Da Margreth Olin (32) var liten, trodde hun det gikk an å gjøre verden til et bedre sted. Nå vet hun at hun hadde rett.

{ndash}I ÅR BLE JEG ÅRETS GEIT.Det er en riktig varm sommerettermiddag på Nesodden utenfor Oslo. Filmskaperen Margreth Olin har ruslet grusveien ned til Hellviktangen kunstkafé, som ligger rett ved huset hun deler med kjæresten Thomas Robsahm. Her er datteren hans Mia, som er i ferd med å trille av gårde med regissørparets ni måneder gamle Milla. Her er gitarjazz, bølgeskvulp og ungeskrik, og her sitter altså Margreth Olin, med et hjerte rundt halsen og et hjerte på genseren. Om litt skal hun fortelle hvorfor hun har tillatt seg å ha på seg noe rødt, hun som bærer på en sorg som gjør at hun egentlig bare går i svarte klær. Men først skal hun snakke om det som finnes under tøyet. I dag blir det klart om hun vinner Amanda-prisen for dokumentarfilmen «Kroppen min». Skulle det gå skeis, hvis juryen mener det er andre som har laget bedre dokumentarfilmer i år, så får det heller være. Som antydet har Margreth Olin allerede sikret seg en gjev pris. {ndash}Kvinnene hjemme i Stranda har noe som heter «Laget for kjekjøt». De kårer «Årets geit», ei kvinne som er som geita. Lever i karrige områder, klarer seg med lite, men klatrer høyt. Noe sånt. «MÅLET ER Å HA MED EN PENIS i alle filmene mine», sa Margreth Olin etter å ha laget kortfilmen «Fråtseri», der publikum fikk se Henrik Mestad sin. Så gikk hun i gang med «Kroppen min {ndash} en fittefilm» i stedet. Det resulterte i denne replikkvekslinga i Stranda på Sunnmøre: «Skal ho lage pornofilm, ho Margreth, eller hva er det ho skal?» sa faren til Margreth. «Du pappa, pornografi og nakenhet er ikke det samme,» sa Margreth. «Ja, det virkar no sånn, rundt overalt, så virkar det no sånn,» sa faren. Margreth skulle altså kle av seg i sin egen film. Nå kommer den som egen forestilling på kinoer rundt om i landet fra 30. august. Det er allerede blitt en del oppstuss av den, mest utenfor familien. Filmen skildrer hvordan Margreths komplekser har blitt formet av andre mennesker. Kvinnene er de verste. Til gjengjeld viser filmen at menn er fine fyrer. Olin er blitt kritisert for å dolke sine egne i ryggen, for å ødelegge kvinnekampen.{ndash}Jeg sier jo ikke at det er sånn for alle, men jeg kan ikke la være å fortelle min historie fordi den ikke passer seg i forhold til kvinnesaken. Man tror at man pynter seg for menn, men det er ikke alltid sånn det er. Det er en historie jeg synes det er viktig å formidle. Nå må jeg bare se etter babyen min. {ndash}Hm?{ndash}Vi kan snakke samtidig.Margreth Olin reiser seg opp fra stolen, og ser bort mot en treklynge, hun ser ned mot stranda, og bort mot grusveien. Hun ser etter Milla. Olin har en datter fra før, Maria, som hun fikk midt i studietida i Volda da hun var 21. Hun har aldri vært så lenge borte fra den yngste datteren før. Det dreier seg ikke om mer enn en fem{ndash}seks minutter, men Olin ser ut som hun har sendt henne på interrail til Marseille. Hun ser henne ikke, og setter seg ned.HAR DU SETT MARGRETH Olins filmer, vet du mange nære ting om henne. Du har blitt kjent med bestemora hennes, du vet hva slags bil hennes mongoloide onkel ønsker seg, du vet at datteren er glad i å danse. Du har sett Margreths mor gråte, og nå skal du snart se Margreth kle av seg. {ndash}Det er en vanlig floskel at det er ønskelig og fint at man er personlig, men man må for all del ikke bli privat. Og hva faen er det for noe. Enten er en historie godt fortalt, eller så er den dårlig fortalt. Når jeg får høre at jeg ikke skal være privat, da tar jeg utgangspunkt i det mest private av alt. Da lager jeg en film om kroppen min. Jeg opplever filmen som allmenngyldig, sier hun.{ndash}Har du fått et annet forhold til kroppen din etter «Kroppen min»?{ndash}Nei. Ikke foreløpig. Jeg bedømmer nok kroppen like hardt som jeg har gjort før. Hvis det eneste som skulle til var å filme den, ville jo ikke denne historien være ordentlig. Et selvbilde er ikke noe man snur og vender på hver dag.{ndash}Man får inntrykk av å komme tett innpå deg i denne filmen. Gjør vi egentlig det?{ndash}Ja, det tror jeg. Jeg er jo ærlig. Eller... jeg har ikke vært sammen med noen som heter Jens.Margreth Olin begynner så vidt å fnise mens hun snakker. {ndash}Jeg har et fiksjonselement i «Kroppen min», og det er navnet på ekskjærestene mine. Det er ene og alene av den grunn at når den skal vises på kinosalen på Stranda, orker jeg ikke, hi-hi, at hundre mennesker jeg kjenner skal sitte og se dette.Filmskaperen hikster og piper på innpust. {ndash}Jeg kommer fra en liten plass, da har jeg jo vært sammen med en fyr og hans fetter og hans beste venn. Så har jeg vært sammen med noen jeg ikke skulle vært sammen med. Det er jo sånn det er. Hun blir alvorlig igjen. {ndash}Men bortsett fra det er jeg ærligere enn jeg egentlig tør å være. Filmskaperen måtte ta noen valg, og si til Margreth: «Når du først har sagt ja til å være med på dette, må du tørre dette.» Så biter jeg tenna sammen. Det koster litt, å ringe til et studio og si at «vi skal ta noen nakenbilder vi, av meg». Eller å kle av seg for en mannlig fotograf når jeg har hatt samme kjæresten i seks år. {ndash}Menn er jo veldig greie.{ndash}Ja, menn er mye greiere å ha med å gjøre. Kan jeg bare gå og se?Margreth Olin reiser seg opp igjen, og går rundt i sommeridyllen og kikker. Etter noen minutter er hun tilbake. Ingen tegn til Milla. Og hvem vet hva som kan skje på en kunstkafé på Nesodden en varm sommerdag?{ndash}Hun passer vel på henne. Det er jo søstera.MARGRETH OLINS KARRIERE er betegnende på den solide rollen dokumentarfilmen etter hvert spiller i Norge. Hun har laget en rekke prisbelønte korte dokumentarer, og fikk 30000 nordmenn til å gå på kino for å se en helaftens dokumentarfilm om et eldresenter, «Dei mjuke hendene». Seinere denne måneden møter hun Lars Von Trier sammen med et eksklusivt utvalg nordiske regissører for å være med på Von Triers nye Dogme-dokumentarfilmprosjekt. Virkelighetsdokumentasjon har vært hennes varemerke, likevel har hun fått merke at sjangeren ikke alltid strekker til.{ndash}Jeg hadde et prosjekt som jeg hadde gående i to år, som het «Pias Verden». Pia er en venninne av meg som var stoffmisbruker, jeg fulgte henne med kamera i to år. Vi hadde en vanvittig viktig og sterk historie som bør fortelles i dette landet. Om hvordan vi lar være å ta vare på mennesker som trenger det. Og om klasseskiller i Norge. MARGRETH OLIN ANGRIPER Farris-etiketten, river den hardt og rytmisk i små biter. Hun snakker fort.{ndash}Noen ganger var det farlig. Noen ganger var jeg sint, og ringte til Dagsrevyen og sa nå må dere faen meg lage en sak om dette her, nå er Pia så sjuk at hun ikke kan stå på beina, men legene på Drammen sjukehus vil ikke ta henne imot fordi hun er narkoman. Eller på legevakta i Oslo {ndash} hun er mer død enn levende, og Pia er den siste som blir tatt inn den dagen. Vi behandler jo narkomane så jævlig dårlig i Norge at det er ei skam. Og så leste jeg i avisa i går at vi må få dem bort fra gatene, for nå er det turistsesong. De burde sitte på stortingstrappa, det er der de burde være. Hun trekker pusten.{ndash}«Nå har jeg en historie som skal blåse ut vinduene i det norske hus,» tenkte jeg. Men så ble Pia nykter. Vi måtte ta et valg, og valgte å legge ned prosjektet. Pias dager var så skjøre, de måtte tas vare på. Det hun ikke trengte da var en kinolansering. Pia ville ikke mer. Det ble en test for meg, på en måte. Man er dokumentarist fordi man har respekt for livet. Og hvis jeg ikke hadde hatt tilstrekkelig respekt for Pias liv, så hadde jeg heller ikke vært en sann dokumentarist. Men det er klart {ndash} den filmen hadde fått penger i AV-fondet, jeg hadde jobbet med den i to år, og filmen var forhåndssolgt til alle TV-kanaler i Norden. {ndash}Er filmen ferdig?{ndash}Jeg har ikke klippet den. Så jeg har 60{ndash}70 timer med stoff som ligger i en pappkasse på loftet på Nesodden, he-he. Det er riktig å la det ligge. Men historien som var så viktig å fortelle, den er jo der likevel. Jeg kunne ikke bruke dokumentarsjangeren, fordi omkostningene ved å fortelle denne historien ville vært for store for Pia. Og da står fiksjonen der som et alternativ.{ndash}Har du kontakt med Pia nå?{ndash}Ja, det har jeg. Men hun bor et stykke unna, og Milla hater å kjøre bil, så det er ikke så lett. Jeg har ikke sett henne så mye i det siste, men vi har kontakt hele tida. Hun har fått et nytt liv.{ndash}GÅR DET BRA? Hun roper til Milla og Mia som kommer til syne nede langs trærne. Den hjemvendte datteren gliser, og Hellviktangen er igjen i balanse. {ndash}Hun er så søt, altså. Hun er så søt. Det er en forelskelse som er uslåelig, når man har en sånn liten krabat. Alt er fint, sitte og amme tre ganger hver natt og sånn. Du burde prøve det.Margreth Olin bestemte seg for å lage filmer da hun kom til Høgskulen i Volda. Tidligere hadde hun alltid tenkt at hun skulle bli forfatter. Dette skinner gjennom i flere sammenhenger. Søknadene hun skriver om støtte til filmprosjekter er så velskrevne at de får folk til å grine. Fortellerteknikken skyldes antakelig hester.{ndash}Da jeg var veldig liten, leste jeg alle bøker som handlet om hester. Når mamma kom hjem fra jobben, fortalte jeg henne historien mens hun laget middag. Jeg ga meg ikke før hun begynte å grine. Sølvhingst-serien i Pennyklubben ble mye bedre når den ble gjenfortalt av meg, sier Olin. Og fniser igjen på denne pussige måten. Vrinsker , gjør hun. Hester er fortsatt en viktig del av livet hennes. Fidel er 22 år, og står oppe i hagen. {ndash}Han er hvit fløyel. Hvit araber. Jeg har valgt bort studentkro og øldrikking for kraftftr og høyinnkjøp. Han har så masse personlighet at det dirrer. Hun ser like forelsket ut som når hun snakker om barna sine. Og kjæresten sin. Margreth Olin er feminist, men temmelig langt unna nittitallets Gucci-feminister. «Urmor,» foreslår en venninne av henne som passende beskrivelse.Noen år før regissøren ble kåret til «Årets geit», ble hun «Årets taler». Folk som kjenner henne, mener hun kunne blitt livsfarlig hvis hun tilhørte feil politisk leir. Men Margreth Olin er ikke bare demagogisk anlagt, hun lager også morsomme filmer, selv om det poenget ofte forsvinner i debattene. {ndash}Ja, det er nok sant. Med «Dei mjuke hendene» hadde jeg norgesturné. Jeg har reist land og strand rundt og møtt lokalpolitikere og pensjonistforeninger og sjukehjemsbeboere og hjelpepleiere og sjukepleiere og leger og legestudenter og virkelig snakket eldrepolitikk. Det var jo mitt prosjekt. Folk har virkelig ledd og kost seg med den filmen {ndash} og de har grått. Det er målet mitt, å berøre og bli berørt i begge ender av skalaen. «DEI MJUKE HENDENE» fikk ikke alle til å le og gråte om hverandre. Kinosjefen i Oslo, Ingeborg Moræus Hanssen, uttalte i stedet at «det er krenkende at eldre menneskers ynkelighet eksponeres i underholdningsbransjens festlige sammenhenger på denne måten». {ndash}Hva skal man si til sånt? I beste fall er det en skam at kinosjefen i Oslo synes at kinorommet bare har plass til underholdning. {ndash}Og i verste fall?{ndash}Ja, i verste fall er mennesket på feil plass. Det må en kinosjef vite og se og sette pris på. En annen ting er at man sier at alderdommens ynkelighet ikke hører hjemme på kino. Er alderdom ynkelig? Da kommer vi fra forskjellige planeter, jeg og Ingeborg Moræus Hanssen. {ndash}Har hun sagt noe om «Kroppen min»?{ndash}Nei, jeg tror hun har sett den, men jeg har ikke hørt noe fra henne. Jeg regner med at det kommer.SOM JOHNNY CASH har Margreth Olin hatt det som et prinsipp å kle seg i svart så lenge verden er et sted fylt av lidelse og urettferdighet. Riktignok er svart slankende også, ser vi i «Kroppen min», men det handler mest om moral. {ndash}Jeg merker at jeg har problemer med å kle meg i noe annet enn svart. Det er en ansvarsfølelse. Man er vegetarianer. Man kler seg i svart. Kanskje det er sånn som enkene følte det før, at man var litt illojal mot ham som lå der hvis man tok på seg en festdrakt. Jeg vet ikke. {ndash}Jøss.{ndash}Det er ikke en fiks idé. Det er en sterk følelse. Jeg har tenkt en gang at jeg skulle ta på meg en hvit kjole, bare for å prøve. Det tror jeg ville vært en snodig opplevelse.Både Margreth og Thomas har fridd, men de er ikke gift ennå.{ndash}Du kan kanskje ikke ha svart kjole i bryllupet?{ndash}Jo, det kan jeg da. Margreth Olin tenker seg om. {ndash}Jeg jobber litt med dette. Etter å ha fått Milla, går jeg litt i blå dongeri og noen farger. Jeg har jo røde sko i dag. LIKEVEL HAR OLIN, når alt kommer til alt, et svartsyn på verden som få andre deler.{ndash}Jeg har nok det. Jeg har vokst opp på Sunnmøre, da vet du. Med store kontraster. Stupbratte fjell og et vær som gjør at du ofte ikke kan være utendørs. Og... jeg bare leter etter et ord...Hun ser utover Oslofjorden. Den ligger nokså stille og dovner seg i ettermiddagssola. {ndash}Nei, jeg fant det ikke. Men det er en natur man er avhengig av å ta hensyn til. Kontrasten mellom liv og død er der jo, folk omkommer i steinras og snøras. Det er en slags nåde. Noen slipper unna det, og noen slipper ikke unna det. Jeg bærer på en sorg over at verden er sånn som den er, at alle ikke har det like godt som meg. Da jeg var liten kunne jeg bli veldig skuffet over at læreren eller voksne rundt meg ikke så ut til å gjøre noe akutt med sultkatastrofen i Sudan. Jeg gråt meg i søvn.
Margreth Olin vokste ikke opp og skjønte hvor naiv hun hadde vært. Hun vokste opp og skjønte hvor rett hun hadde hatt.{ndash}Hvis man aksepterer at alle mennesker har lik verdi, kan verdenssamfunnet gjøre noe med dette. Det hadde jo vært veldig sytalaust, som vi sier på Sunnmøre, å bli voksen og være interessert i å få meg en fin konebil og være opptatt av meg og mitt. Men jeg kom ikke forbi sorgen. Det er hele tida ting å peke på. Hvordan vi behandler andre. Det gjelder både mennesker og dyr.{ndash}Er det noen som synes du er for moralistisk?{ndash}Jeg er blitt spurt om jeg synes jeg har hvite englevinger, at jeg liksom er bedre enn andre. Jeg synes ikke man kan argumentere sånn overfor noen som tror at verden kan bli bedre. Det er å vise uvilje, sier hun. {ndash}Thomas pleier å si at han lager film for å forandre verden. Jeg sier ikke akkurat det. Men. Jeg skal fortelle en historie. MARGRETH OLIN FORTELLER om en sommer for lenge siden. {ndash}Jeg kommer fra trauste bondefamilier både på mors- og farssida. Hver sommer reiste vi inn i Nordfjord og var der i sommerferiene. Jeg hjalp til med å hesje høy og sånn. Pappa, onkel og fetterne mine skulle slippe kalvene ut. Kalvene opp på traktortilhengeren, og jeg løp bak og var ivrig og glad for at kalvene skulle komme seg ut. De skulle lære kalvene til å ikke springe på elva, så de holdt kalvene borti strømgjerdet sånn at de skulle skjønne at de fikk strøm, og dette her syntes jeg var helt forferdelig. Jeg prøvde å stoppe dem, dro pappa og onkel i beinet, var helt fra meg, og sa at dette her kan dere ikke gjøre. De lempet meg unna, og ba meg komme meg vekk. Jeg løp gråtende ned igjen til gården. Da ba jeg til Gud, for første gang. «Hvis du finnes, må du få slutt på sånn urettferdighet overfor dyr». Så går det bare noen minutter, og så hører jeg mannfolka komme bannende tilbake og lurte på om jeg hadde skrudd av hovedsikringen. Det hadde jeg jo ikke. Strømmen hadde gått i hele dalen. Lenge, sånn at alle kalvene i dalen slapp å få sånn strømsjokkbehandling. {ndash}Da trodde du på Gud?{ndash}Jeg trodde i alle fall at det hjelper å holde fast i de tingene vi tror på. Vi kan forandre ting. Det jeg gjør, kan bety noe for andre, hvis jeg gjør det ærlig og fullt og helt. Hvis ikke hadde jeg ikke drevet med dette her. Det er hardt arbeid. Det krever sin Margreth. Det føler jeg at det gjør. simen.ekern@dagbladet.no