Anders Lange var en særing som var så engasjert at han havnet i slagsmål. For 30 år siden grunnla han Norges største parti i en kinosal.

GRUNNLA ET PARTI: Anders Lange likte ikke partivesenet, og forsøkte egentlig å grunnlegge en protestbevegelse på denne dagen for 30 år siden. Protesten ble til Frp, Norges største parti, som i dag feirer jubileet. 

Foto: Svensson, Per/Scanpix

GRUNNLA ET PARTI: Anders Lange likte ikke partivesenet, og forsøkte egentlig å grunnlegge en protestbevegelse på denne dagen for 30 år siden. Protesten ble til Frp, Norges største parti, som i dag feirer jubileet.
Foto: Svensson, Per/Scanpix

HAN VAR EN RARING. Anders Lange likte ikke partier. Han fikk aldri vite at han er grunnleggeren av Norges største i sitt slag. Hvordan kunne han ane det, han som aldri fikk særlig oppmerksomhet og som ikke ble tatt alvorlig. 8. april 1973 ble partiet stiftet. Anders Lange hadde klart å fylle Saga kino. Ifølge Frps nettsider var det over 3000 mennesker der. Andre kilder nøyer seg med å faststå at det var 1345 sitteplasser og at salen var fylt til randen. Det var stor stemning, folk lo og klappet til kveldens eneste taler, Anders Lange. Med håndsopprekking ble partiet stiftet. Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, forkortet ALP var en realitet. ELLER VAR DET EGENTLIG ET PARTI? Anders Lange var 69 år. Han var ofte ekstrem i ordvalget. Han hadde jobbet hardt i flere tiår. Han reiste rundt i landet og holdt taler. Han var en av dem som talte aller mest til folk i hele landet. Men han ble sett på som vulgær. Avisene skrev aldri om han. Han fikk lite oppslutning. Nå kom han med et program som het «Vi er lei av». Planen var ikke å stifte et politisk parti i tradisjonell forstand, men en protestbevegelse. Denne kvelden la han grunnlaget til det politiske partiet som har vokst til en kjempe i nåtidas Norge. Fremskrittspartiet har 22.5 prosent oppslutning på partibarometeret for april 2003. Og på denne dagen for 30 år siden ble Lange formannen og partiets øverstemann på lista til Stortingsvalget det samme året. Det var Anders Lange som insisterte på at partiet skulle ha hans navn. Han var nok ikke PR-kåt, men han ville at det skulle være menneske som sto bak, noen som kunne holdes ansvarlig. Anders Lange var partiet, slik mange vil hevde Carl I. Hagen er det i dag. Hans prosjekt var å fjerne så mye som mulig av offentlige myndigheter, kutte i all lovgivning og skatter. Folk skulle få større frihet i hverdagen. Og Lange mente alvor. Han ville lage en folkebevegelse. ET LIV TIL HØYRE. Lange var født i 1904, sønn av en legen Alf og klaverpedagoden Anna Elisabeth. Han var skilt en gang, fra kona Anne-Marie Bach-Evensen. Han giftet seg på nytt med tannlegesekretæren Karin. Etter gymnaset jobbet han i skogen i noen år, og ble ansatt som sekretær i Fedrelandslaget i 1929. Fedrelandslaget stiftet i 1925 jobbet for borgerlig front mot arbeiderbevegelsen, og ble støttet av folk som Christian Michelsen og Fridtjof Nansen. Fedrelandslaget hadde i 1930 omkring 100 000 medlemmer, men ble oppløst i 1940. Under krigen jobbet han aktivt med illegalt arbeid. Han ble arrestert av tyskerne en rekke ganger. Lange kom på kant med lederne i Fedrelandlaget. Han engasjerte seg voldsomt, og kjørte rundt i en lastebil for å snakke mot Arbeiderpartiet på Sørlandet. Av og til kom det til håndgemeng. Han ble overført fra Kristiansand til Oslo da han knuste kjeven etter slåssing. Han hadde smurt inn en journalistvenn med griseblod for å vise hvordan Arbeiderpartiet angrep det borgerlige samfunn. Etter krigen hadde ikke høyreorganisasjonene som Lange engasjerte seg i noe oppslutning i landet lenger. HUNDEAVISA BLE TIL. Lange måtte finne seg nytt arbeid, og ble derfor sekretær i Norsk Kennelklubb i 1947. Senere startet han sin egen kennel i Oppegård. Interessen førte til den noe merkverdige avisa «Hundeavisen» som kom for første gang i 1948. Lange var utgiveren og avisa var et blad for hundeeiere ispedd politiske meningsytringer. Fram til 1953 handlet den om firbeinte, men på 60-tallet kom redaktørens sterke meninger inn. Avisa skiftet navn til Anders Langes Avis. Her var det antikommunisme, motstand mot partier og politikere som kom til uttrykk. I tillegg var sinnet mot skatter og avgifter hjertelig til stede. Privat eiendomsrett og fritt næringsliv ble fanesaker i et blad med grovt uttrykk, men som også hadde humor. Anders Langes Avis støttet apartheid-regimet i Sør-Afrika. Det var ingen innvandring å være skeptisk til mens Lange levde, men bistand likte han ikke. - Hva du evner kast av i det indiske hav, sa partistformannen ironisk. ENDELIG BLE HAN HØRT. Lange hadde forsøkt å få oppmerksomhet i mange år. Han hadde få tilhengere, dessuten ikke penger. Lange drev en enmannsorganisasjon. Han omga seg med de såkalte «hundeguttene», en gruppe unge gutter med utspring fra gymnas i Oslo og Bærum. Men dette var Langes prosjekt. Anders Langes Parti surfet på suksessbølgen til det partiet danske Mogens Glistrup hadde stiftet året før i nabolandet: Fremskridtspartiet. Partiet fikk hele 15,9 prosent av stemmene i det danske Folketingsvalget i 1973. Suksessen kom også fordi den borgelige bortenregjeringa "førte en like ekspansiv statlig politikk som Arbeiderpartiet, med stadig skjepede skatter som resultat, begynte deler av velgerskaren å murre mot skattetrykket", skriver Gudleiv Forr i Store norske leksikon. Da EF-striden kom i 1972 løsnet partibåndene og Lange fikk mer støtte. Også var han en fargeklatt, en som skilte seg ut med å drikke eggelikør offentlig og som snakket om billigere drikkevarer og lavere skatt. Misfornøyde høyrevelgere likte han, og arbeiderpartivelgere som var lei av skattetrykket. OVERRASKENDE SUKSESS. Noen måneder etter at ALP var stiftet var Lange innvalgt på Stortinget. Han fikk følge av tre sympatisører. Harald Slettebø (Hordaland), Erik Gjems Onstad (Akershus) og Erling Erland (Rogaland). ALP fikk overveldende fem prosent av stemmene ved Stortingsvalget i 1973. Siden har det variert fra 1,9 prosent i 1977 og toppen 15,3 prosent som Fremskrittspartiet fikk i 1997. De fire første stortingsrepresentanten fra ALP var en snodig gjeng. Anders Lange sa og gjorde som han ville, Onstad kjørte sitt løp, Slettebø og Erland ble trukket inn i det som skulle bli det senere Fremskrittspartiets evige stridsspørsmål: organisert og strukturert partivirksomhet, eller politikk etter innfallsmetoden. Så lenge Anders Lange levde, var partiet og Anders Lange det samme. HAGEN TOK OVER. Anders Lange trivdes ikke på Stortinget, det var for mye omstendelig arbeid og korrekt språkbruk. Han gikk bort etter bare et år som stortingsrepresentant. Da Lange døde av hjertesvikt 18. oktober 1974 rykket direktøren i sukkerfirmaet Tate & Lyle inn på Stortinget som fast representant. Det var den 30 år gamle lederen av Reformpartiet, Carl Ivar Hagen. Han hadde rukket å komme så kraftig på kollisjonskurs med den egenrådige Lange, at han stiftet sitt eget parti på vårparten 1974. Det gikk ikke lange tiden før Hagen var tilbake. I mai året etter var han i ALP igjen. Bruddet mellom Hagen og Lange kom på grunn av organisasjonsspørsmålet. Hagen ville bygge et parti med vedtekter, program og organisasjonsapparat. Men Lange og hans venner foretrakk å være et annerledes og spontant innslag i norsk politikk, noe parti ville de slett ikke være. Nedturen begynte ganske raskt: ved fylkestingvalget i 1975 var oppslutningen 1,4 prosent. Partiet hadde ikke organisasjon eller tillitsmannsapparat som kunne føre valgkamp, de etablerte partiene pustet lettet ut over det som de trodde var en døgnflue. I januar 1977 skiftet partiet navn til Fremskrittspartiet. Høsten samme året raste Frp ut av Stortinget. Men Carl I. Hagen ville noe annet. Han gjorde akkurat det Lange ikke ville. Etter valget begynte han å bygge opp partiet. Nå hadde alle sett at det ikke nyttet å drive et parti uten en organisasjon i ryggen. Hagen lagde vedtekter, bygde opp organisasjonen og sto fram som den første politiker i landet som virkelig ville bruke «amerikanske» metoder i en valgkamp. Hagen var den første politikeren med et ubetinget medietekke og visste å bruke fjernsynet for det det var verdt. I dag har han grunn til å feire. astrid.meland@dagbladet.no Kilder: Store norske leksikon, NTB, Dagbladet, Bergens Tidende, Aftenposten, Caplex, Pax Leksikon.