Hvorfor bryter alltid helvete løs når sokneprest Einar Gelius (44) åpner munnen?

Tekst: Sigmund Sørensen Foto: Scanpix

DET ER IDYLLISK her på Vålerenga. Den gamle og hvitmalte presteboligen bader i vårsola. En stor mann med tredagersskjegg både på hodet og i fjeset dukker opp i døråpningen. Med sine svarte olabukser og sin svarte genser ser han ut som et bortkomment medlem av Klanen, Vålerengas supporterforening. Mannen i døra er Einar Gelius, sokneprest i Vålerenga og Gamlebyen menigheter. - Nå har jeg bodd her i åtte år, og jeg føler at jeg har slått rot. En prest er ofte rotløs og flytter mye i løpet av livet. Men jeg synes Vålerenga er et veldig ålreit sted, sier han på sin milde arendalsdialekt. VANLIGVIS BLIR DET BRÅK når den utradisjonelle presten sier noe. Med jevne mellomrom dukker han opp i tv-ruta eller i avisene. Stort sett har han folk som Arne Treholt, Porno-Tanya, Per Ståle Lønning, Gud, Jesus, Rimi-Hagen eller a-laget til Vålerenga på slep. For tida figurerer den markante presten i to saker som begge har skapt rabalder. Først ble Hilde Hummelvold rasende på Gelius fordi han hadde invitert Se og Hør-sjef Knut Haavik til å tale i Vålerenga kirke. Hummelvoll ble faktisk så forbannet at hun gikk til Vårt Land med sin frustrasjon. Derfra var ikke veien lang til «Tabloid» på TV 2. Deretter tenkte Gelius høyt om ressursbruken i Den norske kirken. Kanskje vi burde slå sammen noen kirker? Eller arrangere gudstjenester hver annen søndag? spurte han. Og høstet storm. NÅ SITTER HAN I STUA i presteboligen han leier. Hilde Hummelvold og resten av staben fra «Forandring fryder» hadde nok funnet litt av hvert å slå kloa i her. Med sin svarte skinnsofa og sine svarte skinnstoler minner stua både om et bedehus og et ungkarsrede. Einar Gelius sitter her og snakker med stø røst om røtter. Han vokste opp i både Arendal og Stavanger. 18 år gammel dro han til Oslo for å studere jus. Etter to og et halvt år droppet han ut og begynte å lese teologi. Først i Stavanger, så på Blindern. Som prest har han bodd i Trøndelag i ni år. Men nå er det Vålerenga som gjelder. Herfra har han ingen planer om å flytte, selv om han snuser på muligheten til å jobbe som konsulent i næringslivet. - Jeg har med meg en slags barnetro hjemmefra. Mor er prestedatter, men det var ingen tvang hjemme. Vi var av og til i kirken. Jeg vokste opp i et helt vanlig norsk folkekirkehjem med et helt alminnelig forhold til kirken. Men jeg var søkende, og studiet hjalp meg til å sette ord på min tro, sier han. - Men foreldrene mine forventet ikke at jeg skulle bli prest, legger han til. - Ble de skuffet? - Nei, det tror jeg ikke. Men de har vel ikke likt alt jeg har holdt på med som prest. For å si det sånn. He-he. - Hva slags advokat ville du blitt? - Det er veldig mange likhetstrekk mellom det å være prest og det å være advokat. Begge fortolker ei bok, og i begge yrkene handler det om å komme tett innpå mennesker. Advokatene opptrer også i en slags liturgi i rettssalen. De har til og med på seg kjoler. Og som prest har jeg forsvart mennesker som er urettferdig behandlet eller som har falt litt utenfor. - Ville du vært forsvarer? - Ja. - En høyt profilert forsvarer, da? - Det er vanskelig å si. Kanskje. He-he. MENS EN FORSVARER forsøker å så tvil, står presten på troens side. Soknepresten Einar Gelius sier selv at han som troende blir mer og mer tvilende. Han er ikke like skråsikker som i yngre år. Han har ikke lenger alle svarene, men spørsmålene blir flere og flere. - Jeg har ikke funnet noe alternativ til det å ha noe å tro på. Det merker jeg spesielt når jeg har begravelser. Alt blir meningsløst uten et håp oppi all denne lidelsen. Å forrette ved barn og unge menneskers begravelser er noe av det tøffeste jeg gjør. Det er noe av det som utfordrer meg mest i forhold til det å tro på Gud. - Hva sier du til de pårørende? - Jeg sier det akkurat som det er. At dette er veldig urettferdig og meningsløst. Jeg reagerer veldig på mennesker som hevder at det er en mening i alt som skjer. Det er ingen mening i at en 15-åring dør. EINAR GELIUS VILLE VÆRT en god tabloidjournalist. Han kjenner knepene. For å trekke folk til de harde kirkebenkene begynte han å invitere profilerte talere til Vålerenga kirke. Rimi-Hagen har talt hos Gelius. Og altså også Knut Haavik. - Hva har vi å lære av Haavik og Rimi-Hagen? - Vi har mye å lære av hverandre, generelt. Utgangspunktet mitt når jeg har invitert folk, er at de har sagt noe om tro og tvil. Det betyr ikke at jeg legitimerer hele deres liv og jobb og alt mulig. Når jeg inviterer Rimi-Hagen, betyr ikke det at jeg legitimerer hele Hakon-gruppen. Eller Se og Hørs synderegister. De er invitert på kirkens premisser. - Hva synes du om Haaviks tale? - Det var en god tale. Fordi han var ærlig og fortalte åpent om sitt eget liv og sine egne opplevelser med sorg og lidelse. Han klarte å sette ord på det slik at mange kjente seg igjen i det han sa. Vi strever alle med det meningsløse; med sorgen, med det å miste våre kjære. Mange sliter med å forestille seg at det finnes en god Gud i den meningsløse sorgen og lidelsen. - Angret han på noe? - Han sa noe om det å kunne be om forlatelse. Det er ikke alt i livet man er like stolt av. Hvem kan si noe annet? Vi har da alle gjort dumme ting. Jeg har gjort mange dumme ting. Jeg har ikke møtt ett eneste menneske som bare har en solskinnshistorie å fortelle. De fleste av oss lever i en spenning mellom det jeg kaller himmel og helvete. Vi har dager hvor alt er mørkt og svart og hvor vi også påfører andre mennesker lidelse. Heldigvis har vi også dager hvor vi opplever at sola skinner på oss og at det er godt å leve, sier Gelius. - Har du forståelse for at Hummelvoll reagerte? - Jeg har stor forståelse for hennes engasjement, for hennes spørsmål om hva vi skal bruke kirken til. Det er jo det store spørsmålet for meg hver eneste uke. Men i denne konkrete saken hadde Hummelvoll to agendaer. Det ene er det rent prinsipielle, det andre er at hun har dårlige erfaringer med Se og Hør og Knut Haavik. Dermed ble to debatter sauset sammen, og det ble litt vanskelig å vite hva hun mener. - Var det ubehagelig å møte henne i studio? - Ikke ubehagelig. Men jeg følte at kritikken mot meg var litt urettferdig. Og Ole Paus sitter der så freidig og kaller Vålerenga kirke en tøysekirke. Og Hummelvoll kaller Haaviks tale for banaliteter. Den nedlatende tonen er grei nok, men jeg har verken sett Paus eller Hummelvoll i kirken her en eneste gang i løpet av åtte år. Og da er det litt rart at de kan uttale seg så bastant om det som skjer i Vålerenga kirke. Det opprører meg litt. FØLELSENE VAR ENDA STERKERE da Gelius for noen år siden ble skilt. I dag bor ekskona rett i nærheten. Gelius blir blank i øyne når han snakker om skilsmissen. - Det å oppleve personlige kriser som et samlivsbrudd gir deg dårlig samvittighet overfor barna. Det er en vanskelig prosess. Men alt det vonde man opplever i sitt eget liv gjør at man forstår andres kriser bedre. - Var skilsmissen et nederlag? - Et samlivsbrudd er et sår som vil være der resten av livet. Et samlivsbrudd har store ringvirkninger. Venner og den nærmeste familien blir også rammet. Og veldig ofte er det barna som blir den tapende part. Jeg tror ikke jeg har gjort så mye galt i livet mitt. Men jeg har ikke lyktes i å leve det som jeg burde gjort. Jeg har tryna. Og mange vil si at jeg har tryna ganske kraftig. Det viktigste er å søke det gode i livet, selv etter å ha opplevd nederlag. I dag er Gelius faktisk lykkelig og har funnet den store kjærligheten med den 34 år gamle Rikke Lind fra Nesodden. Hun er tidligere stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, et parti Gelius for øvrig har vært medlem av siden 1982. - Hva slags damer liker du? - Jeg blir veldig fort forelsket. Og jeg blir tiltrukket av sterke og sensuelle kvinner. Kvinner som utstråler frodighet og som har glimt i øyet. - Hvordan sjarmerte du kjæresten din? - For å si det som det er: Hun sjekket meg! EINAR GELIUS HAR TO BRØDRE og en søster. Eldstemann er professor i fysikk ved Universitetet i Oslo, søsteren er lærer i Haugesund og den fem år yngre Jon kjenner vi fra Dagsrevyen. - Flinke folk, de Geliusene? - Ja, vi ble pushet på. Det er ganske spesielt at vi er fire søsken som alle har tatt høyere utdannelse. Det tror jeg skyldes at vi har hatt en god oppvekst. Vi hadde en litt streng oppvekst, men vi var fire søsken, så da måtte det være et visst system. Selv har soknepresten to barn, Inger Marthe på 16 og 10 år gamle Jacob. Soknepresten ser at han mot sin vilje også er en streng far. - Arvesynden er sterk, sier han om den saken. - Likner barna dine på deg? - Ja, jeg ser dobbeltheten hos dem. De er sterke og frimodige, men samtidig sårbare. Det kjenner jeg meg igjen i. Jeg har den dobbeltheten i meg. Jeg er både sterk, frimodig og sårbar, sier han. SOM BARN VAR DEN FRITTALENDE mannen ganske rolig. Einar Gelius var med i speider'n og ungdomsklubben. - Det var ikke så mye som skjedde i Arendal på 60- og 70-tallet. Men Arendal er jo småborgerlig, og etter at jeg begynte å studere, forandret jeg meg veldig. Før studiene var jeg en konservativ ung mann. Nå blir jeg mer og mer radikal. Jeg er litt kjerringa mot strømmen, sånn sett. Problemet i dag er jo kapitalismen. Alt skal måles i kroner og øre. Pengene styrer alt. - Til og med hvem som får tale i kirken. - Det er ikke sant! Det er ikke bare kjendiser som taler i Vålerenga kirke. Det er ikke sant. Her er det åpent for mangfoldet. I KARRIEREN TIL GELIUS har det også vært en del overraskelser. I 2000 ble han statssekretær i Kommunal- og regionaldepartementet. Han måtte tenke seg om noen dager, men takket til slutt ja til jobben. Tilbudet kom som sendt fra himmelen; Gelius var sliten og nesten utbrent som prest da han fikk mulighet til å skifte beite. Gelius jobbet med asyl- og flyktningsaker til regjeringen ble kastet året etter. Han blir stille når man spør om han noen gang har sagt noe han har angret på. - Jeg kommer ikke på noe helt konkret, sier han til slutt. - Men jeg har kanskje sagt noe som har såret eller blitt oppfattet som arrogant. Jeg har nok vært litt spydig og sagt sårende ting i debatter. Det er leit, fortsetter han. På dette tidspunktet minner vi Gelius om det han sa til VG om kongebarnas partnere: «Dette blir bare verre og verre, først Mette-Marit Tjessem Høibys utagerende festing', og nå Ari Behn som vasser i kvinnfolk og dop. Monarkiet graver sin egen grav.» Først ler Gelius. Så blir han stille. Og så: - Jeg har ingen rett til å dømme andre mennesker. Jeg reagerte på framstillingen av Ari i dette tv-innslaget hvor han så å si vasset i kvinnfolk og dop i Las Vegas. Jeg stilte spørsmål ved det, og etter reaksjonene å dømme rørte jeg ved noe veldig mange i folkedypet var enig i. Men jeg har selvfølgelig ingen rett til å dømme andre mennesker. - Du fikk kjeft av sjefen din, Sylvia Brustad? - Jeg gjorde det. Det er alltid litt ubehagelig å bli offentlig irettesatt av sin egen sjef. Jeg synes ikke det er så hyggelig. - Hva mener du om Ari og resten av kongehuset i dag? - Nei, jeg har ingen meninger om dem. Jeg blir bare mer og mer overbevist om at vi må avskaffe monarkiet. Det er et paradoks i et moderne samfunn at vi fremdeles har en statsform hvor statsoverhodevervet går i arv. Dette er en statsform som ikke hører hjemme i et moderne demokrati. - Hva synes du om livsstilen deres? - Akkurat det vil jeg ikke kommentere. He-he! VÅL'ENGA. NAVNET SMAKER LUNKA ØL, maskulinitet og cupfinale. For ett år siden fikk Gelius en Vålerenga-tatovering på høyre underarm. Tatoveringen er stor. Den er faktisk jævlig stor til å sitte på armen til en sokneprest. Av en eller annen merkelig grunn har kirken blitt en viktig del av fotballkulturen på Vålerenga. Før hver hjemmekamp synger Klanen om kirken sin. Sangen er svulstig, men alle i Klanen synes den er vakker. - Du får frysninger på ryggen av å høre det. Det er rett og slett en religiøs opplevelse, sier klansmedlem Gelius. - Er det greit for deg at de synger «Vål'enga, du er min religion»? - Det er veldig greit. Fordi ordet religion betyr å sette høyt, å akte noe. Og det er bra at det finnes ting i vår tid som vi kan sette høyt. Det går an å tro på både Jesus og Vålerenga. - Men hvordan kan du be til Gud om at Vålerenga skal vinne? - Det står i skriften at man kan be om alt. Og da må man også kunne be om at det går bra med Vålerenga. Man kan faktisk be om alt. Men det er ikke sikkert man får svar. Einar Gelius er overhodet ingen idrettsmann. Det er litt rart, for begge foreldre hans var idrettsfolk. Søsteren i Haugesund er den eneste av de fire barna som har drevet med idrett. - De er litt late, de Gelius-gutta? - De er late! Rett og slett. Ingen av oss gutta har noensinne løftet en fot. Eller en arm. GUBBELAGET MØTES HVER siste onsdag i måneden i Vålerenga kirke. Gubbelaget er en gjeng gamle Vålerenga-patrioter på 80-90 år. De følges til hjemmekampene av Gelius. Det har vært tradisjon i 25 år at presten er leder av Gubbelaget. Medlemmene av Gubbelaget har vært ute ei vinternatt. Det har soknepresten også. Einar Gelius er overhodet ingen avholdsmann. - Nei, jeg elsker å ta meg et glass vin eller øl. Jeg er ikke noe prakteksemplar. Det er klart at jeg også har hatt noen gedigne fester opp igjennom åra. Jeg har ikke levd et prektig liv. Men vi er vel alle syndere? Pester er like syndige som andre folk. Jeg mener at man skal ta for seg av livets mange gleder. Gud har gitt oss alt det skjønne og vakre. Han vil jo også at man skal bruke det. - Har det lugget litt på prekestolen enkelte søndager? - Det verste er gudstjenesten første nyttårsdag klokka elleve. Den kan være drøy å komme gjennom. For å si det sånn.
 

Les også

Publisert fredag 16.05.2003 kl. 10:32, oppdatert 01:20