fornuften som skulle dyrkes. Følelser var også en del av den menneskelige natur og erfaring.

Romantikken
Den perioden som følger etter klassisismen, kaller vi romantikken. Romantikken oppstod på slutten av 1700-tallet og varte til omkring 1830 i de sentrale deler av Europa, men begynte seinere og varte noe lenger i Norden. Moderne mennesker forbinder gjerne begrepet romantikk med søtladen kjærlighet, og det er en helt grei forståelse. Men når vi i litteraturhistorien snakker om romantisk diktning, strekker ikke en slik enkel forståelse til. Romantisk diktning kan dreie seg om mye forskjellig og omfatter langt mer enn bare kjærlighet.

Det er vanlig å trekke fram tre kjennetegn som karakteriserer diktingen i romantikken. Det første er en helhetsforståelse av tilværelsen som guddommelig. Guddommen fins i alt og overalt og kan ikke fattes av fornuften aleine. Derfor får sansene og fantasien en mer framtredende plass i litteraturen.

For det andre vokser det fram et nytt syn på dikteren. Han ble betraktet som et geni eller som en visjonær seer. Dikteren var en som kunne se sannheter som var skjult for andre, og hans oppgave var å uttrykke denne sannheten på en måte som gjorde at også andre kunne ta del i det han hadde forstått.

Det tredje hovedtrekket er synet på naturen. Franskmannen Jean-Jacques Rousseaus (1712–1778) tanker fikk stor betydning for den romantiske bevegelsen. Han mente at mennesket burde finne tilbake til den tilstanden av harmoni som hadde vært før den moderne sivilisasjonsutviklingen begynte. Derfor lanserte han slagordet «tilbake til naturen».

To typer romantikk

TYSK ROMANTIKK: «Evening Landscape with Two Men», malt av Caspar David Friedrich, cirka 1830–35.

Det er vanlig å skille mellom en konservativ romantikk (av tysk mønster) og en radikal eller liberal romantikk (av engelsk mønster). Begge er sentimentale, spontane, mektige og følelsesladde. Forskjellen er at den første er tilbakeskuende og harmoniserende både når det gjelder innhold og form, mens den andre er framtidsrettet og anarkistisk.

Romantikken i Norge
Høydepunktet i norsk romantikk kom imidlertid i 1830-årene, med de to frontfigurene Henrik Wergeland (1808–1845) og Johan Sebastian Welhaven (1807–1873). Mens Wergeland var en typisk representant for den radikale romantikken, kan man si at Welhaven var hans konservative motstykke.

Les om Kristiania i 1830-årene, karakterisert som «et åndelig wild west-miljø».

Nasjonalromantikken
Framveksten av nasjonalstater økte interessen for historie, språk og nasjonal kunst. Tyskeren Johann Gottfried von Herder (1744–1803) mente at det særegne nasjonale var å finne i det han kalte folkeånden eller folkesjelen. Og denne folkesjelen kom best til uttrykk i folkekunsten, for eksempel i eventyr, folkeviser og sagn. Var en på jakt etter det nasjonale, skulle en altså lete i den folkelige diktningen, musikken eller bildekunsten.

Nasjonalromantikken i Norge
De fleste norske romantikerne var helt eller delvis nasjonalromantikere. Det klareste unntaket er Henrik Wergeland, som i sin dikting var internasjonal og universell. Den unge Welhaven var heller ikke utpreget nasjonalromantisk, men fra årene rundt 1840 begynte sagnstoff, folkevisetrekk og nasjonale natursymboler å prege det meste av det han skrev, se for eksempel denne strofen fra diktet «Lokkende toner» (1860):

Jeg stod i Birkenes høie Sal,
mens Midsommerdagen helded;
der tindrede Dug i dyben Dal,
det skinned som Guld af Fjeldet.
Da bæved Lunden, da lød det nær
som af en susende Vinge,
og grant jeg hørte fra Fjeld og Træ’r
de lokkende Toner klinge:
Tirilil Tove,
Langt, langt bort i Skove!

Folkediktningen ble her i landet oppfattet som det norskeste av det norske, og som et genuint uttrykk for den norske folkesjelen. At trekk fra denne diktningen ble hentet inn i kunstdiktningen, er kanskje det mest karakteristiske kjennetegnet på den norske nasjonalromantikken.

Sentrale forfattere:

Nasjonalromantiske malerier: