To grublende hybelteoretikere fra Tromsø er Norges nye musikkeksport. Nå er Röyksopp på suksessfull europaturné, mens feite tilbud hagler inn.

Din sopp! Oppturene har stått i kø for Röyksopp det siste 
halvåret, men umiddelbart etter konserten i Luxembourg fikk Torbjørn Brundtland (26) seg en real kalddusj av Sopp-kollega Svein Berge (26). Barndomsvennene fra Tromsø omfavnes av et europeisk publikum.

Din sopp! Oppturene har stått i kø for Röyksopp det siste halvåret, men umiddelbart etter konserten i Luxembourg fikk Torbjørn Brundtland (26) seg en real kalddusj av Sopp-kollega Svein Berge (26). Barndomsvennene fra Tromsø omfavnes av et europeisk publikum.

- KOR E GROUPISENE HEN, Svein? Kor e groupisene? hyler Torbjørn Brundtland (26) med tilgjort bergensstemme i garderoben på den Atelier - Luxembourgs fremste rockeklubb.- Limousin! Limousiiin, hviner han affektert, som om bildene av de mange kvasiberømte blues- og rockestjernene på den Ateliers garderobevegger gjør kravet om litt glamour absolutt. - Vi e pessrike, fastslår den andre halvdelen av Röyksopp, Svein Berge (26), mens han slanger seg på garderobesofaen. Sannheten er at Röyksopp har et ekstremt avslappet forhold til sin egen suksess. - Hvor mange plater vi har solgt? Aner ikke. - Suksess er for sterkt ord å bruke om det vi opplever. En form for oppslutning, fastslår Svein Berge nøkternt. Hasjlukta henger tungt i L'Aéronef, klubben midt i Rem Koolhaas' kjente byplanprosjekt i EuraLille. Hit til Nord-Frankrike har to gutter fra Nord-Norge kommet for å spille musikken sin. 850 mennesker har betalt hundre kroner for å høre det elektroniske musikkvidunderet kalt Röyksopp. «Melankolsk og euforisk musikk som ikke kan sammenliknes med noe annet,» fastslår regionsavisa La Voix du Nord på forhånd. SIDEN TIDLIG I TENÅRA har Svein Berge og Torbjørn Brundtland laget house og annen elektronisk dansemusikk på gutterom og i mørke kjellere uten å ofre omverdenen en tanke. Nå viser plutselig verden stor interesse for Svein og Torbjørn. Albumet «Melody A.M.» har blitt en hipster-favoritt i England. The Face, Sleazenation, Mixmag, Ministry, Big Issue og Gay Times kåret alle «Melody A.M» til månedens album da plata kom ut i fjor høst. Da musikkavisa New Musical Express spurte artister og musikk-kjendiser om deres cd-favoritter i 2001, ble det pussige bandnavnet Röyksopp nevnt igjen og igjen. I Frankrike vies de magasinforsider og begeistrede anmeldelser. Klokka 21.45 går de på scenen. Først den lange, hengslete med det tynne ansiktet og den tunge luggen, Torbjørn. Så hans lille mørke venn med hang til sosseklær og drag på damene, Svein. «So Easy» brer seg over publikum som et varmt teppe. Etter hvert kommer både den snurrige MTV-hiten «Eple» og den lengselsfulle radiohiten «Poor Leno». Det er et lyttende og konsentrert publikum som tar imot den sexy, oppløftende og sjelfulle musikken. - Man blir litt spesiell av det livet her, sier Torbjørn Brundtland i garderoben etter konserten. Han er dyvåt av svette. - Vi har lagt opp til et beinhardt løp. Først to konserter i Frankrike, så hjem til Spellemannprisen og så hit til Lille for å fortsette turneen. Men vi er over den verste kneika nå, sier Svein Berge. KNEIKA VAR SPELLEMANNPRISEN kvelden i forveien. Röyksopp var blant kveldens helter med to priser. Den ene prisen fikk de overrakt av Torbjørns ekskjæreste Anneli Drecker. Etterpå festet de på Smuget, av alle steder. Der ble de tvangsfôret med champis til morgengry av Virgin-sjef Per Eirik Johansen. - Det var første gang i mitt liv at jeg satte mine bein på det stedet, hevder Svein. - Men det var skitartig, fastslår Torbjørn. Kveldens kvalitetssamtale hadde han med Lene Marlin. - Hun er så tøff! Hun har hatt en tung bør å bære. Det var virkelig fint å snakke med henne, sier han. Klokka sju satte de seg på Paris-flyet uten å ha sovet et minutt. Men når turnébussen forlater Lille - atten og en halv time seinere - er ikke soving noen prioritet. Den engelskregistrerte Silver Grey-bussen er et rullende hjem med kjøkken, do og ti sengeplasser, men Röyksopp foretrekker loungen med de lilla setene i imitert skinn. Klubbkulturen de har vært en del av i over et tiår, er uløselig knyttet til dop. Men når bussen svinger sørøst over mot Luxembourg, er det det tradisjonelle norske bygdedopet vodka og appelsinjuice, og ikke ecstasy, som står på menyen. - Vi er fiskersjeler, vet du, sier Torbjørn. - Globale bønder, legger Svein til. DE HAR KJENT HVERANDRE halve livet. De møttes da Svein var 12 og Torbjørn 13. På Sommerlyst ungdomsskole i Tromsø var de en del av en firerbande som begynte å interessere seg for teknologi og elektronisk musikk. - Kolbjørn hadde pc. Vi var fire kvisete tenåringer i stemmeskiftet som lå på det store rommet hans og spilte spill og hørte elektronisk musikk. De begynte å programmere musikk på Commodore 64. Men ble møtt med latter i lokalmiljøet. Av musikklærer'n ble de sterkt rådet til å holde seg til gitar, trommer og Bruce Springsteen. Det rådet ignorerte de glatt. Etter hvert spilte de inn plate på rommet til Svein. De ga ut plate med en rekke prosjekter. Aedena Cycle, Alanïa og Those Norwegians. Tromsø var lenge den perfekte tumleplassen. Før Bergen ble det samme da de flyttet dit våren 1997. - Våre liv er uløselig knyttet sammen - musikalsk og forretningsmessig. Men i bunn av det vi holder på med, ligger vennskapet. Det kom før vi startet det kreative samarbeidet, sier Torbjørn. - Har dere egenskaper som gjør at dere utfyller hverandre? - Nei, ikke egentlig, vi er så satans like. Vi er som Ole, Dole og Doffen. Eller Ole og Dole, da. Jeg begynner på en setning, Torbjørn fortsetter, sier Svein. - Jeg beundrer Svein for mange ting, blant annet ryddigheten og hans høye sosiale intelligens, sier Torbjørn. - Torbjørn er en grei fyr. Han har en fascinerende fantasi. Og så har han klare, sterke meninger, og det er veldig bra når man jobber sammen. RÖYKSOPPS HISTORIE er nært knyttet til byen Tromsø og det urbanisolerte miljøet der. - Tromsø er en by med krim og dop og naturen rett på utsiden. Man kan sitte i fjæra, ete ecstasy, surfe på Internett og spise måsegg. Vi har et halvnaivt kjærlighetsforhold til midnattssola og naturen nordpå. Middelaldrende folk har ikke enerett på det. - Oppleves dere som eksotiske ute i Europa? - Litt, kanskje. Jeg tror mange som ikke forstår norsk synes at Röyksopp er et fint ord å se på. - Hvordan opplever dere alt skrytet? - Vel, av alle de positive anmeldelsene vi har fått, er det ingen som har klart å beskrive musikken vår ordentlig. De beskriver gjerne alle de fargerike assosiasjonene de får når de hører den. - Hvordan vil du beskrive den? - Vanskelig spørsmål. Men den er intuitiv. Vi er to små menn - to barn - med stor utforskertrang. Vi har en form for nysgjerrighet som bringer mye godt. I det elektroniske musikkmiljøet har Röyksopp rykte for å være nerdete kontrollfriker som ikke overlater en eneste liten flik til tilfeldighetene. - Vi er autister, sier Svein, halvt på spøk, halvt på alvor. - Vi kan sitte og flikke på en hi-hat lyd til vi forsvinner opp i vårt eget rævhål, legger han til. - Vi har innsett at man må ta kontroll over detaljene. Norske artister og kunstnere er gjerne fornøyde hvis de klarer å gi en bit av sjela si, men det er ikke nok for å få et bra resultat. - I Norge har dere snart solgt mer av «Melody A.M.» enn det D.D.E. har solgt av sitt siste album. Det må da være litt sjokkerende? - Ja, det er jo morsomt. Totalt sett passerte den 100 000 solgte i november. Siden har vi ikke hørt noen tall. (Den er nå oppe i 150 000 eksemplarer, hvorav drøyt 100 000 er utenfor Norge, red.anm.) - Dere har ligget på VG-lista i et halvt år ... - Dæven kor bonat og bra, utbryter Svein. Bonat er tromsøsk for harry. - Følelsen av at folk liker musikken vår på konserter, er lik den at noen er glad i en. Det gir oss mer lyst til å gi noe tilbake, i form av å lage ny musikk, mye heller enn å sole oss i suksessen. Halv seks på morgenen triller den gamle turnébussen til progrock-dinosaurene Yes i Luxembourg. I loungen er det liv enda et par timer. RÖYKSOPPS EUROPA-TURNÉ består av 24 konserter på 33 dager. Publikumsantallet ligger mellom 400 og 900 per kveld. De besøker til sammen 11 europeiske land. Men det er ikke mye penger involvert. Turnémanager Paul Allen er også bandets lydteknikker. Bassist Ole Vegard Skauge er bæregutt og rigger når han ikke står på scenen. Ifølge Röyksopp-gutta er Skauge Bergens blideste og en viktig miljøfaktor. Turneen innebærer hardt arbeid med konstant reising og promotering av plata. Men de foretrekker dette framfor annen type arbeid. - Fysisk arbeid gjør deg aggressiv, hevder Torbjørn i et dekadent øyeblikk. Ikke overraskende kommer både Berge og Brundtland fra akademikerhjem. Svein har legemor og lektorfar, mens Torbjørns mor jobber som lærer i Oxford med far på slep. - Hva jeg hadde gjort hvis ikke musikken hadde tatt overhånd? - Forsket på menneskets hørsel kanskje, svarer Torbjørn etter litt betenkningstid. Det er et felt det er mye ugjort på, mener han. De bedriver konstant filosofering og teoretisering over egen musikk og karriere. De er grublere med klare intellektuelle islett. I 14.00-tida står Svein opp og tar en dusj inne på konsertstedet den Atelier mens han snakker i mobiltelefon med sin Elisabet hjemme i Bergen. Torbjørns tanker er hos Heidi, også hun i Bergen. I 16.30-tida detter det inn i en tekstmelding. - Gratulerer med Spellemannprisene, står det på den. Avsender er Torbjørns tante Margareth. Snart kan det hende Margareth får høre nevø Torbjørns musikk i en reklame for Coca-Cola. - VI HAR FÅTT MASSE REKLAMETILBUD. Cola og flere bilprodusenter er interesserte i å bruke låtene våre i reklamefilmer. Kanskje sier vi ja hvis vi trenger pengene, sier Svein. - Men det gjør vi ikke akkurat nå. Dessuten hadde det vært litt pussig å låne ut musikken til en bilprodusent. Ingen av oss har lappen, forteller Torbjørn. Remix-tilbudene står i kø, men de vil ikke si fra hvilke artister. Men FIFA har spurt om de vil bidra med musikk til fotball-VM. En remix av fotballhiten «Three Lions» er ønsket. Så blir kanskje Röyksopp Norges representanter i fotball-VM ... Det gjør de i så fall med godkjentstempel fra det offisielle Norge. Tre representanter fra Norges ambassade i Paris har meldt sin ankomst til konserten neste dag. - Vi får masse artige tilbud om dagen. Nå må vi bruke tida til å lage oss sjøl muligheter. Drømmen er filmmusikk i tett samarbeid med en bra regissør, noe à la det David Lynch og Angelo Badalamenti har fått til. Om 20 år må det være perfekt å kunne mure seg inne i et studio og komponere helt uten tanke på hvordan man ser ut. Det høres behagelig ut, det. hakon.moslet@dagbladet.no