Når det går fort unna på kontoret til Arthur Buchardt (55), hender det at han må stoppe opp litt. For å ta imot nok en fartsbot.

{ndash}BJØRN! BJØRN!

Noe er galt med den flotteste suiten på Quality Hotel Tønsberg. Den med store panoramavinduer ut mot Byfjorden. Hotelleieren står inne på soverommet og roper på hotelldirektøren. Det er ettårsbefaring på hotellet, og inne på soverommet retter Arthur Buchardt en solbrun pekefinger mot nattbordet.{ndash}Se her, Bjørn.Det er ledningen. Ledningen til stålampa på nattbordet ligger feil. Den går fra lampefoten og utover i rommet, altså slik at den henger ned fra bordet på framsida. {ndash}Be stuepikene legge disse slik. Bak her, sånn. Ser du?Buchardt snur lampa hundreogåtti grader rundt og gjemmer ledningen mellom bordet og veggen.Hotelldirektøren nikker. Han gliser, rister litt på hodet idet sjefen strener videre ut på gangen.{ndash}Han er så nøye, vet du. Han er bare nøye.FOR Å SI DET ENKELT: Arthur Buchardt lever av å finne ut hvor i landet folk kunne tenke seg å betale for å sove ei natt eller to. Han bygger hoteller der. Så selger han dem, eller leier dem ut, til noen som vil drive dem. Der andre utbyggere opererer med hele kontorlandskap fulle av prosjektkonsulenter, arkitekter og rådgivere, stiller Arthur Buchardt alene med sin sjuende sans. Nå sliter hotellbransjen, men Buchardt holder farta. Han har hele kontoret i bilen, tallene i hodet, kroner på bok og nye ideer på lager. I forrige uke presenterte han planene om et nytt hotell på toppen av den 96 meter høye Zakariasdemningen innerst i Tafjorden på Sunnmøre. Tidligere i år sa en av verdens mest berømte arkitekter ja til å tegne et annet hotell for ham, ved sjøen utenfor Malmö.{ndash}Prosjektet i Tafjord kan selvsagt gå rett til helvete, sier Buchardt. Han har brune bomullsbukser, brune semskede sko. Ei lys, åpen skjorte under en tynn bomullsgenser. Brune øyne, kortbarbert, grånende hår. En mørk, rolig stemme som damene dåner av. Og som kanskje kan selge hotelldøgn oppå en kraftverksdemning i ei skyggefull kløft på Vestlandet.{ndash}Det kan jo også bli en suksess, et kultanlegg for spesielt interesserte, turistene som vil oppleve noe helt annerledes innen kunst og natur. Det er ikke så dyrt å bygge, grunnmuren er der, tomta er gratis {ndash} og hotellet består av moduler som heises på plass på demningen, ferdig innredet.{ndash}Men det kan som sagt gå til helvete?{ndash}Det kan det jo. Men jeg synes det er mer spennende å gå på slakk line enn å bare gå på opptråkket sti. Faren er jo at du lettere detter ned. Men for en som kan det å gå på slak line, er det selvsagt ikke fullt så risikabelt.SOM UNGGUTT PÅ NESODDEN var Arthur den som badet først om våren, støtte kula lengst og endte opp øverst i slåsskampene. Og den eneste som følte seg husvarm på legevakta. Familien flyttet fra Drammen til Nesodden da Arthur var seks. Ti år seinere flyttet de til Brumunddal via et kort opphold i Mo i Rana. Som voksen har brumunddølen Buchardt bygd hoteller i Øyer, Kristiansand, Sarpsborg, Stavanger, Tønsberg og Gardermoen. De fleste drives av kompisen Petter Stordalen i Choice-kjeden. Det aller nyeste, Ilsetra på Hafjell, driver han selv. Mens han jobber videre med planene om nye hoteller på Gaustatoppen, i Trysil, i Stockholm sentrum.Og altså i Malmö.Det er der, ved kysten nede i Sør-Sverige, tvers over sundet for København, at store ting kan skje i en ellers liten og unnselig by, mener Buchardt. Se for eksempel på Bilbao, som fikk Guggenheim-museet. Det var det Buchardt gjorde. Han var i Bilbao på ferie. Han så på de bølgende titanplatene, på den spektakulære stålkonstruksjonen, på mesterverket til den verdensberømte arkitekten Frank Gehry. Og han forsto at noe måtte gjøres. Fra mobilen ringte Buchardt til ordføreren i Malmö. Han fikk til et møte med ordføreren, byplansjefen, rådmannen, fylkesmannen, fylkesordføreren, riksantikvaren og forsvarssjefen for Sør-Sverige. Etterpå kontaktet han Frank Gehry, som ifølge seg selv sier nei til 199 av 200 forespørsler. Buchardt ville at han skulle tegne et hotell ingen har sett maken til.{ndash}Gehry fløy over fra Los Angeles for å møte oss. Heldigvis hadde han spist middag med den danske kulturministeren kvelden i forveien, og han hadde rakket ned på både Norge og Sverige, og ikke minst Malmö. Men så kom Frank dit, da, og vi ble lissom... vi fant kjemien sånn , altså...Buchardt knipser i lufta med et smell.{ndash}...og da gikk det en faen i ham. «We shall show them!» sa han. «We shall show them how to get the most bang for the buck.» LUKSUSHOTELLET TIL Gehry og Buchardt havner helt nede i vannkanten i Øresund, bare noen kilometer unna det andre hotellet Buchardt vil bygge i Malmö: Scandinavian Tower.Skyskraperen vil ruve utrolige 322 meter over havet, en meter høyere enn Eiffeltårnet, midt på den skånske flatbygda. Nå mangler bare den planlagte og vedtatte jernbanetunnelen på svensk side, som skal føre togfarende fra Kastrup direkte inn i hotellets underetasje på sju minutter.PÅ HOTELLET I TØNSBERG er befaringen unnagjort. Beskjeder er gitt, oppfølgingsmøter er avtalt og notert med kulepenn i Buchardts bok. Det er tid for lunsj. Buchardt går bort til vinduet i spisesalen før han forsyner seg. Han må rette litt på gardinene. De er trukket litt langt inn til karmen, foldene henger ikke helt pent.{ndash}Hvem er det som har valgt ut gardinene her?{ndash}Det er meg.{ndash}Tapeten på veggene, da?{ndash}Meg. Ute i resepsjonen venter en 18-åring som har laget et prosjektarbeid om hotellpresentasjoner på Internett. {ndash}Læreren hans ringte meg i går og lurte på om jeg ville se på det, det er derfor han kommer hit nå. Unggutten kommer inn, håndhilser spent. Buchardt er A-kjendis i Tønsberg. Han setter seg ned ved siden av den bærbare pc-en og kikker på skjermen. Rister smilende på hodet ved synet av ikoner og menyer.{ndash}Sånt er helt gresk for meg. Jeg har ikke sånn, jeg.{ndash}Har du ikke datamaskin?{ndash}Nei.Buchardt gliser fornøyd. {ndash} Mobiltelefon! Ordet knatrer ut av ham.{ndash}Det holder lenge for meg. De klarte seg jo greit før i tida også, uten disse greiene her. {ndash}Men hva med alle som vil sende deg informasjon på e-post?{ndash}Det er det som er problemet. Vi får altfor mye informasjon. Mye mer enn vi trenger. Hvis noen vil maile noe til meg... Han uttaler ordet maile med en klar og tydelig a.{ndash}...så får de sette seg i bilen og kjøre hit med det, eller sende det i posten. Du har hørt svareren min på telefonen?«DETTE ER ARTHUR BUCHARDT, jeg kan ikke ta telefonen nå, men {ndash} eh, levver nummeret ditt, så ringer jeg tilbake. Hvis du har noe å selle eller verdens beste prosjekt, så ringer jeg ikke tilbake. Ha det bra.»Buchardt snakker gjerne i telefonen. Men helst snakker han ansikt til ansikt.{ndash}Jeg kjører 7000{ndash}8000 mil i året, fordi jeg liker å møte folk. Jeg kjører heller tre-fire timer med bil for å kunne snakke ansikt til ansikt med folk i tjue minutter enn å sitte og snakke med dem i tjue minutter på telefonen.{ndash}Hva har du igjen for det?{ndash}Du får avklart ting når du møter noen ansikt til ansikt. Folk føler seg mye tryggere da. Når du møter menneskene som saken gjelder, får du en helt annen opplevelse av det. Dessuten er det viktig for meg å kunne stole på folk, gjøre avtaler med mennesker som tør å stå ved det de har sagt og lovet, som kan innrømme eventuelle feil {ndash} i stedet for å engasjere dyre advokater som lager et vrengebilde av realitetene etterpå. Folk på landsbygda er ærligere enn byfolk, slik sett.{ndash}Hvorfor det?{ndash}Fordi de skal møte hverandre på nærbutikken hver dag. Da blir det annerledes.{ndash}Blir du ikke sliten av all fartingen?{ndash}Nei. Hvis jeg er sliten, bare stopper jeg langs veien og sover i ti minutter. Og det er ikke noe arbeid i seg selv å sitte i bilen. Om du kjører hjem fra Stockholm i sju-åtte-tida på kvelden, så er jo arbeidsdagen over. Da har du bare en hyggelig tur igjen før du kan legge deg. Det går på fire-fem timer. Og da får jeg gjort mye underveis. Tenker, funderer, og tar noen telefoner.{ndash}Og skifter bukser?{ndash}Heh. Det der er bare et tabloid poeng.{ndash}Men du røpet det selv en gang?{ndash}Jo da. Men i løpet av en million sekunder i bil, bruker jeg bare ett av dem på å skifte bukser.{ndash}Hvordan får du det til?{ndash}Nei, da setter jeg på cruisekontrollen, og så skyver jeg setet helt bak, og så gjør jeg det akkurat som du gjør. Og så passer jeg på at det ikke ligger en trailer i fila ved siden av som kan se ned i forsetet mitt.DET VAR EI TID da han slapp å måtte forsvare alle sine fartsbøter og bukseskift i riksdekkende medier. Det var før han ble kjendis. Altså før 20. mai 1995, da han giftet seg med kvinnen han hyrte inn for å underholde på sitt første hotell: Wenche Myhre. Femti pressefolk og fem hundre tilskuere sto stuet sammen i duskregnet for å få en smak av kjendisene, da Wenche og Arthur kom ut på trappa foran Øyer kirke som ektefolk. Lill-Babs var der, Arja Saijonmaa var der, Ingeborg Sørensen var der. Fire år seinere var det slutt.{ndash}Hvordan føltes det å bli rikskjendis i sitt eget bryllup?Buchardt ler overbærende.{ndash}For å si det på en annen måte, det som skjedde akkurat der, det var utenfor min kontroll. Men... Det med kjendis eller ikke kjendis, det er ikke noe problem. Jeg er den jeg er, og driter i om det er ett fotoapparat eller tolv fotoapparater der. Men én side jeg har sett av kjendistilværelsen, er når noen blir avhengige av den. Det er farlig. {ndash}Hva skjer da?{ndash}Det blir et behov i seg selv, tydeligvis. Du må hele tida finne på noe nytt hvis du ikke er i rampelyset. Og da kreves det gjerne litt striptease av privatlivet for å komme dit igjen. DET BEGYNTE MED SVIGERFAR. Midt på 70-tallet kunne du se den høye, mørke kjekkasen Arthur Buchardt med den malmfulle røsten bak skranken i Den norske Creditbank i Brumunddal, sammen med kollega Sigbjørn Johnsen. Johnsen gikk inn i politikken og ble finansminister. Buchardt gikk inn i rørleggerbransjen og ble rik. Det var svigerfaren som spurte om svigersønnen Arthur kunne tenke seg å gå inn i familiebedriften i Brumunddal. Dermed forlot han banken som 25-åring og ble reklamesjef, lærling, kloakkstaker, lastebilsjåfør og altmuligmann i rørleggerbedriften Svein Ruud AS. {ndash}Men etter ett år så jeg at dette ikke fungerte. Enten måtte svigerfar slutte, eller så måtte jeg overta helt.{ndash}Hvorfor fungerte det ikke?{ndash}Neeei... Han var fagmann, og veldig dyktig. Jeg var ung og ambisiøs og kunnskapsløs, trodde jeg var verdensmester. Og det aksepterte han. Han ga seg, jeg overtok.SVIGERSØNNEN VISTE SEG å være en kremmer av sjeldent kaliber. Unge Buchardt kjøpte opp flere bedrifter og bygde samtidig en rekke næringseiendommer rundt Mjøsa. Midt på 80-tallet hadde rørleggerbedriften vokst fra 35 til 220 ansatte på drøye ti år. Buchardts ekteskap sprakk, og på jobben følte han seg mer som en sosialkurator for de ansatte enn en bedriftsleder. Han tok affære. Han skaffet seg «kontor på søndre del av kjøkkenbenken», sammen med sønnen Anders på 11 år. Han solgte rørleggerbedriften, byttet eiendomsselskapet mot aksjer, og solgte dem i 1988. Da krakket kom, sto millionene trygt i banken.Samme år ble Lillehammer tildelt vinterlekene. Året etter kom Buchardt over ei ledig tomt i Øyer, bare en kilometer unna målområdet i Hafjell. Tomta var tiltenkt et hotell, men ingen hadde fått det til. Alle var enige om at det var et svært risikabelt prosjekt. Dermed satte Arthur Buchardt spaden i jorda. Og skapte Choice-kjedens første hotell i Norge, Quality Hafjell Hotel. Det ble en gullgruve for begge parter.EN ENKEL SJEL i et stort legeme. Slik beskriver lillesøsteren storebror Arthur. Som et hverdagsmenneske med sans for de små gleder. Som for eksempel kakene hos bakeren han gjerne besøker i Nevlunghavn, der han har satt i stand et hus som han liker å kalle hjemme.Forretningspartnere beskriver ham som 95 kilo ren granitt ved forhandlingsbordene. En snill stabukk som vet nøyaktig hva han vil ha. En sosial fyr som nyter stor respekt blant håndverkerne. Og som ikke tar fem øre for å brette opp skjorteermene og ta en runde med skurebøtte eller søppelpose når det haster å få ting i stand.I DAG BOR BUCHARDT ALENE. Sønnen Anders (28) arbeider i Finansbanken og er farens nærmeste rådgiver. For øvrig stoler Arthur Buchardt mest på seg selv, så lenge det handler om hoteller og business. {ndash}Det er mange som tror at det skyskraperhotellet ditt i Malmö aldri blir noe av?Buchardt tar en kunstpause.{ndash}Sier du det?{ndash}Ja. De sier at du nesten ikke kan tro på det selv engang, det er gått seks år siden du presenterte planene. Tror du det blir noe av?Han retter seg opp i stolen.{ndash}Problemet er at det ikke er noen her i landet som vet hva som faktisk skjer der nede, begynner Buchardt. {ndash}Om 20{ndash}30 år er Malmö blitt det nye kraftsenteret i Skandinavia. Området ligger sju minutter unna Kastrup med tog. Det bor 3,2 millioner mennesker der, innen en radius på 40 minutter med bil. Området produserer en femtedel av Danmarks og Sveriges brutto nasjonalprodukt, og har Europas fjerde største konsentrasjon av universiteter og høyskoler. Det er her Buchardt begynner å fekte med armene.{ndash}Rundt hotelltomta planlegger de å bygge et messeområde, en idrettsarena dobbelt så stor som Oslo Spektrum og et kjøpesenter som blir dobbelt så stort som Sandvika Storsenter. Men her i Norge sier vi gjerne «det tror jeg ikke noe på, men jeg vet ikke noe om det». Vi dømmer i saker vi ikke kjenner. Jeg har lært meg å ha et åpent sinn, unngå å konkludere før du vet nok om det.{ndash}Men hvorfor må hotellet være en meter høyere enn Eiffeltårnet?{ndash}Det er enkelt: Du skal kunne se det fra København sentrum. Og Kastrup. Da virker det mye nærmere. Du går ut av flyet i Danmark, og du ser rett bort på hotellet, som er i Sverige.{ndash}Hvorfor sa den svenske riksantikvaren nei til skyskraperen?{ndash}Fordi den forstyrrer det skånske landskapet, som jo er ganske flatt. Du ser hotellet i en radius av nittifem kilometer.{ndash}Hva synes du om at hotellet ditt forstyrrer det skånske landskapet?{ndash}Kjempefint. Det er jo ikke noe annet å feste blikket på der nede. geir.anders.orslien@dagbladet.no
 

Les også