Skinkemenn: Skinkeprodusent Vidar Heggbotten (34), grise-bonde og amatørteatersjef Rune Skjåk (44) og mølleren Ståle Bøje (62) samlet blant gode venner.
Strutsen som forsvant: Bonde Helge Jordanger på Lærum gård i Sande i Vestfold slaktet sin siste struts våren 2001. Foto: Mette Randem
Matens minister: Landbruksminister Lars Sponheim mener vi må gi nisjeproduktene tid, før de kommer i butikkene.
Skinkenes herre: Vidar Heggbotten håper at han en vakker dag kan begynne å tjene penger på skinkene sine.
Gratisreklame: Den legendariske skinke-lanseringen i fjor da landbruksminister Sponheim stilte opp på ICA på Aker Brygge sammen med kjøpmann Stein Erik Hagen. Skinkeprodusent Vidar Heggbotten (t.v.) fikk tidenes gratisreklame. Foto: Ivar I. Myhre
Tørket kjøtt: Lars (8) og Lisa (10) Skiaker spiser tørket, marinert kjøtt, nok en spesialitet fra Skjåk. I bakgrunnen er mamma Liv-Marit, som med mannen Leif Skiaker står bak ideen med marinert, tørket kjøtt.
I EI STUE i Skjåk sitter tre menn og spiser skinke. Rune Skjåk (44), grisebonde, amatørteatersjef, og snart aktuell med stykket «Den svevende jomfru». Ved hans side, Ståle Bøje (62), mølleren. Mannen som ifølge seg selv lager Norges beste griseftr. I sofaen, skinkeprodusent Vidar Heggbotten (34). Dette er mennene bak den nå rikskjente «skinka fra Skjåk». De spiser sin skinke med andakt.{ndash}
Ho står ikke tilbake for Parma-skinka, ho gjør ikke det, sier mølleren Bøje og flesker til:{ndash}
Ho er bedre enn Parma-skinka.{ndash}
Jeg vil helst ikke at vi snakker så mye om Parma, sier Heggbotten.{ndash}
Skinke fra Skjåk er én ting. Skinke fra Parma er noe annet, forklarer han, og bryter av et stykke flatbrød.{ndash}
Hva drikker man til skinka deres?{ndash}
Mjølk er fint, sier Rune Skjåk, grisebonden.{ndash}
Eller Skjåk-sjenever, sier Bøje.{ndash}
Hva er Skjåk-sjenever?Mølleren Bøje ler noe voldsomt. Han lener seg over bordet, sier lavt:{ndash}
Omerka vare. Hjemmebrent.45
000 NORSKE GÅRDSBRUK er lagt ned siden 1985, og flere skal bort. Ikke rart bøndene skjelver i buksene. Da varmer nok tallene som viser at 80 prosent av det norske folk vil opprettholde jordbruket på dagens nivå. Spørsmålet er hvordan vi kan klare det. Eksklusive nisjeprodukter, som vil gjøre ære på mottoet «Godt norsk», er lansert som redningen for jordbruket. Men hvor mange bønder kan egentlig leve av sære luksusprodukter? Hvordan kan varene slå an når det er svært vanskelig å få tak i dem? Og hvor mange har egentlig hørt om chèvre fra Haukeli? I kulissene hviskes det at statsråd Lars Sponheim bruker store ord, men ikke gjør nok. BERLIN, 11. JANUAR 2002. Lars Sponheim debuterer som landbruksminister på mat- og landbruksutstillingen Grüne Woche. Han spiser østers, ser i kamera, og sier: Slik spiser den moderne nordmannen i framtida. Sponheim kommer i avisa.Oslo, 5. april 2002. Statsråd Sponheim og kjøpmann Stein Erik Hagen spiser skinke fra Skjåk i ICA-butikken på Aker Brygge. I bakgrunnen står Vidar Heggbotten, ikke spesielt pyntet, men med «reine kleder», som han selv sier. Alle kommer i avisa.Tromsø, 6. november 2002. Statsråd Sponheim lar seg begeistre av lammerull fra AronMat. {ndash}
Virkelig noe jeg kan anbefale, sier statsråden. Avisa er der. Paris, 26. november 2002. Sponheim smaker oster og eplesider fra Normandie. Og han drømmer høyt om en førsteklasses norsk calvados, basert på norske epler. Så høyt drømmer han at det kommer i avisa.Berlin, 17. januar 2003. Landbruksminister Lars Sponheim er tilbake på Grüne Woche, denne gangen med skjegg. Han skåler i norsk akevitt med sin tyske kollega Renate Künast. Han snakker om smalehovud. Og kommer i avisa.SPONHEIM ER GLAD I MAT. Han innrømmer det gjerne. Vi sitter på hans kontor og diskuterer statsrådens favorittema: mat. Nisjeprodukter. På landbruksministerens slips henger en gaffel og kniv i gull. Kokkemesterlaugets slipsnål.{ndash}
Det er spennende å smake nye ting. Jeg tror vi lever bedre liv hvis vi kan velge mellom 100 osteslag i stedet for 10.{ndash}
Man blir et bedre menneske av flere slag ost?{ndash}
Nei. Men det beriker livet.Sponheim lener seg tilbake i sofaen. Drømmer tilbake til den gangen han smakte chèvre fra Haukeli , kanskje det mest smakfulle nisjeproduktet han noen gang har opplevd.{ndash}
Den var spesielt morsom. Og den har jeg nevnt et par ganger. Den fineste måten jeg fikk den på, var til dessert. Skiver av chèvre, med valnøtt og smeltet honning over. Et eventyrlig godt produkt. Men om det blir vellykket i markedet, gjenstår å se.Statsråden snakker om de store, volumtenkende butikkene. De som bare skjønner ett språk: penger. Og som ikke vil ta inn nisjeproduktene hvis det ikke er penger å tjene.{ndash}
Men jeg har fått garantier. Jeg har brev liggende her, fra Rimi-Hagen, sier Sponheim.{ndash}
Og jeg har fått tilsvarende signaler fra andre om at de vil stille butikkhyller til disposisjon for spennende produkter som måtte komme. {ndash}
Men vi ser dem jo ikke i butikkene?{ndash}
Nei, men det er ikke sånn at du kan gå ned på Karl Johans gate og falle over produktene. Ikke ennå. Et stort menneske må først ha vært baby. Så må du lære deg å krabbe, før du lærer å gå. Sånn er det også med nye produkter, og nye bedrifter.PROFESSOR EINAR RISVIK på forskningsstiftelsen Matforsk tror det er mulig å lage skinke av «parmakvalitet» i Skjåk. Han tror også det er mulig å få nordmenn til å spise mer spekeskinke, bare kvaliteten er god nok. Men hva med Sponheims fokus på nisjeprodukter?{ndash}
Min tolkning er at han vil at dette skal gjelde for hele det norske landbruket. Det tror jeg er feil. Og jeg tror Sponheim undervurderer hvor lang tid det vil ta. En viktig ting er mytebygging, og det er ikke gjort over natta. Se på rakfiskprodusentene i Valdres, de har gjort dette i årevis. De har rakfiskfestival, får medieoppmerksomhet, og lanserer produktene med brask og bram hvert eneste år. Det skumle ved Sponheim er at han forespeiler folk et eksportmarked umiddelbart. Man må etablere myten hjemme, før man kan selge ute.Geir Grosberg er leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Han mener landbruksministeren har brukt mange store ord om småskalaproduksjon. Kanskje for store.{ndash}
Skal du få fart på dette, må du ta i bruk en del virkemidler. Vi kunne i mange sammenhenger ha trengt mer initiativ fra Sponheim. Han har lett for å bruke store ord, si at vi er sidrumpa og sånt. Han snakker om å se på andre land, hva de får til. Men så stopper det litt opp.PÅ STATSRÅDENS KONTOR er det lite å si på engasjementet. At landbruksministeren brenner for dette, er hevet over tvil. Og at han har vært flink til å promotere gode, norske produkter, er det enighet om. Men det finnes altså kritiske røster.{ndash}
Noen mener du bruker mange store ord om småskalaproduksjon. Men ikke gjør nok for å legge til rette for det?{ndash}
Ja? sier Sponheim. Han virker en smule irritert.{ndash}
Hva mer er det jeg skal gjøre, da? {ndash}
Det kreves kanskje større investeringer?{ndash}
Vi har jo verdiskapingsprogrammet for mat. Der er det kjempemye penger. Og vi har kommet med muligheten for å opprinnelsesmerke, det er det jeg som har gjort. Ikke Bjarne Håkon Hanssen. Det var ikke Gunhild Øyangen som kom med dette heller, det var jeg. Og hele omorganiseringen av mattilsynet. Det skjer nå. Så de som prøver å komme med den lettvinte kritikken der
..., sier Sponheim. Han tar en kunstpause.{ndash}
Det hever jeg meg meget lett over.{ndash}
Hvorfor tok det så lang tid før vi fikk opprinnelsesmerking i Norge?{ndash}
Ja, det kan du si. Det måtte jo en skikkelig regjering til, som tok tak i det. Ikke den derre sosialdemokratiske «brus med pæresmak» over hele landet. Men nei da, spøk til side. Det er ei stor skute som skal snus.TIRSDAG 6. JANUAR 1998, SAS-hotellet i Oslo. Den årlige NHO-middagen byr som vanlig på mye godt. Norges mektigste menn og kvinner skal slippe å sulte. Hummer og østers. Bjørn. Krokodille i chili. Antilope, palmenøtter. Men hva er stykkene med marinert kjøtt som ligger ved siden av nøttene? Er det virkelig det de sier? Struts? Det er akkurat det det er. For nå er strutsen overalt. Strutsecarpaccio , sier mesterkokkene. Mariner den i honning, sier damen i delikatessen. Over det ganske land kan man se den enorme fuglen løpe av gårde. Struts i avisene. Struts på tv. Trives utmerket i norsk klima, sies det. Og veldig anvendelig. Strutseolje? Utmerket for problemhud. Strutsen er kommet for å bli, sier Einar Tyldum i Norsk Struts AS. 13. mars 2001 legger selskapet ned driften. Det går ikke lenger. Norsk Struts har ti millioner kroner i minus. Strutsebønder landet over har investert millioner i fugler, klekkerier, nybygg. Nå er eventyret over.{ndash}
Hvorfor det gikk galt?Svein Overskott er sekretær i Norske Strutseoppdretteres Forening. Han forsøker ikke å stikke hodet i sanden.{ndash}
Det gikk jo veldig godt til å begynne med. Da var det en generell oppfordring til å finne nye produkter, nye nisjer.Overskott forteller om ei tid med store vyer, høye priser, en voldsom optimisme. Men så kom det plutselig struts fra Namibia og Botswana. {ndash}
Regjeringen Stoltenberg fant ut, i sin gavmildhet, at de skulle åpne for import fra disse landene. I Namibia er det store strutsefarmer, og strutsekjøttet derfra var billig. I dag, åtte år etter at den første fuglen kom til Norge, ser Svein Overskott at man hadde helt urealistiske forventninger til strutsen.{ndash}
Man sammenliknet det med lakseoppdrett. Slik gikk det ikke. Strutsen egner seg nok ikke så godt for storskalaproduksjon som vi trodde. I dag er det mer en nisjeproduksjon, og sånn bør det nok være.HELGE JORDANGER SLAKTET sin siste struts for to år siden. På gården Lærum i Sande i Vestfold drev han med struts i fem år. Men så kom altså denne Namibia-strutsen og ødela.{ndash}
Kjøttet fra Namibia ble importert til priser vi ikke hadde mulighet til å matche. Så da så jeg ingen muligheter til å fortsette. De siste 35 strutsene slaktet vi våren 2001.Jordanger syntes det var gøy så lenge det varte. Strutseoppdrett var en stor utfordring. Men om han er bitter for det som skjedde?{ndash}
Nei, jeg kan ikke si jeg er bitter. Men litt oppgitt over dem som tilrettelegger rammebetingelsene. Først støttet de næringen, men plutselig var den ikke prioritert lenger.NISJEPRODUKT ER BLITT et moteord. Og noen nisjer selger godt. Rakfisken i Valdres har lenge vært en suksess. På Filefjell, også det i rakfiskland, jobbes det med å eksportere reinsdyrmelk til amerikanske damer med rynker. Og et produkt det selges mye av, er norsk gardsost. Astrid Aasen på Gangstad Gårdsysteri i Nord-Trøndelag selger i bøtter og spann. Gangstad Camembert, Gangstad spesial, Inderøy-ost og Gangstad blå. {ndash}
Og så selger vi fryktelig mye salatost. {ndash}
Salatost?{ndash}
Et trøndersk alternativ til feta. Og så har vi Nannas konfektost, en brunost tilsatt nyperoseedikk og kaffe. Jeg kaller den for brunostens Mercedes.{ndash}
Det går bra? {ndash}
Veldig, veldig bra. I fjor omsatte vi for nesten to millioner.{ndash}
Du blir rik, nå da?{ndash}
Njaa
... i hvert fall rikere enn ved å drive som bonde. Skjåk Tørkekjøtt selger også godt. Tørket storfekjøtt marinert i lokale urter. Svært populært, ikke minst i dansbandkretser og i jaktmiljøet. Men også andre steder.{ndash}
Da jeg var på Villmarksmessa, ble jeg utsolgt, sier Leif Skiaker, tørkekjøttprodusent i Skjåk. {ndash}
Så jeg ringte kona og ba henne kjøre ned et lass til.Og Fosen-osten fra Romstad Gård i Bjugn? {ndash}
Kjempebra. Vi klarer ikke å lage nok, sier osteprodusent Ingrid Larsen Romstad.{ndash}
Og så lager vi gelé. Av for eksempel bjørkeblad, blåeiner og tang. I år håper vi å selge 50
000 glass. HUSKER DU EPLECHIPSEN? Da Randi Velure fikk en lys idé for ti år siden, var det nok noen i Hardanger som smilte skjevt. Randi startet opp Hardanger Chips AS. Eplechips. En god idé, kanskje. Men et kort eventyr.{ndash}
Vi skulle ha brukt mer penger på markedsføring. Men vi manglet pengene. Chipsen var god, den. De som likte den, likte den veldig godt. Andre syntes den smakte pyton. {ndash}
Og hvordan smakte den?{ndash}
Både syrlig og søtt. Eplesmaken druknet kanskje litt i det søte.{ndash}
Hva var det som gikk galt?{ndash}
Det som skjedde, var at det kom et parti chips som ikke var kontrollert skikkelig. Det gikk ut på markedet og var helt smakløst. Omtrent som trekkpapir. Folk betalte i dyre dommer for noe som var helt smakløst. Du kjøper ikke et produkt to ganger etter noe sånt. Velure sukker i telefonen.{ndash}
Det var kroken på døra for oss. Ingen skal si at bøndene i Hardanger ikke er kreative. Hardanger Chips. Hardanger Cider. Og i Ytre Ålvik på nordsida av Hardangerfjorden jobber Turid Alice Skjervheim med en ny idé: epler med firmalogo. Tanken er å prege epleskall med ulike firmalogoer, mens eplene henger på trærne. Høsten 2001 lanserte dessuten Tine en ny eplejuice «med ferske hardangerepler». Et «superferskt» juiceprodukt, som selger godt, ifølge Tine selv.JA, HVA MED TINE? I januar 2003 lanserer Tine sin nye, hvite geitost. «Chèvre fra Haukeli», Lars Sponheims drøm. En revolusjon fra Tine, har han sagt. Men hvordan har det gått med osten? {ndash}
Veldig godt mottatt, sier marketingsjef i Tine, Gunhild Vedum. {ndash}
Hittil i år har vi solgt 2200 kilo av chèvren vår. Men det er en ost for kjennere. Nordmenn har vært litt skeptiske til hvite geitemelkoster. Nå er dette i endring. I dag spiser vi nordmenn ost på en annen måte enn før.{ndash}
Men 2200 kilo chèvre på fire måneder er vel ikke all verden?{ndash}
Vi håper på å få opp salget, det er klart. Men nye produkter må få litt tid.Til sammenlikning solgte Tine 22
264 tonn Norvegia i fjor. Men det er da heller ingen ost for kjennere. BONDE OG FORFATTER Tore Stubberud gir de store kjedene skylda for det manglende mangfoldet i norsk mat.{ndash}
Skal man gjøre noe med landbruket, må man gjøre noe med kjedene. Jeg mener man nå er kommet til et punkt hvor fellesskapet må stille krav. Tenk på den franske butikkjeden Carrefour. I en middels by i Frankrike har de butikker med fiskedisk på 60 meter og et opplært personale. Hva har vi i Norge? spør Stubberud.{ndash}
Mat, vet du, det er ikke bare proteiner. Fjerner du matkulturen, vil vi ikke lenger bestå som folk. Vi blir nomader som spiser proteiner. Jeg skrev en artikkel i Aftenposten for to-tre år siden. Der vurderte jeg kjøttdisken på Ultra i Sarpsborg, kontra tilbudet på 1950-tallet på torget i samme by. Den gangen var det flere meter med kjøtt. Kramsfugl, kaninkjøtt, og svin av mange typer kvalitet. {ndash}
Men vil norske forbrukere ha nisjeproduktene?{ndash}
Hvis du over lang tid kjører en forflatingspolitikk mot matkulturen, får du en billigmatkultur. Da kan man oppleve at folk ikke lenger husker det som var bra.{ndash}
Det man ser i dag, er en sentralisering av matmakt. Den overskygger og bremser nesten hva du enn måtte finne på. Fancy, bitte, bitte små innslag av nisjeprodukter finnes. Og man snakker og snakker om mangfold. Det gir illusjoner av at makta ikke er så tett som den er. Det verste eksempelet er denne ideen med «bondens marked». Hør på dette, sier Stubberud. Han er ivrig nå.{ndash}
Utenfor supermarkedene skal det stå noen bønder som selger grønnsaker og litt honning. Jeg kalte det et landbrukspolitisk gateteater, for det tilslører det som egentlig skjer. Det som skjer, er at du ikke får noe valg. Stubberud sukker.{ndash}
Man må ikke gi opp, heller. Man må prøve å holde matkulturen levende.DEN NORSKE BONDEN er ikke hva han en gang var. Eller er det nettopp det han er? Professor Reidar Almås ved Norsk senter for bygdeforskning har skrevet boka «Norges landbrukshistorie, årene 1920{ndash}2000». {ndash}
I 1950 var det meste nisjer. Det fantes ikke noe nasjonalt marked. Ingen H-melk. Bare lokale produkter, lokale oster, lokalt smør. Så skjer det mye, i åra fram mot 1990. Det er nå det indre markedet for norsk mat dannes. Landbrukssamvirket går i spissen, men også de private lager standardprodukter, forklarer Almås.{ndash}
Men rundt 1990 skjer det noe, en overgang tilbake til det postmoderne landbruket. Folk har reist mer og vent seg til forskjellige smaker. Kokkekunsten går fra Ingrid Espelid til gourmetkokker. I landbrukspolitikken dukker ordet nisjeprodukt opp, under Gunhild Øyangen. Italia og Frankrike blir forbilder med sine oster og skinker og sin opprinnelsesmerking. Man går bort fra det industrialiserte landbruket og over mot småskalalandbruk, sier Almås.{ndash}
Gourmeten i dag handler som den gamle hushjelpen gjorde, med innkjøp i spesialforretningene. Dette er ekteskapet mellom den postmoderne bonden og den postmoderne forbrukeren. Man vil ha kvalitet, mens pris ikke er så viktig. Det som derimot er viktig, er opprinnelse. Du får ikke bare ost, du får «en smak av Heidal» på kjøpet. Dette belønnes landbrukspolitisk, ved at det gis bygdeutviklingsmidler til de som produserer gårdsmat.{ndash}
Har Lars Sponheim vært i overkant opptatt av nisjeprodukter?{ndash}
De fleste landbruksministrene, fra og med Øyangen, har brukt store ord om noe som ikke er så stort i volum. Også Bjarne Håkon Hanssen gjorde det. Det viktige blir å klare å ha to tanker i hodet samtidig. Å holde fokus på både volumproduksjon og nisjemat. Det vet jeg ikke om de har vært så flinke til.VIDAR HEGGBOTTEN SER utover Skjåk. Gårdene ligger tett. Flere av dem har sin egen skinke, men ingen skinke er som Heggbottens. De som henger i et spesialbygd hus, der den tørre Skjåk-lufta siver inn gjennom veggene. Heggbotten har solgt oss et par kilo av den beinfrie typen. Og han har vist oss massasjemaskinen, den italienske, til 950
000 kroner. Den som presser leddvæske og blod ut av skinkene, før den masserer dem. Massasjen river av fibrene slik at saltet penetrerer jevnt gjennom resten av skinka, forklarer Heggbotten. Dette kan han.{ndash}
1200 kilo veier den, og den knar godt. Det finnes ikke mange sånne i Norge. To-tre til, kanskje.Vidar Heggbotten, knapt 34 år, og allerede utpekt som en mann Skjåk forventer mye av. Kanskje blir han en vakker dag like stor som Skjåk-Ola. Bygdas berømte treskjærer, mannen bak Skjåk-skapet. Nå er det Heggbotten det snakkes om i bygda. Ung og lovende. Lidenskapelig opptatt av skinke. {ndash}
Jeg vil vite hva som foregår inne i skinkene. Hva skjer med enzymene, hva foregår på et mikrobiologisk nivå, forklarer Heggbotten. Men hva drømmer han om? {ndash}
Målet er å få til et produkt som er levedyktig, og som folk vil ha år etter år. Et produkt som er til glede for folk, og som kan bidra til å opprettholde bosettingen her oppe, sier Heggbotten.{ndash}
Penger, da?{ndash}
Det å tjene penger er også en drivkraft.{ndash}
Og når gjør du det, da?{ndash}
Spør du meg, så spør jeg deg.
SI DIN MENING: Kan nisjeprodukter redde norsk landbruk?
thomas.holst-hansen@dagbladet.no
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen