Ut i det fri: - Det var som å få åpnet ei dør du har prøvd å få opp hele livet, sier Knut Gjertsen (38). I flere år hadde han bodd 300 meter fra sin biologiske mor på Romsås i Oslo, uten å vite om det. Nå håper døtrene Helene Marie (9) og Emilie Andrea (2 1/2) at de skal finne farfar også.
FOR EN DRØY MÅNED SIDEN ble ved en tilfeldighet en stor hemmelighet avslørt for Knut Gjertsen (38). Han fikk vite hvem han egentlig er. {ndash}
Så lenge jeg kan huske har jeg følt at det var «noe» med meg, at jeg ikke var den jeg trodde jeg var. Utseendemessig likner jeg ingen andre i familien, og gemyttet mitt har også vært helt annerledes enn de andres. Men når jeg har spurt moren min, har jeg alltid fått til svar at jeg er hennes sønn.Da Knut før jul hjalp til å rydde moras barndomshjem i forbindelse med at ei tante skulle på pleiehjem, kom sannheten for en dag. I en eske med gamle bilder fant han også noen av moren tatt like før Knut ble født. Fotografiene viste tydelig at Knuts mor ikke kunne være gravid. Da begynte han å ringe rundt til familiemedlemmer. Det viste seg at alle visste, men at ingen hadde følt at det var deres jobb å fortelle Knut at han i september 1966 var blitt adoptert fra et barnehjem i Oslo.
Skoenes hemmelighet: - Uten å forstå helt hvorfor, har jeg alltid følt noe spesielt for disse blå skoene, sier Knut. Skoene viste seg å være innkjøpt av hans biologiske mor. I dag eier de én hver.
{ndash}
JEG VAR IKKE Knut Herbert , jeg var Knut Inge . Og jeg var ikke en norsk viking. Jeg var halvt dansk. Torsdag 29. november i fjor tilbrakte han stort sett i telefonen. Fredag 30. november sendte han et brev til Fylkesmannen i Oslo hvor det sto at han gjerne ville ha kontakt med sin biologiske mor. Noen dager seinere mottok en 59 år gammel kvinne i hovedstaden beskjeden. Tre dager før julaften fikk Knut sin beste gave noensinne: Vedlagt det formelle brevet fra Fylkesmannen lå en hvit konvolutt med to håndskrevne ord utenpå: «Til Knut». {ndash}
Jeg torde ikke åpne brevet selv. Kona måtte gjøre det for meg. Tenk om hun ikke ville ha noe med meg å gjøre? Sånn var det ikke. Fra første linje fortalte det følelsesladde brevet at denne mammaen ikke kunne fått en bedre nyhet enn at sønnen lette etter henne. Allerede samme kveld ble Knut Inge tatt imot med åpne armer av mamma, søsken, nieser og nevøer, kusiner og fettere. {ndash}
Det var som å komme hjem, sier Knut. Uten at noen av dem ante det, hadde de i flere år bodd i samme vei i en drabantby i Oslo, bare 300 meter fra hverandre. De hadde handlet i samme dagligvarebutikk, og en av hans «nye» søstre kjente igjen Knut som «bussjåføren». Hun hadde kjørt med ham flere ganger på bussruta der han har ekstrajobb.Hos sin biologiske mamma fikk Knut høre historien om ungjenta som var nødt til å overlate omsorgen for sønnen til andre, men som besøkte og stelte gutten sin på barnehjemmet hver eneste dag inntil han ble satt i fosterhjem 14 måneder gammel. Treåringen med lyse krøller som hadde hengt i glass og ramme på veggen i stua hennes, hadde alltid vært ønsket hjem igjen. Knuts adoptivmor har fortalt ham at hun valgte å holde sannheten for seg selv, simpelthen fordi hun var redd for å miste ham. {ndash}
Jeg skjønner hvordan hun har tenkt, men virkeligheten er selvfølgelig ikke sånn. Om jeg hadde besøkt henne hver eneste dag resten av hennes liv, hadde jeg aldri klart å betale tilbake alt hun har gjort for meg i disse åra. Forskjellen på nå og før er at jeg har fått to mammaer {ndash} én på 59 år og én på 81. Ungene mine er også fornøyd med situasjonen. De synes ikke det som har skjedd har gjort livet det minste komplisert: «Skal vi besøke farmor eller farmor?» spør de.SÆRLIG MØDRE velger å hemmeligholde enkelte sider ved livet overfor sine barn. Det viser en undersøkelse MMI har utført for Dagbladet om hva nordmenn velger å holde skjult for sine nærmeste. Spesielt ønsker kvinnene at barna ikke vet om pletter på rullebladet og misbruk av rusmidler. Mens 69 prosent av mennene i undersøkelsen svarer at de ikke ville skjule et eventuelt rusmisbruk overfor barna, sier 38 prosent av kvinnene at de ville gjøre det.Tobarnsmor Irene Gunster (49) skjulte sitt misbruk av alkohol og piller for sine nærmeste i 15 år, før hun en dag søkte hjelp i ren desperasjon. {ndash}
Jeg skjønte ingenting da mamma la seg inn til behandling første gang. Jeg hadde aldri merket at noe ikke var som det skulle være, sier yngstesønnen Robin (20). Den gangen var han 10 år. Da hadde mamma drukket tett og spist valium siden han begynte i barnehagen.
{ndash}
Jeg kan ikke helt skjønne at Robin ikke merket noe. Veldig mange fredager var det bare han, meg og rødvinsflaska. På den annen side så klarte jeg i lang tid til og med å skjule problemene for meg selv gjennom å fornekte dem, og det var veldig viktig for meg å være en bra mor, sier Irene. I ettertid mener hun at hun allerede fra tenårene hadde et forhold til rusmidler som skilte seg fra andres. Med åra økte bruken av alkohol og piller, men hun fikset samtidig livet med familien og som innehaver av egen bedrift.{ndash}
Etter at mannen min og jeg ble separert, forsvant en viktig bremsekloss. Jeg drakk stadig tettere, etter hvert hver dag, men satte min stolthet i å klare å stå opp om morgenen og få dem på skolen. Ungene var den siste skansen.En mandag formiddag våknet hun under salongbordet. {ndash}
Jeg husket ingenting, huset var tomt, ungene hadde kommet seg på skolen på egen hånd og på bordet sto en tom vinkartong. Den hadde inneholdt tre liter hvitvin, men alt var borte. {ndash}
Jeg ringte hysterisk til en psykolog jeg hadde vært i kontakt med. Hun sa at hun ikke kunne hjelpe meg mer, at jeg måtte søke profesjonell behandling for misbruket.Noen dager seinere befant Irene seg på Trasopklinikken. Det er ni år siden. Siden har hun vært inne til enkelte kortere opphold, men har nå vært tørrlagt i fem år.{ndash}
Skammen
..., sier Irene.{ndash}
...
skammen er hovedårsaken når rusmisbrukeren velger å holde sitt problem skjult. Og det er fortsatt sånn at den er større for en kvinne som drikker enn for en mann. Mens en full mann faktisk kan være litt morsom, er en full kvinne ikke i nærheten av å være det. I tillegg kommer morsrollen. Hvis du ser nærmere på barnevernets rolle, vil du oppdage at det ikke skal mye til før de kobles inn når mor har problemer. Hvis far har alkoholproblemer, hører man imidlertid sjelden noe. En mann har alltid lettere kunnet svikte familien, sier Irene.Selv klarte Irene å komme over skammen ganske raskt etter at hun kom til behandling første gang. Mens sønnen Robin sier at han synes enkelte ting godt kan forbli private, føler Irene at det å få pratet ut, særlig med sine nærmeste, har vært viktig.{ndash}
HVORFOR SKULLE JEG fortelle ungene mine at jeg er hivpositiv? Hva godt skulle det gjøre? spør «Klara» og legger til:{ndash}
Jeg ser ingen grunn til å skremme vettet av dem så lenge jeg ikke er i ferd med å dø. Når jeg ligger på dødsleiet, skal jeg vurdere å si sannheten. Inntil da skal alle få leve sine lykkelige eller ulykkelige liv. Hun er flott og høyreist, midt i femtiårene og mor til to voksne barn. «Klara» har aldri tilhørt noen risikogruppe når det gjelder hivsmitte. Likevel: For seks år siden ble hun smittet av ham hun følte sto henne nærmest, mannen hun var forelsket i og hadde hatt et flere måneder langt forhold til. «Klara» vil ikke gå i detalj om hvordan hun oppdaget at hun var smittet, men hun forteller at kjæresten ikke ante noe om hva slags virus han bar på. {ndash}
Vi har fortsatt kontakt, men veldig sporadisk. Jeg er fortsatt glad i ham, sier hun.På grunn av viruset uførepensjonerte hun seg for noen år siden. Ungene tror årsaken til at hun ikke lenger kan jobbe er en annen lidelse.{ndash}
Vi kvinner vil nok holde skjult alt som kan bli en belastning for ungene våre. Alt kunnskapen om en sjuk mamma fører til, er mangel på frihet. Det vil jeg beskytte dem mot. Ja, meg selv også, sier hun.{ndash}
Jeg vil også ha min frihet. Enkelte dager er jeg veldig trøtt. Da sover jeg. Andre dager vil jeg ut, kanskje reise, oppleve ting. Da gjør jeg det. Jeg er ikke interessert i at noen skal si at «du som er syk, kan ikke reise». Jeg vil at folk skal behandle meg som før. Det vil de ikke klare, hvis de vet at jeg er hivsmittet. I det øyeblikk jeg forteller vil alt være ugjenkallelig, til tross for at jeg med medisiner kanskje vil leve 15 år til. Hver nyttårsaften tenker jeg: «Puh! Enda et år som jeg slapp å fortelle sannheten». «Klara» tror at hun kunne valgt en annen måte å takle situasjonen på i forhold til sine nærmeste hvis hun hadde vært tjue år og barnløs. {ndash}
Jeg ser ikke bort fra at jeg hadde betrodd meg til foreldrene mine. Man har et annet forhold til foreldre enn til barn. Men foreldrene mine er døde, og søsken har jeg ikke. Familien min består bare av meg og ungene. Kanskje hadde jeg også vært mer åpen hvis hiv hadde hatt et annet «image». Men fortsatt er det med hiv som med homofili: Verden er ikke moden ennå. Hun blir stille et øyeblikk, så kommer et lite smil til syne:{ndash}
Det hender jo at barna diskuterer hiv og aids når jeg er til stede. Da holder jeg meg i bakgrunnen og lytter. De har ikke peiling
...
DET ER IKKE bare våre foreldre som lever deler av sine liv skjult for oss. Dagbladet og MMIs undersøkelse viser også at norske sønner og døtre foretrekker at foreldrene ikke kjenner dem for godt. Også her er det kriminell virksomhet og bruk av rusmidler som er mest betent. 44 prosent av ungdommen mellom 15 og 24 år sier at de ville løyet dersom de fikk spørsmål fra foreldrene om bruk av rusmidler. Prosenten er omtrent like høy når det gjelder kriminell virksomhet. Mest engstelige for at opphavet skal få vite sannheten om disse tingene er {ndash} kanskje ikke overraskende {ndash} ungdom fra Sørlandet. Oslo-ungdom følger hakk i hæl, men er vel så opptatt av å holde samlivsspørsmål og økonomiske problemer skjult. Bare ti minutter etter at han våknet en seinsommerdag i 1998, visste Mats Schjølberg Ulshagen (29) at han ikke kunne fortelle moren og faren sin hva som hadde skjedd kvelden i forveien. {ndash}
Ti minutter var tida det tok meg å innse at alt som hadde skjedd ikke var en drøm, og at de ømme håndleddene mine kom av håndjernene politiet hadde satt på meg da de arresterte meg, forteller Mats. {ndash}
Hvorfor kunne du ikke fortelle noe til foreldrene dine?{ndash}
Når det gjaldt fatter, var det fordi jeg visste at han ville bli så skuffet. Mutter ville jeg rett og slett skåne, forteller Mats.Det eneste Mats husker fra kvelden han ble tatt, var at han våknet hengende over rattet med motoren i gang mens politiet banket på ruta. Derfor nektet han for at han hadde kjørt i påvirket tilstand. Problemet var at det fantes edru vitner som hadde sett ham. Dermed mistet han ikke bare lappen og fikk 20
000 kroner i bot. Det ble rettssak og 40 dager på Ilseng i tillegg. Avgjørelsen om ikke å fortelle foreldrene at han var tatt i promillekjøring, skulle gi Mats flere utfordringer i det halvannet året som fulgte før han måtte inn og sone straffen. {ndash}
At jeg mistet lappen i tre år, skapte en del ubehagelige situasjoner. Først solgte jeg bilen, som jeg nettopp hadde kjøpt av mutter og mannen hennes. Jeg sa at jeg ikke trengte den lenger, men de syntes det var rart at jeg aldri ba om å få låne deres. Da jula kom, spurte de flere ganger om jeg kunne hente dem etter selskaper. Det falt noen kommentarer da jeg sa nei. Da rettssaken kom opp i Tinghuset som ligger 20 meter fra jobben til mutter, gikk jeg også gjennom noen ganske nervepirrende dager, sier han. De mest kompliserte bortforklaringene lå imidlertid foran ham: Hvordan skulle han forklare for foreldrene at han forsvant fra jordas overflate i halvannen måned?{ndash}
Jeg begynte med å flytte til Dublin i tre måneder. Delvis for å få alt på avstand, men også for å demonstrere at min livsstil gjorde at jeg kunne forsvinne i lang tid av gangen. Etter Dublin, tilbrakte han to uker i Rio, før han installerte seg i London. {ndash}
Der ble jeg til dagen før jeg skulle inn og sone. Da ringte jeg hjem og fortalte at jeg skulle på langtur til Skottland og deretter til Spania, og at det kunne bli vanskelig å få ringt hjem. Mange har jo telefon med display, derfor kunne jeg ikke bare ringe fra Ilseng og si at jeg var i Spania. To ganger ringte Mats likevel moren sin fra Ilseng.{ndash}
Jeg var dritnervøs, og hadde hele tida en hånd på gaffelen i tilfelle et eller annet skulle tvinge meg til å bryte forbindelsen. I tillegg holdt jeg et tørkle foran røret, for at det skulle høres ut som om jeg var langt borte og at det var dårlig linje, forteller han.Særlig beroligende på mamma virket telefonene ikke:{ndash}
Jeg følte veldig sterkt at noe var galt. Først og fremst fordi vi vanligvis har jevnlig og tett kontakt. Dessuten var han utrolig unnvikende når han først ringte. Det gjorde meg veldig engstelig, men jeg ante ikke hva jeg var engstelig for. Det var bare noe som var gærent, sier Anne Schjølberg. {ndash}
Hvordan reagerte du da du fikk vite hva som hadde skjedd?{ndash}
Med en enorm lettelse.DET FØRSTE MATS gjorde da han kom ut, var å møte mor på jobb. {ndash}
Jeg hadde liksom vært i Spania, men var likblek. Jeg måtte fortelle at jeg hadde vært i fengsel.{ndash}
Hvordan gikk det?{ndash}
Jeg tror hun ble sur for at hun ikke hadde fått vite det før, men det gikk bra. Ganske raskt klarte vi å vitse om det og pense det inn på noe morsomt.Mamma sier at hun slett ikke ble sur: {ndash}
Jeg har veldig stor forståelse for at han valgte å skåne oss. Jeg synes det ligger utrolig mye respekt for meg og faren i det. Jeg vet jo at han må ha hatt det helt jævlig i perioden fra han fyllekjørte til han var ferdig med å sone. Jeg føler veldig at han gjorde det for å beskytte oss, og det synes jeg både er rørende og vitner om gode egenskaper. Faren til Mats fikk vite at sønnen hadde sittet inne for fyllekjøring først i høst, tre år etter at det skjedde. {ndash}
Jeg tror han ble skuffet over at jeg ikke hadde fortalt noe før. Men jeg kunne ikke si noe da. Blant annet fordi livssituasjonen min var en helt annen den gang. Da var jeg en forfylla frilanser. Nå er jeg lykkelig familiemann med tre unger, samboer, stasjonsvogn og fast jobb som redaktør i et ungdomsblad, sier Mats.{ndash}
Den første reaksjonen var at jeg ville blitt glad for å ha blitt fortalt det før, sier far Torgeir Ulshagen.{ndash}
Jeg både skjønner og aksepterer at han synes det var riktig ikke å si noe. Jeg synes bare at det er trist at han syntes det var nødvendig. Far og sønn er enige om at hva man velger å fortelle, kommer an på hvem man står overfor.{ndash}
Jeg har alltid praktisert «selektiv informasjonsstrøm» overfor foreldrene mine: Jeg har fortalt så mye at de føler at de vet alt, mens de i virkeligheten ikke gjør det. Men i prinsippet synes jeg at folk jeg bryr meg om bør få vite om alt som har innvirkning på livet mitt.MMI OG DAGBLADETS UNDERSØKELSE viser at de fleste av oss er mer åpne overfor partneren vår enn overfor de andre som står oss aller nærmest. Unntaket er først og fremst utroskap. 33 prosent ville latt være å fortelle sin partner om det dersom han eller hun var utro. En av fire ville også la være å nevne sidesprang i tidligere forhold.Alvorlig sykdom og psykiske problemer er et ømtålig tema i nesten alle typer relasjoner og aldersgrupper, uavhengig av bosted. Noen av oss velger å holde tunge og viktige hemmeligheter helt for oss selv, hele livet. Hiv er et typisk eksempel i så måte. Mens «Klara» har funnet en måte å leve med sykdommen på, er hivsmittede «Ellen»s liv blitt en konstant kamp. {ndash}
Hver eneste dag, hele tida, er jeg redd for at noen skal avsløre meg, sier «Ellen». {ndash}
Sykdommen påvirker faktisk det praktiske dagliglivet mitt mye mer enn den påvirker kroppen min fysisk. Hun er i slutten av tjueåra og kom til Norge for flere år siden for å skape seg et liv hun og resten av familien aldri hadde hatt mulighet til i hjemlandet. En dag ble hun helt uventet svært syk og havnet på sykehus. Årsaken var hivviruset. Nå snakker den vakre ungjenta som om hun ikke har noen framtid. Alt hun har er diagnosen på en sykdom som er fryktet over hele verden, og kampen for at ingen {ndash} ikke engang hennes aller nærmeste {ndash} skal oppdage hvordan det er fatt. {ndash}
Broren min er den eneste som vet. Og det er ikke fordi jeg har fortalt ham det. Legene på sykehuset informerte ham før de snakket med meg. Den eneste jeg personlig ville likt å si det til, er moren min. Men hvorfor skulle jeg påføre henne den smerten det ville være å vite? For meg har det jo ingen praktisk betydning hvorvidt hun vet eller ei: Jeg vil fortsatt være hivpositiv. Nei, jeg vil ikke si noe, ikke til noen.
Dobbeltlivet: - Alle kjente meg som den trygge som ordnet alt og stilte opp for alle. Sånn var det ikke, sier Anne Grethe Klunderud som i hemmelighet slet med psykiske problemer i 15 år, uten at noen visste noe.
{ndash}
Hvorfor ikke?{ndash}
Tap, først og fremst handler det om tap. Jeg føler at jeg har mistet alt. Det eneste jeg har igjen, er denne hemmeligheten. Jeg ville miste meg selv hvis jeg skulle rope den ut for hele verden.Menn prøver hun å unngå {ndash} for å slippe å ta stilling til om hun skal fortelle det eller ikke. Hun har nemlig prøvd {ndash} én gang:{ndash}
Jeg traff en mann. Det var kjærlighet, men jeg måtte holde ham unna. Han grov og spurte, insisterte på at jeg skulle fortelle hvorfor jeg holdt ham på avstand. Jeg vet ikke hvorfor, men til slutt sa jeg det. Vi snakket i telefonen. Først trodde han ikke på meg og spurte om igjen. «Det er sant,» sa jeg. «Jeg har hiv.» Da la han på røret. Jeg tror han skiftet telefonnummer, for jeg har aldri fått tak i ham eller sett ham siden. Ikke engang hennes aller beste venninne vet noe. Og hun vil aldri få høre «Ellen»s betroelser.De eneste «Ellen» snakker med, er psykologen og legen sin. {ndash}
Til og med de anbefaler å ikke fortelle noe til noen. De sier at det selvfølgelig er opp til meg, men at samfunnet ikke tåler min hemmelighet. {ndash}
Hvordan ville du selv reagert dersom en venn var smittet og hadde betrodd seg til deg?{ndash}
Jeg hadde grått med henne og gjort alt jeg kunne for å være der, sier Ellen sakte.{ndash}
Hva får deg til å tro at dine venner ikke ville gjøre det samme med deg?{ndash}
Fordi jeg tror du må ha opplevd denne sykdommen på kroppen eller blant dine aller nærmeste for å skjønne hva det dreier seg om.FÅ LIDELSER ER mer utbredt enn psykiske problemer. Ifølge Rådet for psykisk helse har 800
000 nordmenn hvert eneste år behov for hjelp for sine psykiske problemer. Likevel omfattes få områder av livet med så mange tabuer som nettopp dette.{ndash}
Vi har alltid vært skremt av ting vi ikke klarer å forstå, og er veldig dårlige til å godta ting som er annerledes. Jeg kan ta meg selv som eksempel: Til tross for så deprimert jeg har vært flere ganger i mitt liv, klarer jeg ikke å forstå hva det kommer av. Jeg har vært syk selv, men jeg har også hatt alle fordommene mot psykiske lidelser jeg kan komme på, sier Anne Grethe Klunderud (39).Anne Grethe vokste opp med en mor som var manisk-depressiv. Før hun var ferdig med barneskolen, slet hun selv med store svingninger i humøret.{ndash}
Fra første stund var jeg bevisst på at det var noe jeg burde holde for meg selv. Var det noe jeg ikke skulle bli, så var det pasient i psykiatrien, sier Anne Grethe. Beslutningen om å skjule hvordan hun egentlig hadde det, førte henne inn i et dobbeltliv som skulle vare i 15 år. Anne Grethe virkelig store problemer da hun begynte på folkehøyskole som 15-åring. Da hadde hun allerede store problemer med å få sove om natta. Hun trodde hele tida at folk var ute etter henne. Til slutt var hun så utslitt av å takle disse tingene, samtidig som hun holdt maska, at hun fikk et glass med muskelavslappende piller av skolelegen. {ndash}
Jeg tok hele glasset, forteller Anne Grethe.Pillene var ikke nok til å gjøre slutt på Anne Grethes liv, men de førte til at rektor og barne- og ungdomspsykiatrien ble koblet inn. {ndash}
Heldigvis var jeg fylt 16, så jeg kunne be om at de ikke varslet foreldrene mine. Etter folkehøyskolen kunne Anne Grethe dermed dra hjem og fortsette sitt «hemmelige liv».Hun begynte å jobbe og fant raskt ut at hvis hun jobbet mye, så kunne hun skyve det vonde til siden. Derfor tok hun på seg flere jobber samtidig {ndash} jo flere jo bedre. Situasjonen hadde flere fordeler, blant annet at hun kunne skylde på at hun var sliten.Som andre jenter snakket Anne Grethe med venninnene sine om «alt». Unntaket var om seg selv.Etter hvert ble belastningene ved dobbeltlivet så store at hun fikk problemer med selvtillit og spising. Mens gravide vanligvis legger på seg mellom 12 og 15 kilo, la Anne Grethe på seg 200 gram i sitt andre svangerskap. Anne Grethe ble dagpasient på Modum Bad. For første gang var måtte hun åpne seg for noen. {ndash}
Derfor slutta jeg etter fire ganger, sier hun ironisk.Det skulle gå enda flere år før familien fikk greie på hvordan det var fatt. Etter at ekteskapet hennes gikk i oppløsning, og Anne Grethe ble alene med to barn, bestemte hun seg for å fullføre gymnaset. At eneomsorg for to barn og full jobb i tillegg skulle være noe problem, slo henne ikke før hun etter nesten fullgått løp våknet opp en morgen og visste at hun ikke klarte mer.{ndash}
Da ringte jeg foreldrene mine og sa at «nå må dere komme og hente ungene». Lege ble kontaktet, og Anne Grethe fikk hjelp, blant annet fikk hun forskrevet antidepressiva. Ved hjelp av medisinene klarte hun å komme seg gjennom eksamenene sine {ndash} med gode resultater. Deretter fulgte en periode hvor humøret vekslet mellom svært dype depresjoner og nærmest manisk aktivitet. Runddansen endte trekvart år seinere med trussel om tvangsinnleggelse.{ndash}
Trusselen om den typen pasientstatus fikk meg til å legge meg inn frivillig. I dag er Anne Grethe gift for annen gang med en mann som har fulgt henne fra sammenbrudd og innleggelse til hun kom seg på beina igjen. I tre og et halvt år har hun vært engasjert i organisasjonen Mental Helse. En av hjertesakene til kvinnen med dobbeltlivet er blitt åpenhet.{ndash}
Og hvis du ønsker åpenhet, er det for meg naturlig å begynne med meg sjøl.{ndash}
Er det alltid riktig å være åpen?{ndash}
Du skal ikke være mer åpen enn du føler at du må, og det er ikke naturlig å brette ut sykdomshistorien sin i møte med nye mennesker. Jeg sier ikke «Hei, jeg heter Anne Grethe og har vondt i ryggen.» Det er stor forskjell på å velge ikke å si noe, og ikke å tørre å si det. {ndash}
Jeg har kastet bort 32 år og ufattelig mye energi på å holde skjult noe vi burde snakke mer om. Det er meningsløst. Hvis jeg hadde brukt halvparten av denne energien på noe konstruktivt, kunne jeg vært astronaut {ndash} minst!{ndash}
SANNHETEN KOMMER ALLTID for en dag, sier Knut Gjertsen, som for en drøy måned siden altså møtte sin biologiske familie for aller første gang. {ndash}
Som sagt, jeg skjønner hvordan adoptivmoren min har tenkt. Men det er ingen tvil om at jo lenger du venter med å fortelle sannheten, jo vanskeligere blir det å gjøre det. Kanskje ville jeg blitt såret om jeg som sjuåring hadde fått vite at jeg var adoptert {ndash} kanskje ikke. Og hadde det egentlig spilt noen rolle? Du er nødt til å knuse noen egg for å lage omelett.Nå håper Knut at enda et menneske skal innse at det beste er om sannheten kommer for en dag. Et sted, antakelig i Danmark, går en mann i slutten av 60-åra rundt med en stor hemmelighet: Han har en sønn i Norge han aldri har sett. Bli med i debatten: Er det riktig å ha hemmeligheter for sine nærmeste?
ronnaug.jarlsbo@dagbladet.no
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen